For en tid siden ble «Frank» pågrepet etter å ha begått et drap på et tilfeldig offer i det offentlige rom. Han hadde i en lengre periode vært i en psykotisk tilstand.
Frank er ikke mannens virkelige navn. Identiteten hans er anonymisert av hensyn til de involverte.
Siden 1991 hadde Frank periodevis vært i kontakt med det psykiske helsevesenet. Han hadde en lang historie med alvorlig og langvarig rusmisbruk.
Et drøyt år før drapet satt Frank i varetektsfengsel for en annen alvorlig voldshandling. Både politiet og helsetjenestene vurderte han som farlig. Men han var psykotisk i gjerningsøyeblikket og ble derfor overført til sykehus.
Straffesaken ble henlagt, og Frank ble skrevet ut.
Hvilke svakheter i systemet forhindrer personer som Frank fra å få tilstrekkelig hjelp før de begår alvorlige voldshandlinger eller drap? Det spørsmålet har Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) tatt for seg en ny rapport: Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand?
Rapporten ble fremlagt i dag.
Må prøve å forebygge
Ukom konkluderer i rapporten med at det begås få drap av personer i psykosetilstand, men at de drapene som finner sted kunne vært unngått dersom helsevesenet og politiet samarbeidet bedre.
Kommisjonen trekker frem historien om Frank som et eksempel på en katastrofe som kunne vært forhindret.
– Det er ikke sånn at pasienter med psykoselidelser utgjør en stor fare for omgivelsene til daglig. Vi lever heller ikke i et samfunn hvor risikoen er særlig stor for at den enkelte av oss skal utsettes for denne typen hendelser, sa direktør for Ukom, Pål Iden, under et webinar onsdag.
– Men det er et viktig tema fordi enhver sånn hendelse er en hendelse for mye. Dette er noe vi må prøve å forebygge, fortsatte han.
Rapporten bygger blant annet på historien om Frank, som i en årrekke hadde vært i kontakt med både politiet og helsevesenet. Av de ble han vurdert som farlig og ikke frisk nok til å takle hverdagslige utfordringer på egenhånd.
– Denne typen drap er et signal om at vi har et system som ikke helt klarer å fange opp de som trenger oss mest, sa Iden.
Varetektssurrogat er en av utfordringene
Ukom har ikke funnet tall som indikerer at drap begått av personer i en psykosetilstand er et økende fenomen eller samfunnsproblem. Videre forklarer de at vi vet at kombinasjonen av en alvorlig ruslidelse og en alvorlig psykisk lidelse kan utgjøre en fare for vold og utagering, som også er rettet mot tilfeldige personer i samfunnet.
– Kort kan vi si at i disse sakene finnes det bare ofre, ikke gjerningspersoner, sa Iden under fremleggelsen av rapporten.
Han påpekte videre at en fellesnevner for slike hendelser er at de ofte er en varslet katastrofe.
– Hvis man setter sammen den kunnskapen ulike aktører har til et samlet bilde, så er det nok en del tegn som kunne vært fanget opp hvis man hadde et helhetsblikk på forhånd.
I rapporten trekker Ukom frem varetektssurrogat som en av utfordringene i denne typen saker. Det er når pasienter vurderes som for syke for varetektsfengsel, og i stedet blir sendt til sykehus.
Dette skjedde med Frank året før han begikk drapet. Han ble vurdert psykotisk i voldsøyeblikket og sendt til et sykehus hvor han fikk psykisk helsehjelp, blant annet i form av høye doser Zyprexa.
Så ble straffesaken mot Frank henlagt som følge av manglende bevis, og Frank ble løslatt fra varetektssurrogat. Sykehuset vurderte at han ikke var syk nok til påtvunget psykisk helsehjelp, med tilbød han videre DPS-oppfølging. Frank takket nei.
– Vi ser at det er ganske uklart for alle, også de som jobber innen psykisk helsevern, hva er varetekssurrogat faktisk skal inneholde av behandling – hvilke rammer det er for å gi helsehjelp, rett og slett, sa Iden.
Voldsrisikovurderinger kan være lønnsomt
Videre etterspør Ukom mer samhandling mellom politiet og det psykisk helsevernet ved innleggelse av pasienter man mistenker at har en psykisk sykdom og alvorlig økt voldsrisiko.
– Ofte transporteres pasienten til lege for vurdering, med tanke på innleggelse i psykiske helsevern. Politiet kjenner, sånn som vi ser det, lite til den bestemmelsen i loven som gir dem mulighet til å kreve en pasient vurdert for tvang i det psykiske helsevernet. Det blir svært lite brukt, sa Iden.
Videre mener Ukom det er problematisk at rettspsykiatriske erklæringer blir for lite brukt i det psykiske helsevesenet.
Slike erklæringer blir ofte utformet og brukt ved arresterer, varetektsfengsling eller soning der man mistenker alvorlig psykisk lidelse som en bakenforliggende årsak til oppførselen. Ofte inneholder erklæringene opplysninger som det psykiske helsevernet kunne hatt god nytte av.
Ukom trekker òg frem at voldsrisikovurderinger av pasienter i varetektssurrogat er et nyttig verktøy, dersom de blir brukt på rett måte.
– Jeg tenker at disse vurderingene ikke bare er en del av samfunnsvernet; en voldsrisikovurdering er òg et grunnlag for å gi pasienten rett hjelp, rett nivå av hjelp, og rett nivå av omsorg og støtte. Det er på en måte en del av behandlingen for pasienter med psykose og en historikk med økt voldsrisiko, sa Iden.
Ukoms anbefalinger
I rapporten legger blant annet Ukom frem følgende anbefalinger:
For helsetjenestene i fengsel:
- Helsetjenestene i fengsel bør følge vanlige innleggelsesrutiner når innsatte med psykose blir overført fra fengsel til innleggelse i psykisk helsevern.
For helsedirektoratet:
- Helsedirektoratet bør uttale seg om muligheten for å etablere tvunget psykisk helsevern for pasienter som er innlagt i varetektssurrogat med straffeprosessloven § 188 som eneste innleggelseshjemmel.
- Helsedirektoratet bør klargjøre overfor det psykiske helsevernet hvilke regler som gjelder for helsehjelp til pasienter i varetektssurrogat.
- Helsedirektoratet bør i samarbeid med Politidirektoratet og Riksadvokaten framheve politiets rolle i å framsette begjæring om tvungent psykisk helsevern når dette er aktuelt.
For psykisk helsevern:
- Det psykiske helsevernet bør, særlig ved gjennomføring av varetektssurrogat, foreta voldsrisikovurderinger som inkluderer opplysninger fra politiet og sakkyndigerklæringer.
– I høst har vi sett flere eksempler på hendelser i det offentlige rom som har rammet både pasienten selv og omgivelsene, og som har gjort denne undersøkelsen sørgelig aktuell, påpekte Iden.
Han la til at dette òg har synliggjort at samhandlingen mellom ulike instanser ikke fungerer.
– Vi ser at det oppstår konflikter mellom aktørene, for eksempel mellom politiet og helsetjenestene om hvem sitt ansvar det er. Og disse konfliktene og uklarhetene i grensesonene rammer først og fremst den svake parten, som er pasienten selv – særlig de aller sykeste, særlig i de dårligste fasene, avsluttet Iden under onsdagens webinar.