Det jeg ikke tenkte på den gangen, var de som lå på divanen før og etter meg. Kropp etter kropp etter kropp, bønn etter bønn etter bønn.
(…)
Å være på divanen aller første gang:
Det hvite lakenet som ligger løst oppå det glatte, svarte skinnet, ingen steder å feste det. Min nakne kropp, ryggen mot det harde polsteret, begge knærne bøyd. Han oppå, ser ingen øyne. Ikke noe musikk strømmer fra noe sted, ikke noe regn trommer på taket. Ikke noe lydspor. Jo, hans pust, tung. Ikke min.
Kommer ikke videre.
«Hvordan går det med kjærlighetslivet?» spurte faren datteren sin. «Har du gått lei av bebrillete filmklubbgutter som verken når deg opp til støvleskaftene intellektuelt eller har noen som helst slags form for humor?»
«Hva med deg, dr. Sjelegransker?» repliserte hun. «Har du gått lei av små, mørke studiner som dyrker deg for ditt umåtelige vidd og din dype psykologiske innsikt og blir heite av å rydde i fotnotene dine?»
Marianne vet at faren til Sarah er privatpraktiserende psykolog, og at han nylig har gitt ut en slags populærvitenskapelig bok om samtaleterapi, med anekdoter fra behandlingsrommet. On Reflections. Den må ha slått an, hun har sett den i stabler i en bokhandel i London.
Ute var det nattemørkt, en grein dasket taktfast mot ruta, peisen knitret. Marianne satte vinglasset mellom lårene, samlet håret i en knute i nakken og lente hodet bakover mot stolryggen. Knollen presset mot bakhodet. Hun tok en slurk til, trakk det ene beinet opp i stolen, dro opp sokken for å dekke til glipen med hvit hud mellom den og buksa. På bordet sto en skål med fettglinsende potetgull, som hun likte å se på, ikke røre.
«I bunn og grunn gir det ikke mening å snakke om selvet», sa Alexander, som et apropos til Marianne visste ikke hva, «det er et ord som bare skulle ha eksistert i flertall.» Hun så opp på ham idet han sa dette, og han så på henne da han fortsatte. «Men selv om hver og en av oss er mange, går det an å føle det som om vi er et kontinuum av én og den samme. Det er det min jobb å hjelpe folk med.»
Da Sarah var oppe på rommet sitt for å hente en genser, reiste han seg for å trekke opp en ny vinflaske, de hadde tomme glass alle tre. På veien la han en hånd på Mariannes skulder og spurte, med et alvor i blikket som sto i kontrast til det automatiske i frasen, hvordan hun hadde det. Et forslitt how are you, som hun besvarte med det obligatoriske smilet og I’m fine.
Howareyouhowareyouhowareyou. How are you løftet henne opp fra stolen, sendte henne vektløs rundt i rommet. Hun kunne ha svart hva som helst, så ville han ha tatt imot det, med det alvorlige blikket sitt, med hånda på skulderen hennes, men munnen hennes ville ikke åpne seg.
«Er du kald, Marianne?» spurte han da han hadde skjenket i glassene og Sarah var tilbake, ikledd en pusete strikkejakke i glødende oransje. Han pekte på sin egen ullgenser, som lå i den ledige stolen ved siden av henne. «Du må gjerne låne den.»
«Nei takk», svarte hun, «jeg har det fint.» Og det hadde hun. Hun strakte ut beina, la dem over det ene armlenet og lente seg tilbake. Blodet strømmet uhindret rundt i kroppen; det blanke, skinnende blodet hennes. Hun lot den ledige hånda gli bortover stolsete, og så tilbake.
Glattet ut plysjen, rufset den til, glattet den ut. Den nye vinen var kraftigere enn den forrige, den varmet opp halsen, så brystet, så magen, så tærne. Veggene mellom tankene hennes gikk i oppløsning, alt hang sammen med alt, hun hang sammen med alt. Én slurk til. Og så begynte hun å snakke.
Mens hun snakket og snakket, prøvde hun å forestille seg hvordan det var å være pasienten hans, lurte på om de lå på en divan, sånn som man så på film, eller om de satt i en stol.