Å forsones eller ikke forsones?

Jeg skulle ønske at enkelte gjorde et ekstra forsøk på å forsone seg med noen de er blitt uvenner med – og da tenker jeg særlig på personer som i utgangspunktet står hverandre nær. For er det ikke sånn at menneskene vi har sterkest følelser for, også er de som kan såre oss dypest?

Hvis vi skal forsones med noen, må vi ha et ønske om å forsones

Likevel er det urealistisk å tro at alle konfliktfylte forhold kan forsones. Det fins gode grunner til at enkelte velger å holde seg borte fra visse personer. Mennesker som gjentatte ganger krenker oss på grunnleggende vis, er det usunt å ha kontakt med. Da er det underordnet om det dreier seg om familiemedlemmer eller andre.

Å opprettholde kontakt med noen som ikke respekterer integriteten din, kan bli en vond sirkel der man føler man ikke fortjener noe bedre enn den dårlige behandlingen man opplever. Men vi fortjener alle bedre. Og for å komme seg ut av usunne relasjoner er det lurt å prate med noen man stoler på, og å være villig til å ta imot hjelp.

Nå skal det likevel først og fremst handle om de forholdene som ikke inneholder de groveste overtrampene – altså forhold med «mindre» uoverensstemmelser som av ulike grunner har vokst seg store og ført til at man har mistet kontakten med hverandre. Eller kanskje man treffes innimellom, men samværet havner i det samme gamle, negative sporet som før.

Hvis vi skal forsones med noen, må vi ha et ønske om å forsones. Når vi kjenner etter, må følelsen av å ville forsones være sterkere enn de følelsene som drar oss i motsatt retning. For eksempel kan vi være sint og såret fordi vedkommende har skuffet oss så mange ganger. Det er sterke følelser. For å trumfe sånne følelser må det være noe i oss som oppleves enda sterkere. Mest nærliggende er da at vi er glad i personen, og at vi føler at vedkommendes tilstedeværelse i livet vårt er viktig for oss. Vi ønsker derfor å skape en bedre relasjon enn den vi har i dag.

En opplevelse av renselse og helbredelse

Om vi kjenner oss likegyldig til personen, vil behovet for å forsones reduseres tilsvarende. Samtidig er det greit å huske at selv om vi ikke føler en sterk trang til å forsones, kan en forsoning være viktig for den andre personen. For oss vil det da kanskje ikke koste så mye å prøve å forbedre forholdet, men det vil bety desto mer for vedkommende som kanskje opplever det som spesielt vanskelig å ta det første steget.

Et annet problem kan likevel være at vi har spilt likegyldig så lenge at vi begynner å tro at vi faktisk er det. Vi har innbilt oss selv at vi ikke bryr oss om vedkommende, samtidig som det er noe i oss som sier at dette ikke stemmer. Vi kan da teste oss selv. Om vi tenker dypere på vedkommende, er det nøytrale følelser som dukker opp, eller begynner visse følelser å vokse seg større? Hvis sistnevnte skjer, er vi sannsynligvis ikke så likegyldige som vi tror. De (tidligere) gode følelsene våre for personen kan ha blitt dekket over av omtrent like sterke sårede følelser. Forholdet vårt til vedkommende er da neppe så avsluttet som vi forestiller oss.

Spørsmålene blir i så fall: Er det verdt å prøve å forbedre relasjonen? Kan vi tilgi de sårende tingene som personen har gjort mot oss? Og greier vi å innrømme de dumme tingene vi selv kan ha gjort, for så å si unnskyld? For å svare på disse og liknende spørsmål kan det være nødvendig å gå noen tenke- og følelsesrunder med oss selv. De fleste har nok opplevd å være uvenner med noen, for så bli venner igjen – og det føles godt og forløsende å ordne opp i sånne konflikter. Ting oppleves å falle på plass igjen, samtidig som vi slipper å bruke tid og energi på å kverne innvendig på noe vedkommende sa og gjorde.

Filosofen András Szigeti har forsket på forsoning og tilgivelse. Han forteller at mennesker som tilgir eller blir tilgitt, gjerne erfarer en befriende, psykologisk virkning som rommer «opplevelsen av renselse og helbredelse, den virkelige fornyelsen av personlige forhold, [og] oppgjøret med og godtgjørelsen for det forgangne» (2017, s. 260–261).

Men veien fram til at dette skjer kan være lang for mange. Forsoningsprosessen setter i gang følelser og tanker som drar oss i ulike retninger. Eksempelvis kan ønsket om å forsones ende opp i en slags konkurranse om hvem som bør ta det første steget. Hvorfor skal jeg ta initiativet til å forbedre forholdet når det var den andre som oppførte seg idiotisk? Og så videre.

Er det ikke tragikomisk at nære relasjoner kan ende i en kappestrid om hvem som greier å unngå å kontakte den andre først? I de tilfellene hvor forsoning er ønskelig og mulig, deles det ikke ut premie hvis begge parter holder ut lengst i en sånn konkurranse. Da taper begge. Like mye som begge er vinnere dersom konflikten løses.

Uforløste forhold kan prege oss i årevis

I stedet for å lytte for mye til den harde stoltheten, kan vi spørre oss selv: Hva vil skje om vedkommende dør i dag, eller om vi selv dør? Hvordan kommer vi, eller personen, til å leve videre med det uforsonte forholdet? For døden kan komme brått. Det er langt fra sikkert at vi får muligheten til å gjøre forholdet bedre gjennom en avsluttende sykdomsperiode. Plutselig er en av oss borte – hva da?

