Barnehagene oppfordret tidlig til begrenset oppholdstid, samtidig med at helsepersonell skulle opprettholde full arbeidsdag og tilstedeværelse. Kollegene mine og jeg måtte stoppe opp og spørre oss: Hvor samfunnskritiske er vi, og når er vi mest samfunnskritisk?
Skolene ba om forståelse for hjemmeskole, og deretter delvis hjemmeskole. Som foreldre måtte vi ha forståelse for at 11-åringen over lengre tid skulle sitte mutters alene med skolearbeidet.
Og selv om våre egne barn hadde mange nye spørsmål og behov i en annerledes hverdag, skulle vi som er helsepersonell fremdeles imøtekomme andres familier på oppfinnsomme måter.
Samtidig ble vi oppfordret til mindre nærkontakt med besteforeldre, de som for mange med sine uunnværlige hjelpende hender i utgangspunktet hadde gjort hverdagsarrangementet med jobb og familieliv mulig.
Forståelse til hvilken nytte?
Myndighetene ba om forståelse for dugnadsånd, og forsikret om at tjenestene for barn og unge var åpne og tilgjengelige, samtidig med at skolene sendte ut informasjon om at helsesykepleierne ikke var til stede. Vi skulle ha forståelse for at barnas betydningsfulle oppholdssteder ble begrenset – og forståelse for at alt foreldrene har ansvar for i fellesskapssamfunnet måtte gå sin vante gang. Videre skulle vi forstå at barnegrupper måtte være små, men ingen skulle holdes utenfor.
Som helsepersonell har vi forståelse for at pasientgrupper har det ekstra vanskelig. Gjett om vi har forståelse overfor brukere som er fortvilte over situasjonen og som kan oppleve oss mindre tilgjengelige.
Men ansiktene som representerer tjenestene de har krav på, er pressede mammaer og pappaer som har løpt seg tom for å imøtekomme redusert oppholdstid i skoler og barnehager, og å kompensere for alt egne barn har gått glipp av på sine arenaer. Noen har samtidig prøvd å holde gnist i gamle, syke foreldre som har vært frarøvet nærkontakt med sine kjære, eller led av annen belastning i det som har vært en ekstra spesiell tid for alle familier.
Mens vi i snart halvannet år har mottatt uforutsigbare meldinger om morgendagens kohorter og åpningstider, skulle vi fremdeles opptre forutsigbart. Det ble forventet forståelse for at det måtte møtes opp presist til bestemte og ulike tider for alle barna i flokken.
Og vi skulle som samfunnskritiske aktører ha forståelse for at vi måtte søke om å ha barna en og annen dag på skolefritidsordningen til ordinær stengetid, spesifisert i minutter og med planlegging som involverte flere enn oss selv – og det til tross for at jobbene våre omhandler mennesker, og at av-knappen ikke bare kan slås på om noe skulle inntreffe. På alle arenaer skal vi fremdeles ha forståelse for smittevern- og karanteneregler med fraværet det innebærer.
Umulige hensyn
Vi har over tid stått i en skvis av behov, regler og hensyn. Mens all den vanlige hverdagssjongleringen pågår, skal vi også ta stilling til om det ene, andre eller tredje barnet er for tett i nesa til å kunne dra av sted, til tross for tydelig behov for lek og vanlig rutine. Samtidig har vi i bakhodet at pasienten ikke fikk timen sin sist uke heller.
Det kjennes som at myndighetene ikke hensyntar at det er vanlige folk som på en vanlig tirsdag vintermorgen skal gjennomføre alle innførte tiltak, uansett hvor mye vi kan forstå hvert enkelt av dem isolert sett.
Alt vi stresses med å bli frarøvet og pålagt over tid, minner om det vi forbinder med dårlig folkehelse: tidspress, begrenset aktivitet og sosial omgang for barn, og stadig nye regler i jobb og fritid som vi umiddelbart skal følge uten rom for debatt.
Vi holdes så opptatt med alle problemstillingene at vi ikke engang rekker å kjenne etter vår egne såre hals. Men når den omsider er et faktum og vi fristes til bare å fortrenge den sammen med all annen dårlig samvittighet for alt vi ikke når over og heller late som ingen ting, innser vi at vi står overfor en umulig hensynskabal.
Det vi trenger nå, er en mer helhetlig vurdering av hvordan innstramming og nedstenging rammer kjeder av mange involverte.