Jeg har alltid blitt rørt av musikk.
Jeg husker første gang jeg virkelig oppdaget «Let it be», og hvordan Paul McCartneys pianoakkorder og upolerte stemme sendte frysninger fra den venstre tinningen, forbi øret og nedover nakken. Jeg husker gåsehuden og hvor oppslukt jeg ble første gang jeg så klippet der Prince spiller gitarsolo på «While My Guitar Gently Weeps».
Hva er det med musikk som berører?
Jeg husker hvordan Dr. Dres legendariske album «2001» gav meg som usikker og følsom tenåring en etterlengtet følelse av å være tøff og sint. Jeg har vært på konserter der musikere har rørt meg til tårer eller fått meg til å hoppe av glede, enten de er amatører eller profesjonelle.
Jeg har også fått gleden av å være med på å skape sterke musikalske øyeblikk selv. Jeg husker hvordan Carl Michael Bellmanns sørgesang «Märk hur vår skugga» var et av favorittstykkene å fremføre i mannskoret, og publikums stillhet før applausen brøt ut vitnet om at de merket det.
Jeg har spilt trommer i partyband, og nytt øyeblikkene der publikum slipper seg løs, synger med og danser, med sin indre kritiker forvist til en annen dimensjon. Jeg har spilt gitar og sunget i tårevåte vielser.
Og jeg har mange ganger opplevd hvor sterkt det er når instrumenter, stemmer og ulike musikeres bidrag smelter sammen og blir noe større. Og alle kjenner og vet det. Nå er vi der. Nå.
Kjeven vrir seg mot øret
Men ikke all musikk berører eller beveger meg. Faktisk vil jeg si at det meste av musikken jeg hører rundt meg i hverdagen ikke rører meg en døyt. Hvorfor er det slik? Hva er det med musikk som berører?
Vel. Jeg tror hemmeligheten i slik musikk er det samme som alt annet som berører – det er følelser i det. Det er ikke bare toner og akkorder. Det er noe mer, i kraft av dette grunnleggende urspråket følelsene er for oss.
Den som fremfører musikken, kjenner på noe, og klarer å formidle dette videre til den som hører på. Det er mange faktorer som spiller inn. Forskjellige akkorder, progresjoner og modulasjoner vil påvirke oss ulikt. Men disse blir lite effektfulle hvis det ikke er fremført med følelse. Som klassiske dirigenter gjerne sier: Once more, with feeling.
Det er derfor Tom Waits kan røre meg dypt, selv om han tidvis synger som ei kråke. På «Johnsburg, Illinois» synger han så surt på slutten at kjeven min vrir seg mot øret.
Og likevel er lengselen og kjærligheten i stemmen hans noe som gjør at jeg gang på gang setter den på. Hvis en glattpolert sanger hadde fremført samme låta teknisk perfekt, men uten innlevelse, hadde det vært totalt uinteressant.
Hvordan er det for meg å føle meg alene i verden?
Min påstand er at dette er det som skiller de virkelig store artistene fra de det går tretten på dusinet av. Tenk på de store stemmene opp gjennom tidene: Whitney Houston. Bruce Springsteen. Billy Joel. Elton John. Ella Fitzgerald. Michael Jackson. Celine Dion. Alle er, eller var, mestere på å formidle følelser.
Med fare for å virke for gammeldags i referansene mine: Det er heldigvis også mange nyere artister som er gode på å formidle følelser: Billy Eilish. Susanne Sundfør. Imogen Heap. AURORA. Adele. Bon Iver. Sondre Lerche. Jonas Alaska. Felles for deres store låter er at de kobler på noe viktig, kraftfullt og ekte i seg selv – og lar det skinne gjennom stemmene, ordene og instrumentene de velger.
For å få til dette må man være villig til å besøke sitt eget indre. Man må finne sine egne opplevelser der man føler, og tørre å la det være der og påvirke en. Hvordan er det for meg å savne noen jeg elsker? Hvordan har jeg det når jeg ikke liker meg selv? Hvordan er det å føle meg euforisk og intenst lykkelig? Når føler jeg meg ensom og annerledes alle andre? Hvor er kraften i meg når jeg står opp for meg selv? Og hvordan er det for meg å føle meg alene i verden?
Jeg tror ikke man nødvendigvis må ha opplevd så mye vondt for å få til dette. Vi har alle en rekke opplevelser med de fleste følelser opp gjennom livet, dog i ulik grad. Vi vet mer om å være et menneske enn vi tror. Når vi tør å besøke de stedene, må vi også tørre å vise det. Tørre å la det skinne gjennom, så andre kan se det og bli berørt av det.
Men det må være ekte. Når vi faker følelser, vil ikke andres speilingsnevroner fange det opp i like stor grad. Publikums hjerne vet om det er ekte eller ikke, uten at vi vet hvorfor. Det er det som skiller en platt fremføring fra et gripende musikalsk øyeblikk, eller dårlig skuespill fra en Oscar-nominasjon for den saks skyld.
«Dette er for meg dørgende kjedelig»
Men dette gjelder ikke bare sangere. Det gjelder også instrumentalister: Brad Mehldau. Arve Tellefsen. Pat Metheny. Ole Edvard Antonsen. Bugge Wesseltoft. På en eller annen måte klarer de å koble seg på noe viktig og ekte inne i seg selv, og overføre det til instrumentet på en måte som gjør at vi merker at det er viktig og ekte.
Det er som om vi umiddelbart kan høre om mennesket som berører en enkelt gitarstreng eller tangent ønsker å fortelle oss noe eller ikke. Hvordan følelsesspråket kan oversettes til og prege lyden i et instrument er for meg en fascinerende gåte.
Men må all musikk berøre oss? Nei, det må den ikke. Noen ganger hører jeg på musikk fordi den er behagelig. Interessant. Fyller et tomrom. Hjelper meg å konsentrere meg.
Det siste tiåret har det også vært artister som etter min mening nærmest synes å la det gå sport i å virke avkoblet musikken sin. Som om de vil høres så slappe, uanstrengte og nonchalante ut som mulig, fordi det er kult. Dette er for meg dørgende kjedelig. Men jeg ser at andre liker det, så det er vel noe der?
Kos deg med artister som berører
Jeg tror musikken jeg vender tilbake til har til felles at den gir meg noe. Men kanskje den spiller på strenger i meg jeg ikke er klar over. Og at noen strenger i meg er lettere tilgjengelig enn andre.
For her er et siste poeng: Det er ikke bare opp til artisten om musikken berører oss. Det er også opp til vårt eget mottaksapparat. For at andres følelser skal berøre oss, må også våre egne følelseskanaler være åpne.
Jeg husker første gang jeg kjente dyp sorg, og hvordan dette endret meg. Det endret hva jeg så i klientene mine. Hvordan jeg hørte dem. Hvordan jeg forstod dem. Men det endret også musikkpreferansene mine. Det gjorde at jeg plutselig syntes Green Days «Wake Me Up When September Ends» var utrolig gripende.
Det kan altså være at jeg ikke får noe ut av det jeg opplever som slappe og nonchalante sangere, fordi jeg ikke har mottaksapparatet til å sette pris på det de formidler. Og inntil jeg finner denne kanalen i meg og forstår det, skal jeg kose meg med artister som berører meg: Bon Iver. Sufjan Stevens. Radical Face. Brandi Carlile. Radiohead. Og mye, mye mer.