Da jeg skjønte det, og det var faktisk en aha-opplevelse for meg, snudde det opp ned på hele mitt syn på meg selv.
Det har alltid vært mange fine folk rundt meg, men jeg har likevel uten å tenke meg om stilt meg litt i utkanten av flokken – enten som observatør, kritiker eller hjelper. Til stede, men ikke hundre prosent med.
Det gjorde skikkelig vondt å oppdage at det har vært sånn for meg, det gjør til og med litt vondt å skrive det nå. All den avstanden, all den frykten.
Det føles vågalt å bruke meg selv som eksempel. Men jeg tar det med fordi det har vært mitt livs viktigste oppdagelse.
Da jeg så at jeg holdt en slags usynlig avstand til mennesker jeg egentlig ønsket å ha nær meg, og kanskje til og med trodde jeg var veldig tett forbundet med, ble jeg tvunget til å granske min egen frykt for følelser.
Frakoblet, påkoblet eller avkoblet?
Det er kveld, og jeg blir sittende på kontoret mitt lenge etter at arbeidsdagen er over. Det er uroen som opptar meg. Da dagens siste pasient gikk ut døra, leverte hun en bok hun har lånt av meg. Hun virket glad og litt forlegen da hun sa at den gamle barneboka mi hadde endret henne på en måte hun ikke trodde var mulig. Etter å ha lest den var hun ikke lenger like urolig.
Jeg sitter med boka i hånda. Omslaget er grønt, og på forsiden er det en tegning av Mummifamilien. I utkanten av den store flokken står ei lita jente med knallrød kjole og hårsløyfe. Der ansiktet skulle vært, er det blankt, for dette er historien om Det usynlige barnet.
Jeg har hatt boka hele livet, men det var først under psykologistudiet jeg leste den som en beskrivelse av smertefull indre uro. Den handler om å forsvinne fordi man ikke blir sett, og om å miste seg selv fordi man ikke tør å føle. Men mest av alt handler den om følelsenes fantastiske kraft når de endelig bryter gjennom og blir følt.
Tove Janssons fortelling er som en grunnbok i psykologi fordi den handler om forholdet mellom kjærlighet, trygghet og vitale følelser.
En fortelling om frydefull endring
Jeg åpner boka, blar litt fraværende. I teksten er det flere strektegninger av det fremmede barnet som en dag banket på Mummimammas dør for å få hjelp til å bli synlig. Historien går omtrent som dette: Når lille Ninni kommer til Mummifamilien, er hun nesten helt usynlig. Mummimamma forer henne med eplesyltetøy og kjærlighet for å trygge henne, og dette gjør at den lille jenta blir stadig mer synlig.
Så langt kunne dette vært en fin historie om hvor godt det er å få omsorg, men det jeg synes er aller finest med Tove Janssons fortelling er at den viser hvordan denne omsorgen gjør Ninni i stand til å føle selv. Den siste biten av den lille jenta blir nemlig ikke synlig før hun kjenner sine egne følelser i møte med andre mennesker.
Gjennombruddet skjer en dag Mummifamilien er samlet nede på brygga. Den lille jenta tror at Mummipappa er i ferd med å dytte Mummimamma ut i vannet, og blir illsint. Hun biter Mummipappa i halen, og det er dette raseriet som får den siste biten av henne på plass. Plutselig er både ansiktet og den røde luggen synlig.
Familien fryder seg over å se hele ungen, men Mummipappa skriker som en gris over sin skamferte hale. I befippelsen fyker hatten hans på sjøen, og idet han legger seg på brygga for å fiske den opp med en pinne, faller han uti med hodet først. Synet av ham der han står fortumlet på grunna med ørene fulle av gjørme, får Ninni til å le høyt. Hun er synlig, og hun gapskratter.
Et utvidet kjærlighetsbegrep
Det er altså følelsene som vitaliserer det usynlige barnet. Det er først når hun føler fritt at hun fyller seg selv fra topp til tå. Jeg leser dette som et utvidet og veldig fint bilde på hva kjærlighet er. Å elske er ikke bare omsorg eller alle de gode følelsene vi forbinder med å være glad i. Innbakt i kjærligheten ligger alle følelsene våre, både de gode og de vonde. Og hver eneste gang vi tør å føle fritt i møte med hverandre, blir vi litt mer synlige for både oss selv og hverandre.
Noe mangler, men jeg vet ikke hva det er
Tilbake til Oslo og kontoret mitt høyt oppe over Solli plass. Rommet ligger i tussmørke nå, så jeg tenner en lampe – fremdeles med mummiboka i hånda. Vi er midt i tredje lockdown i Oslo, og koronaepidemien har snart vart i to år. Jeg blir sittende og tenke på Anna, som leverte tilbake den slitte barneboka mi tidligere i ettermiddag.
I timene våre har hun ofte beskrevet en følelse av å være uvirkelig og ute av verden. Hun har vært isolert. Ensom. Urolig. Noe har manglet, men hun har ikke greid å sette fingeren på hva det er. Og så i dag: en merkbar forandring. Noe helt nytt. Det skyldtes ikke ytre endringer, sa hun. Pandemien har langt fra sluppet taket. Likevel fortalte hun om større ro.
Hun sa at hun følte seg mer på plass i sin egen kropp, og sa at det var som å våkne etter en lang døs. Hun trodde det hadde med noe emosjonelt å gjøre, og jeg sendte en vennlig tanke til det usynlige barnet – hun som først ble helt seg selv da hun fikk tak i sine egne følelser.
