Tusen meter kø eller tusenvis av kroner? Det er et valg mange av de som oppsøker psykisk helsehjelp må ta. Det er lange ventelister i helsenorge og vil man hoppe over køen vil det koste dyrt å gå privat.
Mange har ikke råd til sistnevnte og ender opp med å stå på venteliste over både jul og påske. Og det er klart det sliter; frustrasjonen vokser i takt med listene.
Denne problemstillingen berører selvsagt de som trenger hjelp, men den berører også de som skal hjelpe. Et sentralt spørsmål blir derfor: hvem skal hjelpe?
Min erfaring
I februar tok jeg imot mine første klienter som samtaleterapeut ved et lavterskeltilbud. Jeg er altså helt fersk. Det har vært en lærerik og meningsfull begynnelse, men jeg kjenner likevel på det berømte imposter syndrome; hva er egentlig min kompetanse?
For selv med en mastergrad i psykologi, bøker av Yalom og Rogers på hylla, og interesse for psykisk helsearbeid, så har jeg ikke den samme kompetansen som blant annet mine kollegaer ved profesjonsstudiet.
Men i det jeg kjenner på denne tvilen, prøver jeg å minne meg selv på at det å være et lyttende og støttende medmenneske kan være nok. Samtaleterapi er nyttig for mange.
Kvalitet og forsvarlighet
Psykiateren Irvin D. Yalom omtaler samtaleterapi som en gave. Og per i dag kan hvem som helst gi denne gaven; det er ikke lukket bak et yrke eller en tittel, selv om det kanskje er forbundet aller mest med psykologer. Det betyr i teorien at hvilken som helst kvakksalver kan møte brukerne i det de oppsøker hjelp. Så hvordan kan de da vite at de får et godt tilbud?
Det blir naturlig å innlede med spørsmålet om forsvarlighet. Kvakksalvere har ofte blitt sett ned på fordi enkelte har gitt behandlinger som ikke virker, eller som i verste fall har vært skadelige – altså ikke forsvarlige.
På den andre siden er psykologer og annet helsepersonell underlagt en lov – helsepersonelloven – som har som mål å sikre et tilbuds kvalitet. Dens § 4 begynner på følgende vis: «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner…»
I den grad loven følges er tanken at brukerne skal bli ivaretatt. Men hva med lavterskeltilbud som ikke er helsetilbud, og samtaleterapeuter som ikke er underlagt helsepersonelloven? Selv om mange likevel bruker loven som en veiledende standard (og det finnes dessuten en egen lov om alternativ behandling) er det ikke like strenge krav.
Er det da forsvarlig at de skal hjelpe? Eller vil det bare føre til kaos?
Kvalifikasjoner
I loven står det at kvalifikasjoner skal bidra til forsvarlighet, og da blir faglige kvalifikasjoner og utdanning en del av denne vurderingen. Her er det forskjeller. Det er for eksempel forskjell på meg som har en mastergrad i psykologi og en som har profesjonsutdanning.
Selv om noen fag er felles – som sosial-, personlighets- og biologisk psykologi – har profesjonsstudiet et ekstra fokus på samtaleterapi og dens anbefalte, forskningsbaserte metoder.
Det er en god base, men det er jo også slik at disse metodene kan erverves. De er derfor tilgjengelig for alle samtaleterapeuter, uavhengig av formell utdanning og oppnådd tittel. Et annet poeng er at terapeuter uten helsepersonelloven på nakken står friere til å tilby et mer individualistisk og tilpasset tilbud (men det er en annen diskusjon).
Dessuten er det også slik at det ikke er noen vesentlig forskjell mellom de ulike metodene. Ofte er det mer avgjørende hvilken relasjon terapeuten og klienten har. Faktorer som arbeidsallianse, empati, optimisme, varme, ekthet, og ydmykhet er viktig. Bemerk at dette er faktorer som rører ved personlige egenskaper og omsorg, og ikke så mye ved trendy teknikker eller råd med gjenklang fra Freuds tid.
Personlig egnethet er en bedre kvalitetssikring enn faglige kvalifikasjoner
Hvis vi ser på inngangskriteriet til for eksempel profesjonsstudiet har det ikke noen sammenheng med de nevnte faktorene. Det er karakterer man kommer inn på; et hint om at det som finnes av personlighetsarketyper er nevrotiske perfeksjonister og kalkulerte statusjegere. Derfor er personlig egnethet og omsorgsfull hjelp en tilsynelatende bedre kvalitetssikring enn faglige kvalifikasjoner.
