Er skam vår venn eller fiende under pandemien?

Ethvert samfunnsmessig fenomen om krav og forventninger til noe, skaper grunnlag for skam.

Skam er en svært ubehagelig følelse av ikke å mestre, mislykkes med, eller ikke å klare å leve opp til ulike krav og forventinger.

Skam henger derfor tett sammen med selvfølelsen; hvordan man oppfatter og kjenner om seg selv. Skam kan bidra til at man gjør de rette valgene, men også rive oss ned i dype og mørke avgrunner det kan være vanskelig, om ikke umulig å komme (helt) ut av.

Skam har altså en nøkkelfunksjon i å regulere våre tanker, følelser og atferd. Den skaper forventninger til hva vi vil ha mer og mindre av. Bryter man med disse, skal skammen opptre som en torn i pekefingeren, som en grusom følelse man må streve med for å bli kvitt.

For å unngå kaos og for å opprettholde struktur og orden, er en egen erkjennelse om at det jeg gjorde eller sa nå, var tross alt egentlig ikke så lurt. Dette gjelder også for koronaskam og smitteskam under pandemien.

Krystallklare anbefalinger

I dag er det krystallklare anbefalinger om å teste seg for ved det minste tegn på koronasmitte for å hindre smittespredning. Slikt bygger samtidig på en oppfordring om åpenhet og aksept fra omgivelsene, og at man ikke skal kjenne skam over å være smittet. Å fortelle noen at de ikke skal kjenne en på følelse høres underlig ut, og i praksis er det ganske komplisert – et hurtig søk på nettet om skam og covid-19, viser at dette åpenbart er et ømt tema for mange.

Poenget er altså ikke å kjempe mot skammens eksistens under pandemien, men diskutere hvordan vi skal bruke skam. Gjennom å skape press og frykt kan man eksempelvis forme det slik at de som smittes, opplever sterk skam. En alternativ måte å anvende skam på er å knytte det til de handlinger som er gjort eller ikke gjort. Et slikt skille kan være vrient for mange fordi det krever mer mental innsats å vurdere menneskers ulike handlinger framfor det enkelte sluttresultatet.

Bevissthet om vårt personlige kunnskapsnivå har også betydning her. Får man en positiv test, kan en selv og andre være rimelig sikker på at personen faktisk er smittet. Men selv om vi mennesker er tilbøyelige til å søke etter bekreftelser (og unngå avkreftelser) på de forenklede antagelsene vi ofte gjør, er det sjeldent at man faktisk vet noe om hvilke tiltak eller handlinger en smittet person har gjort eller unnlatt å gjøre.

Kjernen ved smitteskam

Når vi bedømmer andres handlinger og opptreden, begår vi ofte en systematisk tankefeil, ifølge sosialpsykologisk forskning. Teorien om den fundamentale attribusjonsfeilen handler om en tendens til å undervurdere eller overse betydningen av en situasjon når vi vurderer andres atferd – og heller innta et tunnelsyn om selve personen og hans/hennes egenskaper.

Vi antar at hva folk gjør, reflekterer hvem de er. Noen ganger stemmer det, mens i andre tilfeller overhodet ikke. Å vurdere dette har derimot vist seg å kunne være ekstremt vanskelig, ofte etterfulgt av ganske kjipe konsekvenser dersom man bommer – tenk bare på hvor lett vi har for å peke ut syndebukker når noe svikter, selv om problemet ofte ligger på systemnivå.

Jeg tror at den fundamentale attribusjonsfeilen kan forklare hvorfor stadig flere kjenner på skam ved smitte. De som utnevner seg selv til å påta seg oppgaven å henge ut smittede, begår hyppig attribusjonsfeilen og er overhodet ikke interessert i å undersøke de handlinger som er gjort eller ikke gjort med tanke på smitte.

For disse er det eneste som betyr noe at noen er smittet, og siden man er smittet, reflekterer det noe ugreit, dumt eller feil ved den smittede siden han/hun lot seg smitte. Det blir med andre ord et altfor forenklet og ensidig fokus på at noen er smittet, og alt annet neglisjeres, inkludert det som er gjort for å unngå å bli smittet.

Dette bringer oss så til kjernen ved skam og smitte. Å knytte disse sammen trenger ikke i seg selv å være et problem. I tider som disse skal vi som samfunn stille klare krav og forventninger til hva man bør gjøre og motsatt. Velger en bevisst å bryte med samfunnets krav til smittevern under en dødelig pandemi, bør en i forkant og etterkant kjenne på skam. Det bidrar til å unngå gjentagelse av samme atferd, og sender i tillegg et tydelig signal om hva slags atferd som er OK og ikke OK.

Hva er den største fienden?

Problemet oppstår når skammen kun dreier seg om det å være smittet. Skam knyttet til handlinger bygger på forutsetningen om at vi kan velge mellom ulike handlingsalternativer, og at det er valget av handling vi skal kjenne skam for. Skam som kun handler om det å være smittet, hviler ikke på den samme forutsetningen. Blir man først smittet, så er man smittet. Det kan man ikke gjøre noe med, og derfor får skammen en dysfunksjonell og uheldig virkning enn om den relateres til valgene våre.

Skammens funksjon vil jo også ha betydning for de konsekvensene som følger. Skam knyttet til handlingene våre kan brukes som et middel til å få oss til å ta klokere valg. Hvilke handlinger det er snakk om, er allerede stort sett avklart og finnes i bunken med retningslinjer, veiledere og tiltak om smittevern. Oppfordringen er enkel: Følg disse reglene, så slipper du forhåpentligvis unna skam.

I det motsatte tilfellet, hvor man setter et likhetstegn mellom skam og det å være smittet, blir konsekvensene helt annerledes. Her vil flere påta seg rollen i å henge ut smittede, og resultatet blir at færre våger å teste seg, mindre åpenhet, økt hemmelighold og en unødvendig skamfølelse av å bli straffet for noe man ikke har valgt selv, noe som igjen gir utslag i mindre kontroll på smitten.

Spørsmålet man kan stille seg er så hva som nå er den største fienden – smitten eller den dysfunksjonelle skammen? Kanskje begge to?