Kanskje glemmer vi hvilken betydningsfull jobb de forsvarsansatte og deres familier nedlegger for norsk og internasjonalt sikkerhetsarbeid.
I 2011 kom regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge», med fokus på ivaretakelse av veteraner og deres familier. Handlingsplanen kom etter at Arbeidsforskningsinstituttet AFI gjennomførte sin andre samlivsundersøkelse, der det kom frem at antall samlivsbrudd øker med antall internasjonale oppdrag.
I 2020 kom stortingsmelding nr. 15, «Også vi når det blir krevet», der Bufetat fikk i oppdrag å sørge for at alle familievernkontor i landet skal ha nok kunnskap til å kunne tilby veiledning i forkant av utreise til internasjonale oppdrag, hvis paret selv ønsker det.
Familievernkontoret på Hamar ble utpekt som landets kompetansekontor for forsvarsfamiliene. Vi har samarbeidet tett med Forsvaret og deltatt på samlinger og i ett-årsprogrammet i over ti år.
Vår arbeidsplass, Familievernkontoret på Hamar, en del av Bufetat, dekker flere kommuner der det bor mange forsvarsfamilier. Det er nå 20 ressurspersoner spredd utover landet som har fått opplæring av oss og er i gang med arbeidet. Målet er at alle ansatte ved alle landets familievernkontorer skal føle en ekstra godhet for forsvarsfamiliene på grunn av den børen de bærer for oss alle. Vi vil prøve å beskrive utfordringene forsvarsfamiliene står overfor, og gi noen verktøy til hvordan de kan håndtere disse utfordringene.
Krevende familieliv – en trussel for rikets sikkerhet?
AFI har foretatt tre samlivsundersøkelser på oppdrag for Forsvaret, den siste ble publisert i januar i år. De har gjort mange funn som sammenfaller med våre erfaringer.
Forsvarsansatte har like holdninger til likestilling som samfunnet for øvrig, men det er langt igjen når det kommer til likestilling i praksis. Pendling, flytting, lange fravær fra hjemmet gjør familielivet belastende. Det krever mye planlegging og tilrettelegging fra familiens side. Rammene for parforholdet og familielivet er svært krevende.
AFIs undersøkelse viser at det er særlig de lange og hyppige fravær og uforutsigbarhet som gjør familielivet belastende. Litt over halvparten i utvalget oppgir at arbeidet i Forsvaret har en negativ innvirkning på parforholdet og vurderer kontinuerlig om de kan fortsette i jobben (Heen mfl., 2023).
Over tid har vi sett at det krever mye tilpasning og tilrettelegging fra familien til den forsvarsansatte. Karriereveksling blir vanskelig for den andre parten og ofte settes karrieren på vent. Kravene til partner om å utsette eller begrense jobb og karriere i større grad møter partnere til mannlige ansatte enn kvinnelige. Ekstra utfordrende er det for par der begge er ansatt i Forsvaret (Heen mfl., 2023).
AFI finner at «partnerne til militært ansatte i høy grad må kunne klare seg alene, praktisk og emosjonelt» og «partnerne til de mannlige ansatte møter et høyere krav om å kunne klare seg alene enn partnerne til de kvinnelige ansatte» (Heen mfl., 2023, s. 94). På samlinger etter hjemkomst fra internasjonale operasjoner, hører vi ofte partnerne si at de tenker at de må innstille seg på at de i utgangpunktet må klare seg alene. Det gjelder ikke bare når partneren er ute, men i hverdagslivet for øvrig.
Mange av dem som lever med en forsvarsansatt med en risikoutsatt stilling, er ressurssterke, mestrende og løsningsfokuserte mennesker. De er vant til å klare seg selv og tar mange oppgaver på «strak arm», men er sårbare for tilleggsbelastninger som for eksempel sykdom i familien. Det er alltid en fare for at vi kan bli for tapre og strekke oss lengre enn vi egentlig tåler. I den grad det er mulig er derfor egenomsorg viktig når partneren drar ut i internasjonalt oppdrag.