Virkeligheten innhenter oss gjerne til slutt – på en eller annen måte – så det kan være lurt å prøve å se mer av oss selv og menneskene rundt oss på et så tidlig tidspunkt som mulig. Uansett, om døden skulle inntreffe når vi er uvenner med viktige personer i livet vårt, vil det konfliktfylte forholdet følge med oss videre. Hvor lenge det varer, avhenger av personligheten vår og av betydningen av relasjonen, men for noen kan et sånt fastfrosset, uforløst forhold prege dem i årevis.

«Man kan dermed si at forsoning først og fremst innebærer en form for handling – gjensidig handling», sier filosofen Szigeti. «Om det stemmer, er det igjen strengt tatt ikke mulig å forsones med de døde. Dessuten, forutsatt at antakelsen er korrekt, skiller forsoning seg fra tilgivelse ettersom tilgivelsen ikke nødvendigvis må gå sammen med en form for handling, eller uttrykkes som en form for oppførsel, selv om det ofte er tilfellet» (Szigeti, 2017, s. 261–262).

Nå kan det virke som litt flisespikkeri å skulle skille mellom forsoning og tilgivelse, for hvis vi tilgir den avdøde, føler vi jo en slags forsoning med vedkommende. Vi tilgir den døde og kjenner en lettelse innvendig. Men den viktigste grunnen til å skille mellom forsoning og tilgivelse er å vise at forsoningen inneholder noe utover det at vi tilgir den andre parten eller at vedkommende tilgir oss. Forsoning skjer mellom levende mennesker og gir en slags fornyelse av et forhold som fortsatt er i utvikling.

Energien som frigjøres under forsoningen, bringer relasjonen videre

Vi kan si at forsoningen inneholder både en tilgivelse og en fornyelse av relasjonen, mens en tilgivelse alene ikke nødvendigvis betyr en bedring av forholdet. Vi kan tilgi en person som er i live, men uten at vi ønsker å ha kontakt med vedkommende, og uten at vi egentlig ønsker å forsones eller å løse opp i den grunnleggende konflikten. Å velge sistnevnte framgangsmåte kan virke fristende, siden vi da slipper å konfronteres med personen, og vi unngår – i hvert fall i første omgang – de sterke følelsene et sånt møte kan bringe med seg. I stedet søker vi en tilgivelsesprosess som bare skjer inne i oss selv, mens forsoningsprosessen sammen med den andre blir underordnet eller avvist.

Problemet med en sånn framgangsmåte er at vi risikerer å gjøre det vanskeligere for oss selv – selv om framgangsmåten kan virke lettere i begynnelsen. Konflikter oppstår mellom mennesker og løses også best i samspillet mellom mennesker. Flere ting er i virksomhet under forsoningen – ikke bare den viktige tilgivelsen – og alle disse prosessene skaper til sammen en dybde og en virkning som vi ikke klarer å oppnå «bare» med en tilgivelse i oss selv. Under forsoningen tilgir vi – og/eller vi blir tilgitt – i møte med et annet menneske. Prosessene som skjer under et sånt møte, foregår i stor grad på det ubevisste planet. Vi har ikke oversikt over eller kontroll på alt som skjer underveis; og den energien som frigjøres under forsoningen, bringer relasjonen videre. Forsoningen er en gjensidig, felles handling med en befriende følelsesmessig og psykologisk effekt.

Det flotte med forsoning er likevel at vi ikke trenger å gjøre så mye for at en forsoningsprosess kan komme i gang. Og vi trenger verken å være en psykolog eller en Nelson Mandela. Vi trenger heller ikke å tilgi alt på en gang – eller å bli tilgitt for alt. Vi trenger «bare» å prate med vedkommende. Det er første steget. Og å prøve å ikke reagere så hardt og automatisk som vi pleier idet personen trykker på de sårbare punktene våre. Selvsagt kan det være vanskelig, men det er langt fra umulig. Vi kan greie å holde litt igjen så samtalen ikke havner i det vante, negative sporet. En av partene er nemlig nødt til å gjøre visse endringer i reaksjonsmåten sin, sånn at den andre også kan handle mer konstruktivt.

Det er ikke sikkert at du vil lykkes i å bedre forholdet. Men det at du gjorde noen ærlige forsøk – at du vet dette med deg selv – kommer til å hjelpe deg, enten forholdet mellom dere styrkes eller det forblir som før, eller kontakten til og med brytes helt. For ikke alle personligheter går bra sammen, selv ikke når man er i familie.

Og hvis du i dag føler anger eller skyld for noe som forble usagt eller ugjort overfor noen som allerede er gått bort, er tida nå inne til å tilgi deg selv. Vi trenger å ha medfølelse med oss selv også. Ved å tilgi oss selv i en sånn situasjon ærer vi livet vårt, og vi får mer overskudd til de menneskene som fortsatt fins rundt oss i øyeblikket.

Kilder

Szigeti, A. (2017). Kan vi förlåta de döda? I K. O. Lejon (red.), Föreställningar om döden. Forskares aspekter på vår existens och dess begränsning (s. 258–270). Stockholm: Carlsson Bokförlag.