Enkelte påstår at barn er naturlige filosofer, ettersom de alltid kommer med slitsomme spørsmål om hvorfor.

Hvorfor betaler vi for varene i butikken? Fordi vi bytter penger mot varer.
Hvorfor bytter vi penger mot varer? Fordi det hadde vært slitsomt å bytte ting mot varer.
Hvorfor er det slitsomt? Fordi folk er på forskjellige steder og har ulike ting.
Hvorfor det? Fordi folk kan ikke være på samme sted hele tiden.
Men hvorfor det, da…?

Vi er ofte bare fem eller seks «hvorfor» unna fullstendig uvitenhet. For, hvorfor kan ikke alle mennesker være på nøyaktig samme sted hele tiden, egentlig?

Svaret er at vi egentlig ikke vet, men på et eller annet tidspunkt må vi slutte å stille spørsmål om hvorfor, for å ikke bli gærne.

Vitenskapens oppgaver

Tidspunktet vi slutter å stille spørsmål blir grunnlaget vi bruker for å begrunne alt vi tenker og alt vi gjør. Vi bygger ut grunnlaget, hvorfor, med hva, hvor og hvordan.

Men på samme måte som boligstrøk og boligkompleks, står ulike vitenskaper på ulike fundament. Det bygges forskjellige boliger til forskjellige fag på forskjellig fundament. Vitenskapens nabolag kan grovt defineres som ulike grupper mennesker innen ulike fagfelt som spør «hva skjer hvis jeg gjør dette?».

Men vitenskapen kan ikke gi svar på hva et godt liv innebærer, hva moral er, hva skjønnhet, rettferdighet eller mening er. Det står simpelthen ikke i vitenskapens arbeidsbeskrivelse.

Naturvitenskapene står på fjell, psykologien står i et gjørmehull
Naturvitenskapene står veldig stabilt som om de var bygget på solid fjell. De har en solid grunnmur og tydelige avgrensninger av hva de kan og ikke kan bygge. Slik kan fysikken bygge høyt, få god utsikt og således forutse ting som kommer til å skje om millioner av år.

Psykologien derimot står på et gjørmehull. Professor Jan Smedslund beskriver det som en kaotisk byggeplass: Stillasene bygges stadig opp og rives ned, men man har ennå ikke greid å støpe fundamentene for høybygget.

I senere tid har Smedslund med kolleger demonstrert at psykologisk forskning ikke har hatt progresjon siden 1950-tallet.

LES OGSÅ: Psykologien har stagnert som vitenskap

Psykologien kan følgelig ikke forutse hva som vil skje en time frem i tid. Men, hvorfor ikke? Svaret er egentlig like åpenbart som forskjellen på en stein og et menneske; mennesker er ekstremt mye mer kompliserte enn steiner.

Dette blir enda mer åpenbart når vi legger til milliarder av mennesker som bygger relasjoner, tenker, forandrer seg og interagerer med hverandre.

Fakta eller visdom

Dersom jeg pugget og memorerte alle symboler og paragrafer i Norges lover, ville jeg fremdeles ikke blitt advokat. Vi er ikke opptatt av sekvenser med tegn og tall, men av symbolenes mening og betydning.

Om vi samler inn og laster opp alle kloke ord som noen sinner er skrevet på en datamaskin, betyr ikke det at datamaskinen er klok eller vis.

Visdom krever riktignok en del faktakunnskap, men å bruke og anvende faktakunnskapen i handling, krever en god del erfaring. En dyktig jurist har god praktisk kunnskap innen juridisk praksis, og kan drøfte lover og regler og deres funksjon i samfunnet, så vel som å anvende kunnskapen i konkrete saker.

Visdom uten kvalifikasjoner er livsvisdom. En visdom med mange abstrakte fakta om liv, samfunn, mennesket og naturen. Livsvisdom har erfaring med konkrete tilfeller og kan praktisere og drøfte disse og dermed treffe gode beslutninger.

Denne generelle visdommen er det Aristoteles kaller fronesis. Det er den praktiske og menneskelige forståelsen som gjør at vi er i stand til å forstå livet, relasjoner, hva som er riktig og galt, reflektere, sette gode mål og orientere oss i vår komplekse sosiale verden.

Et vitenskapelig teater

Psykologi uten mening er alle de spørsmål vi i dag stiller til psykologien i håp om å få vitenskapelige svar. Problemet er at det ikke finnes vitenskapelige svar på livets mening eller hva kjærlighet egentlig er, hva vi bør gjøre med livet og hvorfor vi ikke bare skal avslutte det hele.

Dette problemet er grunnen til at flere kritikere sammenligner moderne psykologi med religion. Hver og en av oss skal oppsøke psykologien slik den kan frelse oss fra våre synder og gjøre oss til friske, skattebetalende borgere, heller enn de meningssøkende og relasjonelle dyrene vi er.

Psykologien driver et vitenskapelig teater for å late som om den kan gi objektive svar. En slags påtatt objektivitet som er grovt misvisende i forhold til det vi allerede vet. Noe som, kort sagt, er fint lite. Så lite at vi ikke engang blir enige om hva psyken er.

Det beste psykologien kan gjøre er å gi visdom og veiledning. Mye på samme måte som en god jurist kan drøfte, argumentere, gi perspektiver om lov og rett, kan psykologien gjøre det samme for livet.

Det opphøyde presteskapet

Det er full krise i helsevesenet. Kompetansen forsvinner, et resultat som burde være åpenbart, gitt den fundamentalt feilaktige forståelsen av hva et godt liv og hva god behandling innebærer.

Det finnes uendelig mange relasjonelle situasjoner og årsaker til generell uhelse og fravær av menneskelig blomstring. Komplekse sammensetninger av liv som vi trenger visdom og frihet til å navigere i.

Pakkeforløp blir således som å kreve at jurister må dokumentere alt de gjør og dommere erstattes av «objektive» standarder for rettferdighet. Enhver som er siktet for en bestemt type forbrytelse tildeles like mange timer i retten – uavhengig av bevismengde eller kvaliteten på dem – helt uten å ta hensyn til konkrete og tilgjengelige fakta. Det hadde åpenbart kastet bort absurde mengder ressurser, for ikke å snakke om at det hadde blitt ekstremt kjedelig å være jurist.

Men slike tåpeligheter holder vi faktisk på med i helsevesenet, hvor helseminister Ingvild Kjerkol insisterer på mer evidensbasert behandling for å kunne gi folk gode liv. Det grenser mot noe tilsvarende absurd som evidensbasert rettsvesen for å gi folk rettferdighet. Begge tåpelige i den forstand at hverken gode liv eller rettferdighet lar seg objektivt defineres en gang for alle. Det kommer an på de konkrete fakta som møtes i praksis og begrepets innhold, og innholdet utvikler seg og endrer seg parallelt med samfunnet.

Hva gjelder det akademiske fagfeltet, psykologisk institutt og vokterne av opplysningens flamme, er de fleste psykologi-religøse gladkristne disipler som pumper ut den ene pseudoempiriske kvantitative studien etter den andre. Studier som James T. Lamiell beskrev som «psykodemografi» og dermed «en psykologi om ingen». Tilsynelatende tilfredse med å ignorere de mange kjettere som påpeker det gjørmehullet psykologien bygges på, mens de soler i seg i glansen av sin rolle som vårt moderne opphøyde presteskap.