Forsvaret har som mål at det skal være mulig å balansere en karriere i Forsvaret og ha et godt familieliv, men det er et godt stykke igjen dit. Hvis Forsvaret ikke klarer å rekruttere og beholde nødvendig personell, kan det bli en trussel for landets sikkerhet og et samfunnsproblem.
Solidaritet til familien eller kolleger
Det å reise ut i internasjonale operasjoner vil påvirke et parforhold, men hvor mye det påvirker avhenger av flere faktorer. En viktig faktor er at beslutningen om å reise ut i internasjonale operasjoner er felles. I mange stillinger i Forsvaret i dag, må man regne med at man må bidra i internasjonale operasjoner i løpet av noen år. Da er det en fordel at det legges til et tidspunkt som passer for resten av familien, særlig partneren.
Det vil likevel kunne forekomme beordringer eller at den forsvarsansatte kjenner på et krysspress mellom familien og solidaritet med sine kolleger. Når Norge som nasjon har påtatt seg en oppgave som del av et internasjonalt samarbeid, må noen dra. Solidariteten til kolleger beskrives som sterk av mange. Hele 71 prosent oppfatter deployering som positivt og bidrar til at det blir mer attraktivt å jobbe i forsvaret (Heen, 2023).
Mange forteller at motivasjonen for å reise ut i internasjonale operasjoner er sterk. Det er når de er ute i deployering at de får testet kunnskapen sin og gjort den jobben de er opplært til. Mange beskriver det som både meningsfylt, spennende og en mulighet til å gjøre en reell forskjell.
Flere tenker at utreisen er en konsekvens av yrket de har valgt, og at de må fordele belasningen selv om det kan være tøft for familien. Hvis man sier nei vet man hvilke kolleger som blir spurt, og at kollegene allerede har strukket seg langt. I forsvaret er begrepet «brødre og søstre i blodet» et kjent fenomen. Det skapes sterke bånd når man lever tett på hverandre over tid, og når man deler krevende opplevelser, mestrer avgjørende risikosituasjoner og er avhengig av at alle gjør jobben sin for at man skal lykkes, og noen ganger overleve.
Kollegene er dessuten de eneste som virkelig skjønner hva jobben innebærer. Alt dette gjør at det kan oppstå et spesielt fellesskap som det ikke er lett for andre å forstå. Noen partnere sier det kjennes som om det er for mange i parforholdet. Derfor kan det være klokt å hjelpe dem å sette seg inn i hvorfor båndet til kollegene kan bli så sterkt.
Ulike virkeligheter
Ikke så sjelden vil forsvarsparet kunne oppleve å leve i svært ulike virkeligheter. Det er forberedelser og fravær i forkant, og mange oppgir at de begynner å fokusere på oppdraget i god tid før utreisen. Følgelig blir de mentalt og følelsesmessig mindre tilgjengelige i denne perioden, i tillegg til at de også er fysisk fraværende. Partneren kan ha vansker med å forholde seg til dette. Han eller hun ønsker gjerne mer kontakt og tilstedeværelse før utreisen. Resultatet er at partneren føler seg neglisjert eller avvist. Derfor kan det være lurt å prøve å avklare forventningene parallelt med at man begynner å vurdere et utenlandsoppdrag, hjemme eller ved et familievernkontor.
Som soldat er det ikke alltid lett å dele opplevelsene man har med partneren, fordi partneren mangler forutsetninger for å forstå hva det betyr. I mange tilfeller kan det også være snakk om gradert informasjon man ikke kan dele. Samtidig har alle behov for å dele gode og vonde erfaringer med våre nærmeste.
Likefullt forteller noen om skuffende liten innlevelse og interesse når de først forsøker å dele sine opplevelser. Det kan naturlig nok skape emosjonell avstand og en følelse av ikke å bli sett eller forstått. Da kan det være lurt å huske på at de som lever nær en som jobber med risiko, kanskje bærer på mye frykt og bekymring, hvilket er energitappende og kan spenne bein for nysgjerrighet. Det som fremstår som manglende interesse, kan derfor like gjerne være uttrykk for å skjerme seg.
