Trinn tre av gjenåpningen er i gang og stadig flere tiltak lettes på. Lørdag åpnet regjeringen for at utlendinger med kjæreste eller nær familie i Norge kan komme inn i landet, dersom de oppfyller bestemte krav.
Dette er gode nyheter for denne gruppen, som til nå har forholdt seg til de strengeste reglene for innreise i Europa. I praksis har grensene vært stengt for alle som ikke bor i Norge. Det betyr at kjærester, besteforeldre eller foreldre til voksne barn bosatt i Norge ikke har fått reise inn i landet. Innreiseforbudet har påvirket tusenvis.
– For en måned siden fikk jeg vite at morfar var blitt alvorlig syk. Kreften hadde spredd seg til hele kroppen. Jeg ville bare reise hjem til Norge og være sammen med han den siste tiden. Det viste seg å være nesten umulig, sa Karin-Cecilie Glasø Aamand på telefonen til Psykologisk.no i forrige uke.
Hun er fra Oslo, men flyttet til Danmark for å studere for åtte år siden. Der møtte hun en dansk mann og ble boende. Sammen med han har hun etablert et liv i Herning i Vestjylland, der hun de siste fire årene har jobbet som motedesigner. Deres to år gamle datter heter Isabella.
– Besteforeldrene mine bor i en liten bygd på Vestlandet. Det er tre flyturer unna her jeg bor nå, eller 16 timer med båt. Jeg kunne kanskje greid å komme meg inn i landet selv, etter å ha fylt ut vanvittig mange dokumenter. Men det meste av tiden ville likevel gått til reising og karantenehotell, og min danske mann kommer ikke inn i Norge. Hele situasjonen har vært provoserende, sier Glasø Aamand.
– Datteren min kjenner ikke besteforeldrene sine
Karin-Cecilie Glasø Aamand forteller at morfaren hennes døde for noen dager siden. Da var innreiseforbudet fremdeles gjeldende.
– Begravelsen var i dag. Jeg skulle så gjerne vært der og tatt et siste farvel. Vi hadde et tett forhold og jeg har pleid å besøke han ofte. Det er en vanskelig situasjon. Jeg skulle ønske jeg kunne være der for mormor, sier hun.
Hun forteller at hun også savner foreldrene sine, som hun ikke har sett siden november i fjor.
– Familien min i Norge har alltid bare vært en liten flytur unna. Nå føles veien hjem lang og uoverskuelig. Det er helt vanvittig å tenke på. At vi er så nærme, men likevel så langt unna. Jeg har en toåring som så vidt har sett besteforeldrene sine, sier Glasø Aamand.
Det er åtte måneder siden Isabella sist så besteforeldrene utenfor en skjerm.
– På den tiden krabbet hun rundt, nå kan hun løpe, hoppe og danse. Moren min gråter hver dag, hun ser hvor mye hun går glipp av. Skal datteren min vokse opp med å lære å klemme telefonen, fordi besteforeldrene befinner seg bak den skjermen?
Glasø Aamand er en av de mange som har mistet jobben under pandemien.
– Det har vært en krevende tid hvor jeg virkelig kunne trengt støtten fra foreldrene mine, sier hun.
– Brudd på menneskerettighetene
Glasø Aamand er ikke den eneste som opplever å være adskilt fra sine nærmeste. I Facebook-gruppa «Oss med kjæreste eller familie i utlandet» har 10.000 mennesker organisert seg for å legge press på myndighetene. Gruppa har følt seg oversett og nedprioritert under pandemien.
– Mange går med en følelse av håpløshet. Flere oppgir å ha depressive tanker og symptomer på angst. Vi er under hardt press og har vært det over for lang tid, sier Richard Flaaten, som er lege og talsperson for gruppa.
– Det er ikke så mange som har opplevd å bli adskilt fra sine nærmeste med makt. Men det er det vi har opplevd. Det kommer nok overraskende på folk hvor voldsomt det føles, sier Flaaten, som selv har kjæreste i utlandet.
Han sier at alle de andre nordiske landene har greid å løse innreise for kjærester og familier på en god måte. Gruppa har foreslått en rekke løsningsforslag for en trygg gjenforening av ugifte par og familier.
