Det har gjennom mange år utviklet seg et narrativ om, og forståelse av, menn og selvmord.
Menn dør i mye større grad enn kvinner i selvmord, ergo håndterer de livets utfordringer og belastninger på en mindre hensiktsmessig måte enn kvinner. Stereotypien er at menn holder problemer og vanskelige følelser for seg selv.
En vedtatt sannhet
De trekker seg unna, de drikker og sloss. De ruser seg, de jobber mer enn de burde og de flykter vekk fra problemene ved å fokusere intenst på noe annet. De sover, røyker, gamer, trener eller spiser for mye.
All denne atferden fører oss til det triste faktum, nemlig at to av tre som dør i selvmord er menn.
Menns mestringsstrategier er ikke veien å gå, er den oppleste og vedtatte sannheten i samfunnet. Fagfeltet har i mange år spurt seg hvordan de kan få tak i disse mennene.
Dette gjelder ikke alle menn, selvfølgelig. Det er noen menn som har skjønt det, de har erfart at det kan hjelpe å åpne opp, snakke med noen. Hvis bare alle menn kunne innse det samme.
Har kvinnene forstått det?
Det er på tide å utfordre oss selv angående dette narrativet om mannen. La oss gjøre det gjennom følgende påstand: Menn håndterer livsbelastninger bedre enn kvinner.
Jeg vil tro at noen vil rynke litt på nesa av denne påstanden. Det finnes helt klart argumenter mot, men la oss se hvor påstanden kan føre oss.
Vi starter med forståelsen vi har bygd opp rundt kvinner. De søker fellesskapet, tør å være sårbare, snakker om vanskelige ting og bearbeider vanskelige følelser og opplevelser. Dette gjør de med venninner, partnere, kolleger, fastleger og ansatte i kommune- og spesialisthelsetjeneste.
Når vi plusser på at vi har masse evidens på at det å søke hjelp hjelper, så kan vi legge dette sammen og si at kvinnene har forstått det.
Narrativet utfordres
La meg være tydelig på følgende: Jeg vet at mange menn og kvinner får god hjelp ved å oppsøke hjelp og å snakke med noen, og jeg vil ikke at de skal slutte med det. Ikke i det hele tatt. Vi har ingen å miste.
Men det er likevel på tide at vi utfordrer denne vedtatte «sannheten». Er det egentlig slik at kvinner har bedre mestringsstrategier enn menn, og er det slik at det «å snakke om det» og «behandling» er svaret for alle?
Tallenes tale
Ja, det er flere menn som dør i selvmord enn kvinner. Dette kan handle om flere ting.
Menn er muligens mer besluttsomme, kanskje de ikke er like ambivalente etter et visst punkt, og de velger andre og mer dødelige metoder enn kvinner. Men når det kommer til selvmordsforsøk, er det enighet i fagmiljøet om at kvinnene er overrepresentert.
Tallene på selvmordsforsøk i Norge er usikre, vi har ikke offentlig registrering av dette. Folkehelseinstituttet anslår at vi har mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert eneste år.
Noen studier anslår at to av tre selvmordsforsøk er gjort av kvinner, mens andre anslår at tre av fire er kvinner.
Et tankeeksperiment
Hvis vi er nøkterne og tar utgangspunkt i at det er 4 000 selvmordsforsøk hvert år i Norge, og antar at to av tre forsøk er gjort av kvinner. Så tar vi med 600 fullførte selvmord og deler dette på kjønnene.
Da får vi 1 800 menn og 2 800 kvinner som enten har forsøkt å ta livet sitt eller har tatt livet sitt. Nå er kjønnsfordelingen fra utførte selvmord så godt som snudd, nesten to av tre selvmordsforsøk og utførte selvmord gjort av kvinner.
Menn har altså markert mindre selvmordsatferd enn kvinner. Kan det være at et av problemene rundt noen av de mennene som dør i selvmord ikke er at de snakker for lite, men at de gjør for lite av andre mannlige mestringsstrategier?
Har de mannlige mestringsstrategiene et ufortjent dårlig rykte?
Gutter er mer fornøyde enn jenter
Hvis vi også tar et blikk inn i Ungdata-tall de siste årene vil vi finne argumenter for at gutta kan ha skjønt noe, og det på et veldig tidlig tidspunkt.
I skolen, som av flere beskrives som mer tilpasset for jenter enn gutter, ser vi tydelige kjønnsforskjeller på jenter og gutter, i favør guttene. Guttene oppgir i mye større grad enn jentene at de er glade, engasjerte, optimistiske for fremtiden og at de mestrer ting.
De er mer fornøyde med seg selv, de føler på mindre press, og selv om jentene oppgir at de er mer sammen med venner enn guttene gjør, er guttene mye mindre ensomme.
Vi bør se nærmere på hvilke mestringsstrategier gutter utvikler i ungdommen, og finne ut om de tar disse med seg inn i voksenlivet.
Boksesekk som behandling
Hvis vi tar et skritt videre til voksne menn, må vi stille spørsmål om det kan være at trening er en bedre strategi enn behandling eller andre mestringsstrategier de ikke er komfortable med.
Det kan være at jobbing hjelper, det kan være det hjelper å skyve bort de vonde følelsene, og det kan være det ikke hjelper å snakke om problemene.
Og selv om det er mange åpenbare fallgruver ved å drikke, sloss, trekke seg unna partner, barn og venner, kan det være at menn kan bearbeide følelser og tankekjør bedre ved å denge løs på en boksesekk.
«Å snakke med noen» kommer langt ned på listen
I Australia er det gjennomført en befolkningsundersøkelse blant menn om hva de gjør for å forebygge og motvirke depresjon. Menn ble spurt om hva de gjør for å ha det godt og hva de gjør for å få det bedre når de føler seg føler seg nedfor.
Topp fem på hva menn gjør for å ha det godt er ganske alminnelige ting som å spise sunt, holde seg aktiv, trene, bruke humor til å bearbeide og reflektere rundt tanker og følelser, og å gjøre noe for å hjelpe andre.
Når det kom til topp fem på hva menn gjør for å få det bedre når de føler seg nedenfor, finner vi også her det å holde seg aktiv og trene, ta en pause eller «timeout», å gjøre noe godt for seg selv, og å være med et kjæledyr som er inne på listen over mestringsstrategier.
«Å snakke med noen», er også inne på begge lister, men strategien er langt nede på listen og over halvparten benytter seg ikke av den. Men dette er én undersøkelse, og en ikke alt for stor en. Vi trenger flere undersøkelser som dette.
Mye gull i mestringsstrategiene
Menn er ingen homogen gruppe, de kommer i alle former, aldre og fra alle sosiale lag.
Det vil være utallige mestringsstrategier som kan hjelpe dem til å ha det bra og forebygge selvmordstanker og selvmordsforsøk. Vi må derfor spørre menn hva de gjør for å ha det godt og hva de gjør for å hjelpe seg selv når de har det vondt.
Jeg tror vi kan finne mye gull i menns mestringsstrategier. Mestringsstrategier som vi kan løfte fram, integrere i folkehelsearbeid, i det selvmordsforebyggende arbeidet, i arbeidslivet og i samfunnet og i hjelpeapparatet.
Og hvem vet, kanskje kan menns mestringsstrategier også være noe for kvinner?