Likevel er det kanskje et tredje moment som gjør at en terapeut får virkelig gode kvalifikasjoner. Og det er veiledning. For gjennom tilbakemelding på hvordan man opptrer i terapeutrollen, kan personlige faktorer videreutvikles i samspill med ervervede metoder. Det er en gulloppskrift.
Og heldigvis for meg og mine andre ferske kollegaer ved lavterskeltilbudet, får vi nettopp veiledning i vår rolle. Og da spiller det ikke så stor rolle hvilken utdanningsbakgrunn vi har. Vi kjenner alle litt på imposter-syndromet nå i starten, men vi er på vei til å utvikle våre totale kvalifikasjoner. Det er heldig for brukerne også.
Brukerne selv
Basert på disse betraktningene kan man ikke vurdere en samtaleterapeut ut ifra en tittel, som dessverre er det mest tilgjengelige for brukerne. Det gjør at brukerne kommer i en posisjon hvor de får litt av ansvaret selv, uansett om de er bevisst det eller ikke.
For de aller sykeste, der samtaleterapi kanskje ikke er det mest hensiktsmessige, er dette urimelig. De bør kunne være sikre på at den hjelpen de får er forsvarlig. Men for de med milde til moderate plager, der samtaleterapi er metoden, ligger hvert fall mulighet til å påvirke sin egen terapi. Det kan være lurt å bytte terapeut om man kjenner at det ikke fungerer; får man inntrykk av kvakksalveri er det lov å bytte.
Arbeidets karakter
I helsepersonelloven nevnes også arbeidets karakter. Hva skal gjøres, for hvem, og på hvilken måte? Med utgangspunkt i brukerne, skal arbeidet gjøres på en slik måte at de får det de trenger: forsvarlig hjelp. Når det gjelder på hvilken måte, er det tilbudet som legger føringer for dette (og som antydet tidligere ligger det unike muligheter her for de som ikke er helsepersonell).
Det er for eksempel forskjell på hvilke metoder som brukes ved akuttpsykiatrisk ved St. Olavs og i lavterskeltilbud som Rask Psykisk Helsehjelp. Men dette mangfoldet er en styrke. Det unike tilbudet kan være akkurat det en bruker trenger; i sin egenart kan en samtaleterapeut være den som evner å hjelpe den ingen andre kan.
Når det gjelder brukernes perspektiv er ikke et tilbuds karakter alltid like tydelig. Noen har kanskje en idé om hva som er et godt tilbud og ser derfor etter tittel og yrke. Men flere vet nok ikke helt hvor de skal gå, og starter hos fastlegen som henviser videre. Det mest nærliggende er å henvise til helsepersonellkollegaer, men dette er samtidig å henvise til en venteliste.
Hva med alle tilbudene hvor køen er så kort at brukerne øyner et håp? Alle terapeuter bør ta ansvar når det gjelder henvisning (som nevnes i helsepersonelloven). Vi i lavterskeltilbudene bør kjenne vår kompetanse og gjenkjenne brukere vi ikke har verktøyene til å hjelpe.
De i helsetilbudene bør anerkjenne at noen brukere kan få like god hjelp andre steder. For det viktigste er jo at brukerne får en plass de kan dra nytte av (og det er ikke plass til dem i psykiatrien).
Ikke alle trenger en anerkjent psykiater med to doktorgrader; noen trenger bare å snakke med et medmenneske.
Kaos eller kontroll
Situasjonen for øvrig trekkes også frem som et moment i forsvarligheten. Og den karakteriseres av det valget jeg presenterte øverst i artikkelen. Den er kaotisk – med lange ventelister og dyre private tilbud – og gitt dette er det forsvarlig å bruke alle tilgjengelige kvalitetstilbud.
Hvorvidt man er helsepersonell eller ikke har ikke så mye å si. Så lenge det er egnede personer som streber etter kvalitet i sitt arbeid, så er det uansett verdifullt for brukerne. Det bidrar til å redusere deres kaos.
Så med dette som en slags konklusjon blir svaret på spørsmålet «hvem skal hjelpe?» ganske enkelt: de som kan.