Anerkjenn hverandre
Det er ikke uvanlig at hverdagsproblemene hjemme kan oppfattes som bagateller. For den som er hjemme vil imidlertid hverdagsproblemene være minst like krevende som de alltid har vært, sannsynligvis mer, fordi det står i det alene. Dermed kan begge ende opp med å ikke føle seg forstått av den andre og alene med utfordringene. Også denne faren kan det være nyttig å ha snakket om på forhånd.
Når vi over tid bærer store belastninger og står på for å få hverdagen til å gå rundt, kan det være vanskelig å se at den andre også nedlegger en stor innsats, men det er nettopp da vi hadde trengt anerkjennelse fra partneren vår.
Hvis soldaten i tillegg har barn med en partner som må gjøre jobben for to mens han eller hun er på jobb, er det kanskje ikke så rart at det går utover interessen. Mange forsvarsfamilier har flyttet vekk fra sitt naturlige nettverk og kan ha lite mulighet for avlastning. Derfor er det viktig å se og anerkjenne all tilrettelegging og tilpasning en eventuell partner eller samarbeidende forelder må bidra med, for at soldaten skal kunne gjøre jobben sin. Det å gi uttrykk for anerkjennelse og takknemmelighet kan derfor være avgjørende for relasjonen.
Er man ansatt i Forsvaret, lever man kanskje tett med kolleger fra mange land, har lange arbeidsdager, er vitne til fattigdom, nød og overgrep man ikke kan forhindre. Dette kommer i tillegg til den overhengende risikoen ved å være i et utrygt område. Hvordan snakker man med partneren sin om dette? Hvor mye er det mulig å forstå for den som befinner seg trygt hjemme, og hvor skremmende oppleves det?
Det er viktig å være klar over at alle internasjonale oppdrag er unike og det samme gjelder oppdragsperioden hjemme. Selv om det kanskje gikk bra forrige gang, kan belastningene bli helt annerledes både hjemme og ute i neste oppdrag. Både voksne og barn vil være preget av det de nylig har opplevd på godt og vondt.
Trygg tilknytning gir beskyttelse
I et parforhold er det oftest parternen som er vår viktigste tilknytningsperson. Når vi har en trygg tilknytning, gjør det oss mer robuste både fysisk og emosjonelt. Vi tåler risiko, adskillelse og utilgjengelighet bedre (Johnson, 2012). Når det følelsesmessige båndet er sterkt, tåler man alle slags utfordringer bedre. Da kan vi reise ut i verden og gjøre en konsentrert og god jobb. Når vi har en trygg tilknytning, vil det å ringe hjem og høre partnerens stemme virke dempende på stress og aktivering, for eksempel etter en overveldende hendelse.
Studier viser at veteraner som har en trygg tilknytning til partner har færre PTSD-symptomer etter å ha deltatt i en internasjonal operasjon (Ghafoori, Hierholzer, Howsepian & Boardman, 2008; Tamman mfl., 2021). Også han eller hun som er igjen hjemme, vil profitere på en trygg tilknytning til partneren.
LES OGSÅ: Hvordan står det til med norske veteraners psykiske helse?
Det er dessuten viktig å kjenne partneren sin godt nok til å vite hva han eller hun trenger. Vi har en tendens til å tilby det vi ønsker oss selv, slik kan vi lett bomme på hverandre selv om vi har de beste intensjoner. Å bli bevisst sine egne forventinger, ønsker og behov kan være en utfordring, noen ganger vet vi ikke hva vi forventer før forventingen blir brutt. Særlig når man lever med risiko og i ulike virkeligheter over tid blir det viktig å dele og avklare forventninger på forhånd og etterhvert som de dukker opp.
Å ta vare på forholdet krever bevissthet og ansvar fra begge parter. Det er en investering i god psykisk helse både for partnere og eventuelle barn. I alle relasjoner er det lurt å tenke forebyggende, særlig gjelder det når man lever i en familie med krevende rammer. Så langt det lar seg gjøre er det fint å styrke tilknytningsbåndet ved å bygge opp et overskudd av godhet og raushet (Gottman, 1999).
