For to dager siden satt jeg på bussen hjem fra et intervju. Et av mange i en hektisk bachelorperiode, men denne samtalen skilte seg ut.
Den fikk meg til å tenke.
Å vite at man ikke er alene
Tema var forebygging av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og kilden jobber med dette innenfor sin bransje. I flere utsatte yrker har det blitt mer vanlig å snakke forebyggende. Brannvesen, politi og journalister. Jeg kunne sikkert nevnt flere, men dere skjønner greia.
Debrief, makkerordning, åpenhet og samtaler i etterkant av hendelser. Du forbereder deg, like mye som du får luftet tankene. Prøvd de ut med folk du kjenner.
«Var det jeg gjorde der med på å gjøre situasjonen verre?»
«Husker dere også lukten?»
Du får bekreftet og avkreftet, luftet tankene og tømt hodet. Og sist, men ikke minst: du får vite at du ikke er alene. At dette også er en del av livet.
Man velger ikke hvordan man påvirkes
En av kildene jeg snakket med, presiserte hele tiden normalisering. Det er lett å spørre seg hvordan han kan snakke om normalisering når det kommer til et brennende hus og søk etter lik. Men det var her jeg misforstod, og hele essensen i hvorfor jeg skriver dette.
«Å debriefe gjør oss i stand til å normalisere reaksjonene etterpå, og i bunn og grunn hendelsen også. Fæle ting skjer hele tiden, det kommer man ikke unna», sa han.
Du har selv valgt å gå inn i yrket, men du velger ikke hvordan hendelsene kan påvirke deg. Men det å være bevisst på og ha kunnskap om hva som kan skje, kan også være en av de tingene som gjør deg bedre rustet til å håndtere situasjonene når de først treffer deg.
Det å være forberedt er altså essensen her, men hva med alle de andre?
Mannen og kvinnen på gata, er de forberedt?
Kan dette bli mellom oss
Aldri før har flere søkt hjelp, men det er fortsatt mye hvisking når det gjelder å innrømme det. Jeg har ikke tenkt til å bruke eksempelet med beinet som knakk. Om hvordan ingen noen gang har skammet seg over at de snubla på vei hjem fra byen, og måtte til legen som tar hånd om den fysiske kroppen.
Da jeg diskuterte dette med en bekjent av meg, som også er psykolog, sa han at han alltid ble irritert når pasientene hans sa at de ikke fortjente å være der de var. Å oppleve det de gjorde. Som han selv sa, «hvem fortjener egentlig å ha det vondt?»
Og kan tanken om nettopp det å «ikke fortjene» å gå igjennom vonde ting, gjøre vondt verre? Hva hadde skjedd med samfunnsdebatten, og samtalen rundt psykisk helse om vi slapp tabuet om at vi ikke fortjener det, men heller snakker om og øker kunnskapen rundt hvordan livet kan være og hva som kan skje.
Algoritmer og kutt
Vi har allerede snakket lenge om hvordan Instagram ikke speiler virkeligheten, men på Instagram og andre plattformer er det subkulturer der unge poster om selvskading og vonde liv.
Der hviskes det høyt, hvem lytter? Kanskje de tenker de fortjener å ha det vondt.
Hvordan ville vi skrevet om PTSD eller andre diagnoser, hvis vi kanskje var litt (mer) forberedt på at det kan skje. Hvem sin jobb ville i så fall det bli? I all min ydmykhet, hvisker jeg alle sammen.
Hva vi fortjener
Ingen fortjener å gå igjennom noe vondt, men dessverre kommer man seg ikke igjennom livet uten å oppleve noe som former en.
Normalisering er viktig, men enda viktigere er det at et land som Norge har ressurser til å hjelpe alle som hvisker. At normaliseringen går hånd i hånd med hjelpetilbudet, men dessverre har psykologkøene aldri vært lenger.
Hvis du har råd til en privat, er du privilegert.
Og om du venter, så håper jeg du ikke tier.
Og husk: noen ganger er det høyst nødvendig å vite hva du fortjener.