Barn som leker, gjør det ikke for å nå mål eller bestemte resultater – leken er spontan og egenmotivert. Men selv om barn er lykkelig uvitende om det, handler leken dypere sett om å lære og mestre noe som er av stor betydning for dem i deres liv.
Gjennom lek lærer både dyr og mennesker å mestre oppgaver og videreutvikle evner de har bruk for som voksne. Utviklingspsykologien har nettopp vært opptatt av at egenmotivert frilek i seg selv er en aktivitet som medfører allsidig læring.
Tiden til lek er innskrenket
Den britiske barnelegen Donald Winnicott beskrev leken som et rom der et barn kunne utforske sin egen indre verden i samspill med miljøet rundt seg. Dette «rommet» mellom det indre og det ytre kaller han «det potensielle rommet», et sted der det subjektive møter det objektive, der barnet kan utforske egen fantasi og skapertrang i forhold til den virkelige verden.
«Lek fasiliterer vekst og derfor helse», mente Winnicott som påpekte at lek handlet om å forstå både oss selv og andre. Winnicott var tidlig ute da han vektla de helsemessige aspektene ved lek. Den sosiale siden av lek er sentral for en god mental helse fordi leken utvikler evnen til å forstå og koble oss til et fellesskap.
Det er ikke tvil om at barns hverdag i økende grad er fylt med voksenstyrte aktiviteter. Dette gjelder blant annet en økning i andelen barn som deltar i organisert sport og trening; mest markert i aldersgruppen seks–syv år. Dette er jo isolert sett bra, men betyr antakelig også at tiden som er tilgjengelig for lek, er redusert. Det er også et press i norske barnehager mot mer voksenstyrte læringssituasjoner på bekostning av tiden til lek, noe som synes å være en villet politikk, sprunget ut av et syn på barnehagen som en viktig forberedelse til skolen.
Men det er ikke bare tiden til lek som er innskrenket, de fysiske mulighetene er også redusert for mange norske barn. For eksempel lekte 50 prosent av barna i alderen 6–12 år utendørs hver dag i 2005, mens bare 40 prosent gjorde det i 2013/14. Andelen er antakelig enda lavere i 2021.
Å leke uten voksenstyring
Livet er ikke en lek, men barndommen bør inneholde mer lek hvis ikke ungdomstiden skal bli en dans på nevroser. Dette er ikke bare ordspill, men en interessant hypotese. Nylig lanserte et par kanadiske psykologer en modell som viser hvordan risikofylt lek kan bidra til å redusere angst hos barn. Hypotesen bygger på en norsk forskningsartikkel (Sandseter & Kennair, 2011) som nettopp peker på at barns reduserte muligheter til røff lek, det de kaller risikolek, kan være en av årsakene til økende angsttilstander hos barn og unge.
Nedstengingen under koronapandemien ga en sterk i økning i psykiske helseplager hos en yngre generasjon, blant annet i form av angstplager. Pandemien brakte likevel med seg en uventet frihet for noen barn: nemlig muligheten til å leke uten voksenstyring. Mens barnehager og skoler stengte ned og foreldre satt på hjemmekontor, ble mange barn i større grad overlatt til seg selv.
Akademisk læring ble for mange barn og unge periodevis erstattet med lek og egenstyrte aktiviteter. For noen barn var pandemien angstskapende, men for noen kan den altså vise seg å ha vært angstforebyggende. Hvordan? Jo, nettopp ved at de fikk utfolde seg i fri fysisk lek – uten voksenstyring.
De fleste barn har en drift mot å utforske miljøet de er en del av ved å engasjere seg i lek som tester fysiske grenser. Dette til tross for at det medfører en sjanse for at de kan slå seg. Sykle i full fart, balansere fra sten til sten eller klatre høyt trigger opplevelse av spenning som tidvis tipper over i ren frykt. «Skrekkblandet fryd» er et uttrykk de fleste av oss forstår og har opplevd betydningen av. Opplevelsen av «skrekkblandet fryd» kan nå vise seg å ha større betydning enn det vi har vært klar over. Hypotesen er nemlig at den kan fungere som en slags motgift mot senere angstplager.
