Vi snakket om fremtiden og hva elevene skulle bli når de ble store. En klassiker i norske klasserom. Jeg ble stille et par sekunder. Jeg hadde jo sagt dette til andre elever før, men aldri fått noe motsvar. Når jeg tenkte over det, var det sjelden jeg opplevde noen stor entusiasme rundt dette utsagnet. Jeg forsto at dette er en setning jeg bør være forsiktig med.
Jeg trodde den gang at disse ordene skulle tenne en gnist i eleven og få hen til å se lyst på fremtiden. Med sitt svar fortalte eleven meg at vi voksne legger en altfor stor bør på barnas skuldre ved å si dette. Det ligger et krav og en forventning i det. Det er slik det oppleves for barna. Det finnes liksom ingen unnskyldning for å ikke prestere godt. Du bor i verdens rikeste land og alle muligheter ligger rett foran deg. Fallhøyden ved å ikke klare å bli det man vil, føles stor. Så stor at det for mange barn vil hemme deres motivasjon i skolearbeidet.
Ingen barn ønsker å feile
Ingen barn vil skuffe sine foresatte eller lærerne. Ingen barn vil mislykkes når de tross alt lever i et land som er den reneste godteributikken av muligheter for utdanning. En utdanning som attpåtil er bortimot gratis. Betal semesteravgiften på et offentlig universitet eller høyskole, og du er good to go. I dagens konkurranseskole og -samfunn er det likevel ikke så enkelt.
Ingen barn ønsker å feile, uansett sett hvor mye vi voksne sier at man lærer av sine feil. De vil ikke feile i mattetimen og i hvert fall ikke i livet. Barna skjønner dette med Norges rikdom og alle mulighetene helt fra starten av – det blir tross alt prentet inn av både foresatte og lærere som meg. Med «Du kan bli hva du vil!» fratar vi voksne oss selv ansvaret og skyver alt over på barnet. Feilen med denne påstanden er at vi skrur tiden frem til den dagen barna har blitt noe, enten det er ingeniør, sykepleier, advokat, lærer eller lege.
Vi kan endre på ett ord i dette sitatet. Jeg vil driste meg til å si «Du kan lære hva du vil». Å lære kan ta tid. Det vi sier med dette er at du kan ta små skritt om gangen. Når du kan bli hva du vil, er du utlært. Det er endestasjonen. Når jeg sier at noen kan bli hva de vil, ligger det en slags skjult forventning om at du må sikte så høyt du kan. Men hvem bestemmer hva som er å sikte høyt? Jeg siktet mot å bli lærer i kraft av utdanningen jeg tok. Var det godt nok? Ville det vært godt nok hvis ditt barn sa det?
Jeg har møtt nok av foresatte som tidlig har peilet ut retningen for sitt barn. «Hun skal bli lege eller advokat», har foreldre sagt til meg i utviklingssamtaler, foran barnet. Jeg tenker det er fint med ambisjoner, men jeg har ingen tro på å ta yrkesvalget for mine barn. Du kan bli hva du vil, så lenge du blir advokat eller lege, liksom. Når du i stedet kan lære hva du vil, ligger verden åpen for deg og du kan gå i den retningen du ønsker og følge dine interesser, men det skjer steg for steg. Om du ender opp som noe som gir høy status, er det helt fint. Om du ender opp som meg, eller som håndverker eller helsearbeider, er det også helt ålreit. Landet vårt har nemlig behov for oss alle, og alle trenger vi hverandre.
Stort arbeidspress
Vi vet at timeantallet i skolen har økt drastisk. Vi må huske på at barna har fått 1359 flere timer på skolen, som tilsvarer to ekstra skoleår. Sleng på at skolen er teoritung og at barna har fått en brå overgang fra barnehagen, så har du oppskriften på å utvikle et hatforhold til skolen. For å få plass til alle disse timene har skoledagene blitt lengre.
En annen konsekvens er at undervisningsøktene også forlenges. Mange skoler har sin første økt fra kl. 08.30 til 10.00 uten pause. Jeg underviste etter en slik timeplan i årevis, men her er det forskjell fra skole til skole. Jeg har måttet legge inn et friminutt midtveis i timen i et forsøk på å holde på motivasjonen, både min egen og barnas. Det har vært nødvendig for å få klasserommet til å fungere. Skoleledelsens litt skarpe blikk fra vinduet har jeg bare måttet overse. Jeg gjør det som er til det beste for elevene.