Det er viktig å ha med seg en bevissthet om å bruke tiden man har sammen godt. Forsvarsansatte er ofte gode til å ligge i forkant og å tenke beredskap i jobbsammenheng. Denne kompetansen er det lurt å overføre til par- og familieliv. Før utreise i internasjonale operasjoner kan være et godt tidspunkt til å ha en samtale ved nærmeste familievernkontor.
Mange av oss hadde ønsket at partneren vår intuitivt visste hva vi trenger, bare fordi han eller hun er glad i oss. Dessverre er det ikke alltid slik og vi må lære oss å sette ord på hva vi trenger og ønsker oss fra den andre for å ha det godt. Kjenner du din partners kjærlighetsspråk (Chapman, 2010)? Er det anerkjennelse, tjenester, gaver, fysisk nærhet, sex eller tid sammen? «The real givers» er de som vet hva andre trenger og anstrenger seg for å gi det, selv om det ikke faller dem naturlig (Chapman, 2010).
I alle relasjoner vil det skje at vi glipper og ikke klarer å være der for hverandre når vi trenger det. Vi går i våre egne sko og opplever verden gjennom egne øyne. Det er høyst menneskelig at vi av og til er opptatt av vårt eget. Det er derfor viktig å kunne være åpen for, og god til, å reparere. Det å kunne si unnskyld og anerkjenne den andres følelser er noe av det viktigste vi kan lære oss. For forsvarspar som lever i krevende rammer med uforutsigbarhet og mange omstillinger er dette ekstra viktig.
Frykt for at partneren skal endre seg
Mange er redde for å miste den emosjonelle kontakten eller at partneren skal endre seg etter et internasjonalt oppdrag. De fleste soldater oppgir at de føler seg styrket etter endt oppdrag (Normann, 2014), men noen ganger kan sterke og overveldende opplevelser bli for mye, selv om man tåler store belastninger. Særlig når det har vært store påkjenninger over lang tid.
Forsvaret har rutiner for debrifing etter alvorlige hendelser, og Stressmestringsteamet foretar screening og samtaler etter hjemkomst og rundt ett år etter avsluttet oppdrag, men hver og en har et ansvar for å kjenne etter hvordan man har det og utøve nødvendig egenomsorg. Noen ganger kan det være vanskelig å gjenkjenne stressreaksjonene selv, og det er gjerne våre nærmeste som først merker at vi har forandret oss. Da er det viktig å lytte uten å gå i selvforsvar.
Mestringsstrategier som er nyttige i felten er ikke alltid hensiktsmessige hjemme. Emosjonell kontroll er helt nødvendig i krig og kritiske situasjoner, men er ikke «en jakke» man bare tar av seg. Vi hører ofte at det kan ta litt tid før soldaten oppleves følelsesmessig tilgjengelig for partner og barn. Orden og ryddighet kan være avgjørende når man må finne igjen våpen og utstyr i mørket i felten, men for høye krav til orden hjemme kan oppleves urimelig av resten av familien.
Mange partnere beskriver tiden før utreise som vanskelig. Det er vondt å telle ned til noe de gruer seg til. De tjenestegjørende forteller ofte at det er mer krevende å komme hjem igjen og koble seg på partner og familie igjen enn de hadde sett for seg. For barna er gjerne det faktiske fraværet det vanskeligste.
Tiden etter hjemkomst kan også være et godt tidspunkt for å bestille en time ved nærmeste familievernkontor for å snakke ordentlig sammen om det «å koble seg på» hverandre igjen.
Hvordan påvirkes barna?
Over hundre tusen norske kvinner og menn har gjennom årene tjenestegjort i internasjonale operasjoner i over 40 land (Forsvaret, 2022). Så mange som 43 prosent av forsvarsansatte som har vært ute i internasjonale operasjoner, oppga i 2013 å bo i en husstand med partner og barn (Normann, 2013). Det betyr at det har vært og stadig er mange barn som berøres.
