Fra lobotomi til antidepressiva – hva vil våre barnebarn tenke om tung medisinering av psykisk syke?

Det er noe med at man aldri greier å vurdere sin egen samtid når man lever i den. Vi er så viklet inn i politiske verdisett og kulturelle koder at de store spørsmålene gjerne tas for gitt eller forsvinner i hverdagen. Hadde jeg vært voksen i 1950, hadde jeg kanskje ikke tenkt at lobotomi var det verste tiltaket overfor de som slet psykisk.

Muligens kommer mine barn eller barnebarn til å se klarere på dagens praksis. Kanskje vil de tenke at tung medisinering av mennesker som slet med psykiske problemer, var forkastelig.

Psykofarmaka tatt over i psykiatrien

Gjennom 1980- og 1990-årene ble det terapeutiske samfunnet som forutsatte heldøgnsbehandling, redusert, og utviklingen har siden gått mot «utredninger, biologiske behandlingsmetoder og et noe ensidig symptomfokus», som psykiater Per Vaglum (2017) uttrykker det i Tidsskrift for Den norske legeforening.

I dag ser det ut som psykiatrien i utstrakt grad bruker medikamenter i behandlingen av psykiske sykdommer. Ifølge Joanna Moncrieff, psykiater og universitetslektor i psykiatri ved University College London, har såkalte psykofarmaka tatt over i psykiatrien og fortrengt andre behandlingsformer (Moncrieff, 2011).

I stedet for å gå fysisk til verks i hjernen – som ved lobotomi – har legevitenskapen forsøkt å påvirke deler av hjernen ved hjelp av kjemisk fremstilte midler. Espen Øwre (2015) kaller det for «kjemisk lobotomering», og forholdet mellom brukere og utøvere av psykiske helsetjenester handler ofte om medisinering. Helsepersonell bruker mye tid på å overtale pasientene til å ta legemidler som de ikke vil ta, justere doser om noe går galt, og ordinere flere legemidler (Moncrieff, 2011, s. 9).

En stor andel av de som oppsøker legekontorene, har lettere psykiske lidelser. Økningen er særlig stor hos ungdom mellom 15 og 17 år. Jenter får gjerne medisiner for angst og depresjon, mens gutter får diagnosene autisme og ADHD. I løpet av en femårs- periode økte jenters forbruk av antidepressiva med 40 prosent (Apotekforeningen, 2017). Hvem som får hvilke medisiner, bestemmes av diagnosene som stilles.

En milliardindustri

David Healy, irsk professor og psykiater, skriver at det har tatt knappe 40 år å skape denne «medisinepidemien». Han har dokumentert hvordan depresjonsbegrepet har blitt utvidet for å skape et marked for medisiner. Det som tidligere ble oppfattet som sosiale eller mellommenneskelige problemer – og som kanskje ikke ble sett på som problemer i det hele tatt, har i dag blitt til «sosial fobi», «panikklidelse» eller «impulskontrollidelse» (Healy, 1999).

Mens depresjon ble sett på som en ubetydelig lidelse i årene fram til 1975, med kortvarige og forbigående symptomer, regner man i dag med at halvparten av oss vil få en psykisk lidelse i løpet av livet, ofte depresjon (Norsk psykologforening, u.å.).

Den årlige omsetningen i Norge av antipsykotika, sovemedisiner og antidepressiva alene er i dag beregnet til cirka én milliard kroner. Økningen er størst når det gjelder antidepressiva. I 2018 var cirka 332 000 mennesker medisinert etter å ha fått diagnosen depresjon; i 2019 var antallet økt til 345 000 (Sommerschild et al., 2020).

En ubalanse i hjernen?

Gjennom psykiatriens historie har det alltid eksistert konkurrerende forklaringer på hva en psykisk lidelse er. Siden psykiatri er en gren av den medisinske profesjonen, har man forsøkt å forklare galskap og psykiske forstyrrelser på lik linje med lungebetennelse og kreft.

