Moniz var en pioner innen medisinsk forskning, og gjorde andre viktige medisinske oppdagelser som cerebral angiografi. Han skulle nok gjerne vært foruten «oppdagelsen» av lobotomi hvis han hadde forstått hvilke alvorlige følgevirkninger behandlingen ga.
Alvorlige konsekvenser
På 1940-tallet var det stor tro på at lobotomi var en virksom behandling, og i mangelen på noe bedre behandlet man med denne typen kirurgi i de overbefolkede asylene rundt om i Amerika og Europa.
Utover på 1950-tallet ble inngrepene mindre vanlig fordi det ble utviklet legemidler i behandlingen av schizofreni. Enkelte begynte også å påpeke de alvorlige konsekvensene; personlighetsforandringer, kognitive vansker, epilepsi, emosjonell ustabilitet og apati.
Metoden ble da sakte, men sikkert avviklet. Likevel ble pasienter lobotomert i Danmark så sent som på 1980-tallet.
I prisutdelingens år, 1949, var det fortsatt stor optimisme knyttet til lobotomi. Dette til tross for at behandlingen forårsaket en mengde dødsfall. Ved Gaustad sykehus døde omtrent en tredjedel av pasientene frem til 1948, i den første tiden behandlingen pågikk.
Lobotomi mot depresjon
Portugiseren Egas Moniz (1874-1955) mottok i 1949 Nobelprisen i medisin, delt med Walter Rudolf Hess . Foto: Wikimedia Commons.
Lobotomi, fra gresk lobos- lapp og tomē-snitt, ble også kalt psykokirurgi. Selve behandlingen bestod av flere forskjellige upresise former for kirurgiske inngrep i frontallappene. Den skulle være effektiv ved schizofreni, men også andre psykiske lidelser.
Ørnulf Ødegård, psykiater, direktør ved Gaustad sykehus og den sterkeste forkjemperen for bruk av lobotomi i Norge, mente lobotomi blant annet var velegnet for pasienter med «dekronisk depresjon». Dette var en langvarig form for depresjon karakterisert ved angst, hypokondri og rastløshet.
Mer enn 20 000 personer i USA ble lobotomert før 1951, og behandlingen ble effektivisert for å kunne tilby flest mulig det som etter hvert ble standardinngrepet: transorbital lobotomi.
Dette gikk ut på å plassere spisse, lange gjenstander mellom skallen og øyeeplene på begge sider ved å løfte øyelokkene, og deretter støte disse inn i frontallappene. Da slapp man å bore hull i skallen frontalt.
Nevrologen Walter Freeman introduserte og populariserte metoden, og var kjent for å etablere ad hoc-«operasjonsrom» i moteller rundt om i USA. Freeman stod bak nominasjonen av Moniz til nobelprisen, etter at Moniz i flere år hadde vært hans mentor.
Skandinavia på verdenstoppen
Skandinavia lå på verdenstoppen i antall utførte lobotomier i forhold til folketallet. I Norge ble det gjennomført en offentlig utredning av både omfanget og følgevirkningene av lobotomi. I etterkant krevde ofrene erstatning.
Det ble bestemt i Stortinget i 1996, 48 år etter nobelprisutdelingen til Moniz, at det skulle gis erstatning på 100 000 kr til alle som søkte om det. Mange av ofrene var da døde, men nesten likevel var det 500 nordmenn som søkte om og fikk erstatning, for knappe 30 år siden.
Eksempel på ishakker som ble brukt ved transorbital lobotomi. Foto: Wikimedia Commons.
Kilder
Nobelprisen. Oversikt over mottakere av nobelprisen (22.09.22).
Kragh JV. Det hvide snit. Psykokirurgi og dansk psykiatri 1922–1983. Odense: Syddansk Universitetsforlag, 2010. doi.org/10.4045/tidsskr.11.0013
Norges offentlige utredninger. Utredning om lobotomi. NOU 1992: 25.
Ødegård Ø. Behandling av sinnssykdommer med prefontal levkotomi. Tidsskr Nor Lægeforen 1947; 67: 80-5.
Robison RA, Taghva A, Liu CY. Surgery of the mind, mood, and conscious state: an idea in evolution. World Neurosurg 2012; 77: 662-86.
Tuft M, Nakken KO. Post-lobotomy epilepsy illustrated by the story of Ellinor Hamsun, the daughter of the famous Norwegian author Knut Hamsun. Epilepsy Behav Case Rep 2017; 8: 87–91. doi.org/10.1016/j.ebcr.2017.08.003