Hva er egentlig uro?
Jeg forsøker å nærme meg uroens vesen, og en engelsk kollega setter meg på sporet. I en instagramoppdatering skriver psykolog Jessica Bolton at følelsene våre gjør oss connected. Vi har ikke et godt norsk ord for «connection», synes jeg. Forbindelse høres forretningsmessig ut, tilknytning er et ord jeg aldri har blitt helt fortrolig med, kanskje fordi jeg bare forbinder det med psykologiens tilknytningsteori. Men kobling er kanskje brukbart? Jeg prøver meg på det. Jessica Bolton skriver at følelser hjelper oss med:
-
- Koblingen vi har til oss selv.
- Koblingen vi har til andre mennesker.
- Koblingen vi har til verden
.
For meg gir dette mening. Når vi kjenner oss urolige, skyldes det ofte disse koblingene:
- Når vi ikke kjenner hva vi føler, er vi ikke helt koblet på oss selv.
- Når vi ikke kjenner hvem vi føler noe for, er vi ikke så godt koblet på andre mennesker.
- Når vi ikke er koblet på et samfunn eller noe som er større enn oss selv, føler vi oss alene i verden.
Emosjonelt frakoblet
Anna har kjent seg frakoblet i flere måneder. Uroen hennes har kommet og gått, men aldri sluppet helt taket. Hun har flere ganger sagt at hun var redd for å miste grepet fordi hun følte seg emosjonelt overveldet samtidig som hun var merkelig distansert. Men i timen i dag var hun annerledes. Stemmen hadde en iver jeg ikke har hørt før, og hun virket nysgjerrig på seg selv på en ny måte.
Da jeg sa at hun virket mer til stede, sa hun at Tove Janssons fortelling hadde gjort henne oppmerksom på hvor lite følelser hun har følt det siste året. Hun sammenlignet seg med det ansiktsløse barnet i Mummidalen:
– Man blir jo usynlig når man bare blir sett på zoom? Man blir jo konturløs når det eneste mennesket man greier å mobilisere noen følelser for er en terapeut man ser annenhver uke? Ikke til forkleinelse for deg, altså, Cecilie, men det er liksom ikke nok?
Jeg smilte, dette var gjenkjennelig. Jeg har virkelig savnet folk selv.
Anna satt stille en stund, før hun så opp på meg: – Jeg er jo faktisk helt isolert. Da er det kanskje ikke så rart jeg har følt meg emosjonelt frakoblet?
En forløsende følelse
Uten ordentlig kontakt med andre mennesker hadde Anna blitt fremmed for seg selv. I timen vår fortalte hun hvordan den gamle barneboka mi hadde hjulpet henne med å se nettopp det. Sorgen kom da hun oppdaget hvordan håpløshet og avmakt hadde kvalt omtrent alt som var av liv i henne. For første gang greide hun å gråte over at hun følte seg alene uten å synke ned i mismot eller selvbebreidelser. Endelig var tårene frigjørende.
Hun gråt over alt hun savnet: Familie, venner og alt som var svensk. Fredagspils og helgeturer. Kantina på jobb. Kurs og reiser. Kino og teater. Og mens hun var i gang, gråt hun for et gammelt kjærlighetsbrudd og en kronisk sykdom hun har hatt i mange år. Begge deler hadde hun tenkt at hun var «ferdig med» for lengst.
Til slutt stilnet gråten, og til hennes forbauselse hadde den ikke gjort henne mer urolig. Tvert om, hun følte seg lettet, avklart og rolig. Med en gang hun aksepterte det hun savnet, kjente hun seg mer på plass. Hun kjente seg sterkere og mer kapabel. – Jeg er jo Pippi også, sa hun litt ertende. Og jeg var ikke det minste i tvil om at hun kunne løfte en hest.
Koblet på seg selv, andre mennesker og verden
Anna nærmet seg sin egen uro på flere måter. Da hun turte å være lei seg, fikk hun en sterkere kobling til seg selv. Det var frigjørende og forløsende. Men hun stoppet ikke der. Hun koblet seg også sterkere på andre mennesker.
Siden hun var singel, hadde hun ofte ventet med å ta initiativ fordi hun følte at hun trengte seg på dem som hadde familie. Nå endret hun strategi og begynte å ta initiativ til aktiviteter hun selv var interessert i.
Forrige helg hadde hun vært på overnattingstur med en venninne, i hengekøye i skogen. Det var en grensesprengende opplevelse for henne å sove under åpen himmel, og den alene gjorde henne mindre ensom. Å ha en hel stjernehimmel over seg er et veldig fint bilde på hvordan det kjennes å være en del av noe som er større enn oss selv.
En følelse av liv
«Måtte jeg være i live når jeg dør», skrev psykoanalytiker Donald Winnicott (1896–1971) i utkastet til sin selvbiografi. Det er også min bønn og mitt håp. Jeg ønsker å føle meg levende både i meg selv og sammen med andre mennesker. Det er ikke alltid så lett, men jeg kjenner at livsfølelsen styrkes hver gang jeg tør å koble meg på.
Anna inspirerte meg fordi hun ikke satt med alle svarene. Kuren hennes var ganske enkelt å tørre å se seg selv og verden på litt nye måter. Hun åpnet opp, hun ble våken og oppmerksom.
– Jeg kunne nesten ikke huske hvordan det var å føle, men jeg ble varm inni meg av å lese om latteren til det synlige barnet, sa hun smilende da hun gikk ut døra.
Jeg føler, altså er jeg.