Barn er ofte stolte og fulle av beundring av foreldrene som jobber i Forsvaret. De vokser gjerne opp i hjem med gode verdier som gjenspeiler foreldrenes engasjement og valg av yrke. Dette er ofte aktive familier som engasjerer seg i samfunnet og er opptatt av å bidra positivt (Fredriksen & Lausten, 2018). Samtidig er det ikke til å komme bort i fra at foreldrenes lange arbeidsdager, pendling eller deployering kan koste barna mye. På samme måte som partner bidrar også barn i en dugnad ved å bære en relativt tung bør på samfunnets vegne.
Det er naturlig at barn savner en forelder som ikke er til stede eller er lite tilgjengelig. Noen stillinger i Forsvaret innebærer risiko for liv og helse, og barna kan også kjenne på frykt og bekymring for forelderen sin. Oftest er barns reaksjoner sunne protester på sorg og savn av forelderen.
Fra de er små trenger barn trygg tilknytning, mye fysisk nærhet og mental tilstedeværelse fra foreldrene. Noen forsvarsansatte med krevende jobber kan kjenne på at barnas behov noen ganger blir uforenelig med det jobben krever av dem. AFI-rapporten beskriver at de som har hatt for lite kontakt med barna sine da de var små, kan oppleve det som et direkte tap for både seg selv og barna (Heen mfl., 2023).
Noen barn forsøker å skjerme foreldrene sine fra egne vonde følelser. De tenker kanskje at foreldrene har nok. Irriterende nok har barn en tendens til å gjøre det som vi som foreldre gjør, ikke som vi sier. For å møte barnas følelser på en god måte, må foreldrene først klare å kjenne på og håndtere sine egne. Det er svært menneskelig at det er vanskelig å ta innover seg vonde og smertefulle følelser. Det å stå i en stressende situasjon gjør det heller ikke enklere. Hvis vi bruker mye krefter på å holde egne vonde følelser på avstand, blir vi mindre mottagelige for andres, også barnas.
Rom for følelser
Det råder en oppfatning i samfunnet i dag om at barn er så tilpasningsdyktige. Det er mye sant i det, men av og til kan vi overvurdere denne kapasiteten. Barn både reagerer og håndterer uro og følelser ulikt. I en søskenflokk på tre vil det også være tre ulike opplevelser av risikoen og omstillingene. Kanskje er et av barna sterkt tilknyttet den mye fraværende soldaten og savner forelderen svært mye, mens søsknene opplever at det stort sett går greit.
Det er ikke uvanlig at barnas reaksjoner kommer til uttrykk gjennom somatiske symptomer eller adferd mer enn gjennom ord. Småbarn vil typisk kunne være trassige, såre eller uttrykke sinne, mens eldre barn og tenåringer oftere reagerer med å bli mutte, trekke seg inn i seg selv, eller protestere mer generelt.
Ofte kan det være lurt å orientere barnehagen eller skolen om situasjonen slik at foreldrene kan få tilbakemelding på hvordan barna opptrer der. Det er ikke alltid barnas tristhet eller sinne kommer til uttrykk hjemme. Noen ganger kommer det først og fremst til uttrykk når de er hjemmefra.
Hildes Lindboes studie viser at barna opplever foreldrenes internasjonale operasjoner som en stor følelsesmessig belastning, men at barna var opptatt av å håndtere det som et felles prosjekt for familien (Lindboe, 2015).
Det er en ryggmargsrefleks å ønske og fjerne smerte fra dem vi er glad i, men hvis vi gjør det for raskt risikerer vi at de opplever at det ikke er rom for følelsene deres og at de blir gående alene med dem. Barnas reaksjoner vil som oftest være til å leve med hvis de har trygge omsorgspersoner rundt seg som lytter, tar imot og validerer følelsene deres.
En dugnad på vegne av samfunnet
Norges medlemskap i NATO, FN og andre forsvarsallianser er en viktig del av vår sikkerhetspolitikk. Russlands angrep på Ukraina har satt NATO og europeisk sikkerhetspolitikk høyere på dagsorden enn på lenge. Finland ble den 4. april medlem av NATO og Sverige søker medlemskap.