– Vi har aldri motsatt oss verken testing eller karantene. Det gjør vondt å se at så å si alle næringsinteresser prioriteres høyere enn våre familieliv. Man prioriterer svenskehandel, og langdistansesjåfører har fått kjøre inn uten å en gang ta en hurtigtest på grensa. Det grelleste eksempelet er kanskje det at jordbærplukkere flys inn fra Vietnam, når vi har 200.000 arbeidsledige i landet.
Flere melder om angst og depressive tanker
Richard Flaaten sier at det å holde familier og kjærester adskilt på denne måten, er et uforholdsmessig inngrep i deres liv.
– På nettsidene til kriminalomsorgen står det at det er viktig at de innsatte får ha fortsatt kontakt med familie og venner. Det er snakk om grunnleggende behov og menneskerettigheter – retten til å elske hvem man vil, retten til å få være sammen med familien sin. Det at regjeringen velger å se helt bort fra dette når de innfører et sånt forbud, synes jeg er ganske hårreisende.
Flaaten forteller at mange lever i følelse av håpløshet, ettersom de ikke får være sammen med sine nærmeste. Flere oppgir også å ha depressive tanker og angst, sier han.
Administrasjonen av gruppa har forsøkt å kartlegge medlemmenes mentale helse gjennom en spørreundersøkelse, og trekker frem funn de kaller bekymringsverdige:
– 44 prosent sa de hadde oppsøkt profesjonell hjelp av lege eller psykolog, og 24 prosent sa de hadde begynt å bruke medisiner etter at de ble adskilt fra sine kjære. Jeg har selv vært i kontakt med mange som sliter mentalt på grunn av uvissheten de lever i, sier Flaaten. Han forteller at det i fjor var et selvmord i gruppa, og i år et alvorlig selvmordsforsøk.
I forrige uke sendte gruppa et brev regjeringen og statsministeren. De har engasjert et advokatfirma, som kan bekrefte at personer bosatt i Norge med familie i utlandet utsettes for urettmessige inngrep i deres menneskerettigheter, herunder retten til privatliv, familieliv og hjem.
– Det er tungt å leve med en slik uvisshet over så lang tid. Mange par var i etableringsfasen da pandemien inntraff. Noen skulle flytte sammen, andre skulle gifte seg. Mange barn har aldri møtt besteforeldrene sine. Livene våre har vært satt på vent på ubestemt tid, sier Flaaten. Han forteller at flere par har valgt å gifte seg, så de kan få være sammen.
Mistilliten gjør vondt
En periode var det mulig for kjærester å reise inn i landet, dersom de fylte ut et såkalt kjæreste-skjema. Men så tok myndighetene bort denne muligheten igjen, i frykt for at den skulle misbrukes.
– Vi opplever å ikke bli trodd – og den mistilliten er veldig vond å oppleve. Mange beskriver at de føler seg fremmedgjort i Norge. Et land vi trodde var en trygg havn hvor folk blir behandlet rettferdig og fornuftig, og hvor man ikke aksepterer store overgrep mot individet. Under pandemien har vi følt oss som en minoritet i eget land, sier Flaaten.
Han påpeker at helseministeren har sagt at det er med støtte fra ektemannen han har klart å komme seg gjennom pandemien.
– Bent Høie har sagt at det er så viktig å ha noen der hjemme. Han legger jo ofte ut bilder av seg selv og ektemannen på Instagram, som viser hvordan de er glade sammen på tur, feirer 17. mai og bursdager sammen. Det er vondt å se at alle disse øyeblikkene som vi vet at vi går glipp av, løftes fram som noe viktig i regjeringens eget liv, sier Flaaten.
Nå ser det endelig ut til at familier på tvers av landegrenser kan gjenforenes. Men Flaaten sier at dette ikke er slutten på visa.
– Jeg er veldig opptatt av at dette aldri må skje igjen. Hva kommer til å skje under neste pandemi? Vi trenger systematisk forskning på hvordan dette har påvirket de som er rammet av innreiseforbudet, avslutter han.