En fersk internasjonal undersøkelse tyder på at klimaangsten er i fremmarsj. Etter klimatoppmøtet i Glasgow i november ble sannsynligvis ikke bekymringene blant befolkningen mindre, tror klimapsykolog Knut Ivar Karevold.
– Klimarapporten fra FN og toppmøtet i Glasgow viser at det haster mer enn vi trodde. Men etter møtet er det fremdeles uklart hvor forpliktet hvert land er til å gjøre noe med sine utslipp. Det samme gjelder Norge. De norske myndighetenes reaksjon er at vi skal fortsette med olje og gass selv om FN anbefaler at vi må trappe ned og slutte, sier han til Psykologisk.no.
Karevold har en doktorgrad i økonomisk psykologi og er daglig leder i Klimapsykologene. De jobber med å forstå og løse klimaproblemet fra et psykologisk perspektiv. Karevold har jobbet med å påvirke folks valg i klimavennlig retning gjennom atferdsøkonomiske virkemidler som dulting og positiv kommunikasjon.
Atferdsøkonomi handler om hvordan folk tar økonomiske beslutninger, og er en krysning mellom psykologi og økonomi. Atferdsøkonomer studerer blant annet hva som påvirker moralske og økonomiske avgjørelser, og baserer seg på at mennesket ikke er utelukkende motivert av egeninteresse eller er fullstendig rasjonelle.
Klimaangst, klimafrykt og klimaforvirring
Det siste årene har det vært en vekst i følelser og reaksjoner knyttet til klimautfordringene. Det snakkes blant annet om klimaangst, klimafrykt og klimaforvirring. En følelse vi hittil ikke har sett veldig mye av, er klima-sinne. Karevold tror vi vil se mer av denne i fremtiden.
– Vi har ikke hørt noe om klimasinne, men det er sannsynlig at vi ser sinne og håpløshet fra neste generasjon fordi nåværende generasjon ikke gjør nok. Jeg vet ikke om jeg har sett noen tegn til det ennå, men nåværende generasjon viser ikke omtanke for neste, sier han.
Klimaproblemet kommer heller ikke alene. I tillegg til FNs klimarapport, kom FNs naturrapport, som viser at naturen bygges ned i rekordfart. Etter dette har det kommet flere økopsykologiske ord, som øko-sorg og øko-depresjon.
Han mener frykt og fortvilelse er naturlige reaksjoner på det som skjer med klimaet og miljøet.
– Naturen ødelegges. Det er observerbart og lett å forholde seg til. Den ødelegges av både firmaer, myndigheter og naturkatastrofer.
– Det er grunn til å føle håpløshet og sorg når noe man liker blir ødelagt av firmaer og myndigheter, og folk tror man vil se flere naturkatastrofer fremover. Det sto også i FN-rapporten, sier han.
Mister viktige selvhjelpstiltak
Naturinngrep har skjedd i all tid, både skogbruk, landbruk, havbruk, vannkraft og vindkraft setter spor i naturen.
De siste årene har blant annet vindmølle-debatten skapt stort engasjement fordi naturområder som har blitt brukt til rekreasjon og fritid, blir erstattet med vindmølleparker. Dette har skapt konflikt i flere kommuner på Vestlandet.
Karevold mener vindmølle-konfliktene er spesielle fordi det er utydelig hvem som «vinner» på nedbyggingen av naturen
– Vannkraft har blitt akseptert fordi overskuddet kommer kommunen og hjemstedet deres til gode. Når det kommer til vindmøller er det uklart hvem som egentlig tjener på dette, og folk mister omgivelsene sine uten å få noe tilbake for det.
Han mener det er problematisk at naturen blir bygget ned for fremtidige generasjoner.
– Det er ikke bra for nåværende generasjon, og det er ikke bra for fremtidige generasjoner. Det er ikke riktig at næringslivet og myndighetene skal kunne råde over naturen slik at fremtidige generasjoner ikke får tilgang til den, mener han.
Skog og fjell er populære fritidsaktiviteter, og mange bruker turgåing som en måte å opprettholde mental balanse på, sier han.
– Klima, natur og mental helse er koblet sammen. Lite sosial bærekraft og svake relasjoner øker risikoen for depresjoner, og mange søker seg ut i naturen for å lindres. Hvis vi ødelegger naturen hindrer vi også muligheten for mental balanse, og det er dårlig for folk.
– Nå ser de at naturområdene de tidligere har oppsøkt forsvinner, og blir utilgjengelige for dem. Dette er ikke bærekraftig på sikt, og vi vil faktisk overlate en dårligere klode til neste generasjon, enn det vi hadde.
Håpløshet endrer ingenting
Utover å påvirke myndighetene til å ta nødvendige grep, finnes det strategier for å takle problemet på individnivå.
– Det er tre vanlige reaksjoner på klimaspørsmålet. Den ene er aksept: «Slik er det og dette er rammene vi kan jobbe ut fra.» Den andre er angst og frykt. Og den tredje er å benekte problemet, og si at dette ikke er noe vi trenger å bry oss om.
Dersom man kjenner seg igjen i beskrivelsen av klima-angst, eller frykter for klodens fremtid, mener han at man må se på hva man kan bidra med på egen hånd.
– Svaret er at vi må finne ting vi kan gjøre noe med selv, slik at vi kan påvirke situasjonen. Det er ikke vits fordi vi er så få, sier noen, men alt tilsier at det finnes mennesker som går foran og gjør noe nytt, og blir en rollemodell for andre, sier han.
Men å grave seg ned i bekymringer, klimarapporter og håpløshet, kan ikke Karevold anbefale. Han mener det er viktig å skille mellom frykt og angst. Å sette «bombastiske psykologiske merkelapper» på følelser kan forsterke de negative følelsene og sykeliggjøre naturlige reaksjoner, sier han.
– Negative nyheter kan naturligvis utløse frykt, angst og andre negative følelser, men vi kan ikke få folk til å føle seg maktesløse, sier Knut Ivar Karevold og avslutter:
– Vi må ikke gjøre situasjonen verre enn den faktisk er. Da finner vi ingen løsning, og det blir vanskeligere å mobilisere.