I fredstid er det fort gjort å ta vår frihet og demokrati for gitt og å glemme at noen grupper i samfunnet daglig gjør en stor innsats for å sikre disse grunnleggende verdiene for landet vårt. Det gjelder både de tjenestegjørende i Forsvaret og familiene deres. Noen utsetter seg for stor risiko og må være mye borte fra partneren og barna sine for å gjøre jobben sin, slik at vi andre kan kjenne oss trygge og sove godt om natta.
LES OGSÅ: Veterandagen: – Jeg lurer ofte på om det har vært verdt det
Forsvarsansatte forteller at de savner familien mens de er ute og bekymrer seg for hvordan de har det. Hjemme må partneren være den trygge basen for barna alene. I tillegg til egen jobb, må de gjøre oppgavene som de skulle vært to om som foreldre, samtidig som de kanskje selv bekymrer seg for om partneren er i fare. Mange barn savner mor eller far i hverdagen og noen bekymrer seg mye for en forelder som er ute i internasjonalt oppdrag.
Forsvarsfamiliene utfører en avgjørende dugnad på vegne av samfunnet og oss alle. Noen familier gjør det gang på gang og det blir en del av familiens livsstil. Vi har stor respekt og er dypt takknemlige for den innsatsen de gjør.
Kilder
Chapman, G. (2010). The five love languages: The secrets to love that lasts. Chicago: Northfield Publishing.
Departementene (2011). I tjeneste for Norge. Regjeringens handlingsplan for ivaretakelse av personell før, under og etter utenlandstjeneste.
Forsvaret (2022, 14. desember). Forsvarets veteraner fra internasjonaleoperasjoner.
Fredriksen, S. og Lausten, M., (2018). Børn af veteraner. Hverdagsliv og trivsel. VIVE – Viden til velfærd. Det Nationale Forsknings- og Analysecenter for Velfærd, København.
Gottman, J. (2010). The seven principles for making marriage work. New York: Crown publishing.
Ghafoori, B., Hierholzer, R. W., Howsepian, B. & Boardman, A. (2008). The role of adult attachment, parental bonding, and spiritual love in the adjustment to military trauma. Journal of Trauma & Dissociation, 9(1), 85-106.
Heen, H. (2012). Samliv i Forsvaret 2011. Forholdet mellom familie og arbeid i befalsfamilier. En kvantitativ studie (Rapport nr. 3/2012). Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.
Heen, H., Ellingsen, D. & Lilleaas, U. B. (2023). Mellom familiens og Forsvarets krav. (AFI-Rapport 2023:01). Oslo Metropolitan University Arbeidsforskningsinstiuttet AFI.
Heen, H. & Halrynjo, S. (2006). Samliv i Forsvaret. En kvantitativ studie av forholdet mellom familie og arbeid i befalsfamilier. (Rapport nr 5/2006). Oslo: Arbeidsforskningsinstuttet.
Johnson, S. (2012) Hold meg. Oslo: Pax forlag.
Lindboe, H. (2015). «Når mor eller far drar i krig»: En kvalitativ studie om barn og unges erfaringer og opplevelser relatert til at foreldrene deltar i militære operasjoner i utlandet (Masteroppgave). Høgskolen i Lillehammer
Meld. St. 15 (2019–2020) Også vi når det blir krevet. Veteraner i vår tid. Forsvarsdepartementet.
Normann, T. M. (2013). Veteraners levekår. Forsvars- og politipersonell som har deltatt i internasjonale operasjoner (Rapport nr. 38/2013). Statistisk sentralbyrå.
Normann, T. M. (2014). Levekårsundersøkelsen blant veteraner 2012. Norske veteraner har gode levekår. Samfunnsspeilet/Statistisk sentralbyrå 2014 (2), 8–15.
Tamman, A. J. F., Wendt, F. R., PAthak, G. A., Krystal, J. H., Montalovo-Ortiz, J. L., Southwick, S. M., Sippel, L. M., Gelernter, J., Polimant, R. & Pietrzak, R. H. (2021). Attachment style moderates polyygenic risk for posttraumatic stress in United States military veterans: reults from the National Health and Resilience in Veterans Study. Biological Psychiatry, 89(9), 878–887. doi:10.1016/j.biopsych.2020.09.018