Vi kan forstå elevers slitenhet og utmattelse som et resultat av en rekordlang skolegang. De som i kommentarfeltet i VG tror de vet hvordan norsk skole fungerer, uten å ha satt foten sin inn der siden de selv gikk på skolen, minnes kanskje at de selv hadde 45-minutters undervisningsbolker, og gikk en helt annen skole enn dagens barn. De har aldri vært med på reisen i den målstyrte og markedsrettede skolen.
Norsk skole er teoritung, preget av stort arbeidspress og en stressende hverdag for både elever og lærere, med hyppig testing og stadig vurdering. Norsk skole er ingen søndagsskole eller fritidsklubb. Det er altså ikke bare de standardiserte prøvene som stresser elevene i dag. Andre prøver som lærerne selv gir, fagsamtaler, vurderingsskjemaer og innleveringer, kommer i rikt monn.
Å lykkes i dagens skole
Som en tidligere elev, som nå går på ungdomstrinnet, sa til meg nylig da jeg møtte ham i skolegården en novemberdag: «Jeg er så sliten, Andreas.» Dette er det vi kan kalle en «sterk» elev med høyt karaktersnitt. Han forklarte hvorfor han var sliten. Flere vurderinger, forstått som prøver, fagsamtaler i liten gruppe med lærer som de får karakter eller vurderingen «lav», «middels» eller «høy» måloppnåelse på, pluss innleveringer – alt innenfor en uke – tærer på. Flere elever hang seg på og fortalte meg hvor hardt det er.
Jeg traff de samme elevene et par måneder senere, og det virket ikke som presset hadde lagt seg.
Hanne Prytz, mor og sivilingeniør, sa det betegnende i en kronikk på NRKs nettsider våren 2022. Hun skrev at det er en skole uten pusterom og at «skolen følger en oppskrift som skaper skolevegrere. Vi vil bare ikke se det». Videre skrev hun at «Mat og Helse er blodig alvor. Her er det praktisk prøve i fiskegrateng. Utført alene, med læreren som tilskuer og sensor. Eller skriftlig prøve i karbohydrater og fettsyrer. For ikke å snakke om innlevering på minimum 900 ord om ulike livsstilssykdommer».
Prytz beskrev hvor dan hele familien involveres i ungdommens skolearbeid og må bidra for at man skal komme i mål. Dette er det de foresatte ser. De har oppdaget hvordan skolen virkelig er. Å lykkes i dagens skole krever et lag rundt eleven. Det laget finner man i form av medelever, som i realiteten er elevens konkurrenter, lærere og i form av foreldre som stiller opp.
Vi trenger en debatt rundt dagens vurderingsregime
Det presset vi nå ser i ungdomsskolen og videregående er med på å skape større forskjeller. Det er trist å lese at foreldre opplever hverdagen sånn, men samtidig er jeg glad for at noen tør å sette ord på det. Det er mange som har det slik som Prytz beskriver. Det har blitt normalen.
Jeg håper at foreldre der ute kan begynne å si ifra. De ser det samme som lærerne. Jeg er dessuten forelder selv til både en ungdomsskoleelev og mellomtrinnselev, og ser det fra begge sider. Den frustrerte og stressede ungdommen dere ser hjemme, treffer jeg som lærer på skolen.
Vi trenger en debatt rundt dagens vurderingsregime. Elevene vurderes konstant, og de vet at «godt nok» ikke gir god avkastning. Alt må hele tiden bli litt bedre. Og som psykolog Lars Halse Kneppe har som undertittel på sin bok Sykt flink: «Hvis du alltid kan bli litt bedre, blir du aldri god nok.» Dette er et sitat som rommer mye av det som er galt i dagens skole og i samfunnet ellers.
Mitt møte med elevene i skolegården kan ikke motsies med et «velkommen til den virkelige verden». Barn skal ikke utsettes for dette speilbildet av konkurransesamfunnet. Men selv ute den virkelige verden får vi faktisk stadig oftere høre at vi må gi litt mer faen. Samtidig er vi en del av dette samfunnet enten vi vil eller ikke.