Når en psykisk lidelse betraktes som en medisinsk tilstand, betyr det at den kan påvises, kvantifiseres og måles på samme vis som en hjertesykdom eller leddgikt. Men det er problematisk å måle ikke-fysiske fenomener som emosjoner, tanker og atferd. Derfor blir det til at man antar at legemidler vil reversere en underliggende sykdomsprosess, og at man så kan måle observerte endringer. Det man da overser, er at noen av disse kan skyldes medisinen selv, ikke endringer i sykdomstilstanden.

I en medisinsk forklaringsmodell har depresjon og schizofreni blitt forklart med en ubalanse i hjernen, en funksjonsfeil. Ergo må man finne et medikament som kan reparere feilen og gjenopprette balansen. En slik forklaring har fått mange mennesker til å tro at de trenger psykofarmaka for å bli «normale» igjen. Gjentatte depresjoner har for eksempel blitt forklart med at pasienten mangler stoffet serotonin. Antidepressiva skal øke serotoninnivået. Disse medisinene, som kom i 1990-årene, kalles selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI). Erfaringene viser at mange pasienter som får SSRI, blir bedre en periode, men at sykdommen igjen forverrer seg eller stagnerer på et nivå.

Schizofreni har blitt forklart med at pasienten har for mye dopamin. Dette er et signalstoff i hjernen som fungerer som et slags «belønningssystem». Lystbetonte aktiviteter og bruk av rusmidler fører for eksempel til økt frigjøring av dopamin. Schizofreni-pasienter blir gitt medisiner/antipsykotika som skal blokkere virkningen av dopamin.

Som å drikke alkohol for å døyve sosial angst

Samtidig har det alltid vært noen som har nektet å godta psykiske lidelser som sykdommer i hjerne eller kropp. Emosjoner vil alltid tilhøre en person, og det vil være vanskelig å forstå hva de betyr hvis de betraktes uavhengig av den som opplever dem. Psykoanalyse og andre psykologiske tilnærminger har konkurrert med, og løpt parallelt med, en biologisk orientert psykiatri.

Den engelske psykiateren Joanna Moncrieff tilhører en gruppe psykiatere som er kritisk til en biologisk forklaringsmodell. I 2008 ble hennes bok The Myth of the Chemical Cure. A Critique of Phy- chiatric Drug Treatment nominert til The Mind Book of the year Award.

Moncrieff (2011, s. 15) skriver:

Gjennom de to siste århundrene har det ved skiftende teoretiske moteretninger vært gjort en rekke forsøk på å finne den fysiske årsaken til galskap og psykiske problemer. Tanken om at psykiske lidelser er genetisk overført, har nå vært utbredt i lengre tid, og i de siste tiårene har fødselskomplikasjoner, virussykdommer, strukturelle defekter i hjernen og kjemiske uba- lanser i hjernen vært foreslått som årsaker.

Mens medisintilhengerne mener at psykofarmaka gjenoppretter hjernens normale tilstand, mener psykologer og andre kritikere at medisinen skaper en unormal biologisk tilstand. De sammenligner det med å drikke alkohol for å døyve sosial angst. Rusen løser opp sosiale hemninger, men det opprinnelige problemet er stadig der. Man kan fortsette å innta alkohol, eller psykofarmaka, men det vil uansett være en unormal, kunstig løsning. Ved tunge psykiske lidelser kan det hende at pasienten, eller de som forsøker å hjelpe pasienten, likevel foretrekker denne løsningen (Moncrieff, 2011, s. 22).

Den amerikanske nevroforskeren Steve Hyman hevder at vitenskapen gjennom de siste førti årene har vist at pasienter med schizofreni, depresjon eller andre psykiske diagnoser ikke lider av en kjemisk ubalanse i hjernen før de blir behandlet med medikamenter. Tvert imot er det medikamentene som forstyrrer de vanlige funksjonene i pasientens nervebaner slik at hjernen begynner å fungere unormalt (Weintraub, 2012).

Kilder