Har du en venninne som alltid faller for feil fyr, eller kanskje er du selv personen som stadig befinner deg i dårlige forhold?
Er det slik at noen av oss havner i et ondt mønster der vi kun velger usunne eller «giftige» partnere? Og i så fall – hvorfor er det slik?
Dette skriver Kaytee Gillis om i Psychology Today.
Hun er psykoterapeut og forfatter.
«Jeg fortsetter å bli såret uansett hva jeg gjør»
Gillis forteller om klienten hennes, Ezra, som etter enda et kjærlighetsbrudd sitter gråtende og skamfull i terapirommet og spør henne: Hvorfor fortsetter jeg å tiltrekke meg giftige mennesker?
Ezra er bare én av mange klienter som har stilt henne akkurat dette spørsmålet.
De går inn og ut av en rekke usunne forhold, selv om alt de ønsker er å finne en person som faktisk er bra for dem. De sliter med å komme seg ut av et destruktivt mønster.
Hvordan skal de oppdage varseltegnene tidlig? Og er de i det hele tatt der?
«Det er som om jeg er en magnet for folk som er ødelagte! De virker greie i starten, men så fortsetter jeg å bli såret uansett hva jeg gjør», fortsetter Ezra i terapirommet.
Noen av oss er mer utsatt
Som regel er den første perioden med en ny partner en dans på roser. Du er nyforelsket, og kanskje er det dette rosenrøde blikket som skygger for de tidlige varseltegnene.
Et år eller to, når forholdet går til grunne, begynner du imidlertid å huske eller legge merke til faresignalene du så blankt overså i starten.
Signalene som kanskje virket åpenlyse for de rundt deg med objektive blikk, men som for deg som sto midt oppi det, var lette å dytte til siden, mens du klamret deg til håpet om at du faktisk hadde funnet noen som elsker deg.
Har noen av oss lettere for å tiltrekke oss giftige mennesker?
Ja, svarer Gillis. Men forklarer at svaret er noe mer komplekst enn som så.
– Vi står alle i fare for å havne i et usunt forhold. Men noen av oss er mer utsatt for å intellektualisere varseltegnene og fortsette forhold med giftige individer, skriver hun i Psychology Today.
Intellektualisering er en forsvarsmekanisme der du bortforklarer bakgrunnen for egen atferd og unngår å erkjenner egne følelser og konflikter.
Videreføring av dysfunksjonelle atferdsmønstre
For å bedre kunne forklare forholdsmønstre må vi tilbake til den gang vi lærte denne atferden. I ulike utviklingsstadier gjennom livet lærer vi visse atferdsmønstre og mestringsstrategier.
– Hvis disse atferdsmønstrene er usunne eller dysfunksjonelle, vil vi også bære dette med oss inn i våre voksne forhold, skriver Gillis.
Forholdet vi har til omsorgspersoner i oppveksten kan speiles i våre nye relasjoner. Uten at vi er klar over det kan dette føre til at vi møter verden på lite funksjonelle måter.
Hvis vi ikke prøver å bli oss selv bevisst gjennom selvrefleksjon eller terapi, vil vi som regel fortsette å følge de samme skadelige mønstrene inn i voksen alder, forklarer Gillis.
Så, for å trekke tråden tilbake til usunne forhold – grunnen til at vi ignorerer faresignalene er fordi vi rett og slett ikke ser det som dårlig atferd, men heller som noe vi bare må tåle, eller til og med som normal atferd.
Med andre ord: varseltegn kan være vanskelig å legge merke til dersom de speiler atferd som ble ansett som normal eller akseptabel i dine egne familierelasjoner.
«Pappa elsker oss, han blir bare sint noen ganger»
Hvis vi ikke enda vet at noe atferd er usunn eller giftig, vet vi heller ikke hvordan vi skal unngå den eller i det hele tatt legge merke til den.
De som har opplevd omsorgssvikt eller mishandling i oppveksten, har ofte tilegnet seg noen mestringsstrategier for å takle dette, enten ved intellektualisering eller ignorering.
Gillis kommer med noen eksempler: «Pappa elsker oss, han blir bare sint noen ganger» eller «Mamma pleier å oppføre seg sånn, det er normalt. Vi burde bare late som det ikke skjedde og fortsette som vi pleier.»
Det kan ta tid før vi innser at noe var usunt eller traumatisk. Fram til vi innser det, blir det dermed vanskelig å se disse mønstrene som noe annet enn normalt.
Grunnen til at noen vokser opp og faller inn i dysfunksjonelle forholdsmønstre er fordi de gjenkjenner dem fra sine egne familierelasjoner.
Hun understreker at ikke alle som har en traumatisk familiehistorie opplever dysfunksjonelle forhold senere i livet, og at ikke alle som har usunne forhold har en traumatisk fortid. Men det er likevel en forbindelse mellom de to.
– Bevisstgjøring er det første steget
«Vil jeg noen gang kunne ha et sunt forhold?», er et annet spørsmål Gillis ofte får høre fra klienter.
Svaret er at det avhenger av hvor mye selvinnsikt du har, og hvor mye tid du er villig til å vie til deg selv og relasjonene dine, forklarer hun.
Dersom vi samhandler dårlig med andre eller blir dårlig behandlet, er det viktig at vi gjenkjenner atferden som usunn.
Det vanskelige er imidlertid når du ikke vet hva som er normalt og unormalt.
Noen anerkjenner først tidligere traumer når de i voksen alder befinner seg i et mønster som stadig drar dem inn i usunne forhold.
For å endre dette mønsteret må du først lære hva varseltegnene er, hvordan du skal legge merke til dem og jobbe med å overbevise deg selv om at du fortjener bedre.
– Mange bekymrer seg for at de ikke vil finne noen som er bedre, så de slår seg til ro med mindre enn de fortjener. Det tar tid og tålmodighet for å forandre dette, men bevisstgjøring er det første steget, avslutter Gillis i Psychology Today.