Jeg har nå fullført fire av de seks årene på profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo, og jeg må si at følelsen jeg sitter igjen med er skuffelse og desillusjonering.
Studiet virker for meg særdeles teoritungt, repetitivt, så vel som preget av dogmer som ingen noen gang utfordrer. Hvert eneste fag har pensumlister på mange tusen sider, selv om alle riktignok vet at ingen leser alt.
Det virker i grunnen mer som om pensumlistene brukes til å signalisere internt på instituttet hvilke områder som er viktige, heller enn å fokusere på studentens faktiske læring.
Når det kommer til det faglige innholdet, presenteres vi for et særdeles snevert sett med filosofiske perspektiver og det er lite rom for å dra inn andre synspunkter. Vi har tilnærmet ingen grunnleggende skolering i metafysikk, epistemologi, fenomenologi og etikk, men opererer for det meste på en form for implisitt logisk positivisme og ingen systematisk etikk.
Det nærmeste vi har kommet slike grunnlagsproblemer er innføring i metode, og en overfladisk innføring i exphil. Dette gir et meget tynt emne i vitenskapsteori.
Det er mange ting jeg ikke forstår
Slik har det kommet til at jeg etter fire års studie av psykologi med hånden på hjertet kan si at jeg ikke vet hva «psyke» er. Dette begrepet som er det mest sentrale objektet for vårt fag vet jeg ikke hva er. Jeg vet hverken hva terapi, bevissthet, psykisk lidelse, samfunn, tanker og følelser egentlig er.
Disse ordene brukes riktignok massevis i både bøker, undervisning og samtaler av både professorer og studenter, hvor ordene ofte brukes til å denotere forskjellige ting. Slik kan det naturligvis tenkes at det kun er meg som ut av manglende innsats eller evnesvakhet ikke forstår, men jeg finner det enda vanskelig å benytte disse begrepene når jeg ikke vet hva de er.
Min manglende forståelse går ikke bare på hva det er vi snakker om, men også hvorfor vi verdsetter og handler slik som vi gjør. Jeg forstår for eksempel ikke hvorfor det er hensiktsmessig å sette en diagnose på alle mulige tilstander og hvilken rolle dette har i vår gjeldende styringsmentalitet. Jeg forstår heller ikke hvorfor vi «bør» fjerne psykiske lidelser, når vi ikke har en grunnleggende idé om hva et godt liv er.
Når det kommer til selve studiet, er det også veldig mange ting jeg sliter med å forstå. Jeg synes det er rart at så mye undervisning er strukturert rundt en underviser som snakker «på» studenten, og hvordan jeg selv ikke kan huske å noensinne bli virkelig spurt hva jeg mener eller tenker.
Vi har tilnærmet ingen akademisk frihet, ingen rom til fri refleksjon og de fleste «studentaktive» læringsformer er et rollespill som kun er studentaktive i navnet. Herunder synes jeg også den omfattende bruken av obligatorisk undervisning er vanskelig å forstå. Det slår meg at dersom det er nødvendig å tvinge studentene til å møte opp, med trusler om å bli kastet ut fra studiet, så er det muligens undervisningen heller enn studenten som bærer ansvaret.
For ikke å nevne at kvaliteten på det didaktiske endringsarbeidet nødvendigvis også må bli dårlig, når utgangspunktet ligger i en slik eksplisitt tvang.
Enda mer finner jeg det også særdeles vanskelig å forstå hvordan politiske perspektiver aldri tas opp som det primære temaet, men kun nevnes i forbifarten. At faktumet om vårt dysfunksjonelle, mikrostyrte og underfinansierte offentlige psykiske helsevesen aldri virkelig nevnes under studiet, som om akademisk praksis noensinne kunne være politisk nøytral.
For sannheten er snarere at det offentlig psykiske helsevesen i dag er et mastodontisk maskineri, som vekselvis kverner ut diagnoser, avslagsbrev og halvfriske pasienter. Et maskineri hvor både pasienter og psykologer blir tingliggjort til tannhjul, hver med sin bestemte plass og definisjon.
Mer opptatt av studiepoeng enn selvstendighet
Dermed virker det for meg som studiet er lagt opp på en måte som tilfredsstiller helsevesenets krav til byråkrati og kontroll, heller enn god faglighet, autentisk innsikt og etikk. En måte som fokuserer mer på å krysse av at studentene «har lært» en smørbrødliste med ting, heller enn å fokusere på hva de faktisk lærer, hvordan de utvikler sin selvstendige dype forståelse og hva de reflekterer over. Et fokus som jo må sies å være rart, ettersom det jo er med vår selvstendige dype forståelse vi skal møte mennesker, ikke med fakta om teorier og modeller.
I det hele virker det for meg som Psykologisk institutt er mer opptatt av å markedsføre seg selv, forske, drive profesjonskamp og produsere mest mulig studiepoeng. Resultatet er et dels overfladisk, snevert, autoritært og repetitivt studium, som neglisjerer både sine filosofiske grunnstener så vel som de mange politiske implikasjoner.
Denne orienteringen kan på ingen måte kalles noe annet enn skuffende, bekymringsverdig og åndssvak. For hvis vi ikke snakker om ånd, kunst, kultur, samfunn, bevissthet, eksistens og hva et godt liv egentlig består i, så snakker vi da rimeligvis ikke om mennesker.
Hvis vi ikke lærer å reflektere fritt og selvstendig, hva skal da stoppe oss fra å begå de mange mulige institusjonelle overgrep som psykiatriens historie er full av?
Hvis vi ikke lever i kulturen og puster inn alle dens nyanser av rå menneskelighet, hvis vi ikke personlig, intimt og reflektert lærer disse å kjenne, hvordan skal vi da klare å se den enkelte hvis psyke er blitt brutalisert av sin egen og samfunnets turbulens?