Barnet trenger å erfare spenning
«Ta meg da!» kan femåringen be om mens hen løper av gårde i hektisk glede for at du skal løpe etter. Det er påfallende hvordan små barn ofte kan «be om» å bli utsatt for liksomfarlige situasjoner der en forelder eller noen barnet kjenner seg trygg på, blir bedt om å spille en skummel forfølger. Mange barn ser altså ut til å oppsøke spenning frivillig og med det utforske risiko som noe lystbetont.
Leken gir barnet en ramme der opplevelsen av angst kan håndteres, der barnet har en form indre kontroll. Det er ikke omgivelsene som styrer, men barnet selv. Dette er også et viktig prinsipp i Winnicotts tenkning, nemlig at barnets evne til å være alene og tåle egne følelser er viktig for å bli en stabil og selvstendig voksen. Denne prosessen utvikles både gjennom lek og i forholdet til en støttende omsorgsgiver, påpeker Winnicott.
I et fysisk miljø kan risikolek føre til farlige situasjoner, og noen barn kan også overvurdere sine egne ferdigheter. Forskerne er derfor forsiktige med å oppfordre direkte til risikolek og snakker heller om en form for røff bevegelseslek uten voksenstyring. Frykten for at barn skal skade seg i lek, er forståelig, men har også, slik vi har nevnt, redusert barns muligheter til fri bevegelseslek.
Voksnes ønske om å beskytte barn fra fare kan dermed ha skapt en fryktaversjon hos barn ved at rommet for mestringsopplevelser innskrenkes. Det er selvfølgelig viktig å forebygge at barn skader seg, men aktiviteter der barn utsetter seg for et element av risiko, handler om at barnet trenger å erfare spenning for å bli kjent med seg selv og sine omgivelser. Alvorlige skader på grunn av lek er dessuten sjelden. Småskader er ikke uvanlige, men alvorligere hendelser forbundet med langvarige skader er langt vanligere ved organisert idrett enn ved frilek, viser studier.
Forebygger risikolek angst og fobi?
Barn trenger å utvikle et sett med egenskaper for å optimalisere egen utvikling og håndtere toksisk stress, skrev det prestisjetunge fagtidsskriftet Pediatrics nylig (Yogman mfl., 2018). Artikkelen understreket at nettopp barneleger hadde en rolle i å promotere de forebyggende helsefordelene ved å leke, og at de derfor rett og slett burde «skrive ut lek på resept». Sett fra et evolusjonært perspektiv er aktiviteter som klatring og «tumlelek», kort sagt: Lek som utforsker fysiske grenser, er en nødvendighet for at individet skal lære mer om seg selv og miljøet rundt seg.
Fysisk lek kan rett og slett ha en antifobisk effekt, ifølge Sandseter og Kennair (2011). Fobier handler om sterk angst eller aversjon mot en situasjon eller et objekt. Fysisk lek der barnet selv velger hvor mye risiko han eller hun skal utsette seg for, gir en mulighet til å eksponere seg for en skummel erfaring – og mestre den. Vi mottar alle noen indre og ytre skrubbsår etter hvert som vi vokser til. Vi må lære at fryktfølelse ikke er farlig, og at smerte går over enten den er emosjonell eller fysisk.
Barn trenger fysiske utfordringer og varierte sanseinntrykk for å erfare egne responser. Dette gjelder i forhold til både et indre og et ytre rom. Når dette handlingsrommet reduseres, er det ikke usannsynlig at det kan bidra til at angst og fobi er et økende problem for mange av dagens barn og unge. Forskerne som har utviklet modellen, argumenterer derfor med at det å gjeninnføre og legge bedre til rette for barns frie bevegelseslek kan være en måte å forebygge senere psykiske helseplager på, og da spesielt angst.
Kilder
Sandseter, E. B. H. & Kennair, L. E. O. (2011). Children’s risky play from an evolutionary perspective: The anti-phobic effects of thrilling experiences. Evolutionary Psychology, 9(2), 257–284. doi:10.1177/147470491100900212
Yogman, M. mfl. (2018). The power of play: A pediatric role in enhancing development of young children. Pediatrics, 142(3), e20182058. doi:10.1542/peds.2018-2058
