Terapeutisk fotografi

Fotografi er en prosess som på under 200 år har rukket å utvikle seg til å ha en svært stor innvirkning på oss mennesker og samfunnet vi lever i. Fotografiet kan dokumentere små og store begivenheter. Vi dokumenterer oss selv som for å si «i dette øyeblikket i tiden var jeg her». Og fotografiet kan være kunst som bidrar til nysgjerrighet og ettertanke, og utfordrer vår forståelse av virkeligheten.

Men fotografiet kan også være terapi: Gjennom fotografiet kan vi uttrykke følelser og opplevelser som det kan være vanskelig å sette ord på, og vi kan fortelle hvem vi er eller hvem vi ønsker å være. På ulike måter kan vi gjennom fotografiet utforske vår indre verden, vår selvfølelse, identitet og gruppetilhørighet. Ved å studere et fotografi av oss selv eller fra vårt eget liv kan vi bli utfordret til en dypere refleksjon og mer meningsfull tolkning av det vi ser på bildet.

Den første vi kjenner til som brukte fotografi i terapeutisk øyemed var psykiateren Hugh Welch Diamond på 1850-tallet. Diamond (1856) mente at fotografiet inneholdt mer informasjon om en persons følelsesliv enn hva språk og definerte kategorier gjorde, og fotografi kunne derfor bidra med viktig informasjon i diagnostikken av pasienter.

Diamonds bruk av fotografi hadde lite beviselig effekt, men siden den gang har man sett at fotografi kan praktiseres på en måte som kan bidra til lindring av psykiske plager, gi økt forståelse og innsikt, og fremme kognitive funksjoner som oppmerksomhet, hukommelse, problemløsning og persepsjon (Saita & Tramontano, 2018). Fotografi som et terapeutisk hjelpemiddel blir stadig mer brukt for å utforske identitet, øke selvfølelse og lindre psykiske blant annet ved å gi økt kunnskap om – og refleksjon rundt – oss selv, våre relasjoner til andre, og vår livshistorie.

Fotografi som terapi kan foregå både som en strukturert behandling av psykisk uhelse i en klassisk terapisituasjon (FotoTerapi), og som en aktivitet man gjør på egenhånd (terapeutisk fotografi).

FotoTerapi

Psykologen Judy Weiser (1999) blir ansett som en pioner i bruk av fotografi som en del av behandlingen av psykiske lidelser. Avhengig av pasientens utfordringer har hun utviklet ulike teknikker man kan benytte i terapi. Disse fire teknikkene har fått samlebetegnelsen FotoTerapi, men bør nok hellers ses på som teknikker som kan komplementere mer tradisjonelle terapiformer heller enn en egen terapiform.

1. Pasientens fotografier. I terapi er én mulig teknikk å benytte fotografier som pasienten får i oppgave å ta, eller har tatt tidligere. Ifølge Weiser (1999) er det flere faktorer som påvirker hva en person tar bilder av; for eksempel mål, håp, verdier, interesser og holdninger. Ved å sammen utforske fotografier pasienten har tatt kan man se mønster i hva som er viktig for dette mennesket og pasienten kan bli mer oppmerksom på hvordan man oppfatter, forstår og tolker sin egen tilværelse. Avhengig av terapeutisk tilnærming og pasientens situasjon kan pasienten for eksempel få i oppgave å «fotografere 10 bilder som du vil etterlate til dine barnebarn» eller «fotografer det du vil forandre ved verden».

2. Pasientens selvportretter. En annen teknikk er å benytte pasientens selvportretter. Et selvportrett er en fotografisk fremstilling som omhandler ens oppfattelse av seg selv. Et selvportrett lar pasienten utforske seg selv og sin identitet uten at noen ser, dømmer eller forsøker å kontrollere. Fordi et selvportrett er en fremstilling av oss selv gjort av oss selv kan et selvportrett være svært selvkonfronterende; vi kan kommunisere fysiske, psykiske og emosjonelle sider av oss selv, og vi har friheten til å skape oss selv. Fra en psykodynamisk orientert terapeut, kan pasienten for eksempel få i oppgave å fotografere «hvordan mine foreldre så meg», eller i kognitiv terapi: «hvordan jeg skulle ønske at andre så meg». Med slike oppgaver kan man blant annet utforske selvbilde og selvfølelse, og dette kan ha en sterk terapeutisk effekt.

3. Pasienten fotografert av andre. En tredje teknikk består i å bruke bilder som andre mennesker har fotografert av pasienten. På denne måten kan man utforske hvordan pasienten fremstår for andre. Dersom man ønsker, kan man sammenligne disse fotografiene tatt av andre med ens egne selvportretter og utforske eventuell diskrepans mellom disse. Ved å bruke portretter fotografert av andre kan pasienten få et innblikk i hva det er ved en selv som betyr noe for andre. I terapi kan pasienten for eksempel ta med bilder av seg selv som han eller hun liker godt eller dårlig og utforske hvorfor; man kan få i oppgave å be andre fotografere seg i ulike situasjoner; eller utforske hvilke personer som i størst grad fotograferer ens «sanne jeg», slik pasienten selv oppfatter seg.

4. Pasientens fotoalbum. En fjerde teknikk er å benytte et fotoalbum i terapitimen; enten tradisjonelle fotoalbum eller mer moderne bildesamlinger som for eksempel Instagram. Her kan man få et innblikk i viktige hendelser i pasientens liv, tradisjoner i familien, relasjoner til familiemedlemmer, verdier, røtter, og så videre. Gjennom fotoalbumet kan pasienten erfare at man har betydd noe for andre mennesker, eller bedre forstå hvordan man har endt opp i sin nåværende situasjon ved å se mønstre gjennom flere år. Man kan utforske hvilke fotografier som er «mer eller mindre sanne»; hvilke bilder man ville endret og hvorfor; eller hva som forblir usagt i bildet.

Terapeutisk fotografi

Det er den fotobaserte egenaktiviteten som har fått navnet terapeutisk fotografi. Terapeutisk fotografi foregår uten noen form for strukturert behandling, men er en selvhjelpsaktivitet som utføres på eget initiativ. Dette er dermed en mer privat prosess.

Legen Torkil Færø (2019) har nylig skrevet en bok som inneholder tips og oppgaver i terapeutisk fotografi, og selvfølgelig kan teknikkene som er beskrevet ovenfor også tas i bruk på eget initiativ. Terapeutisk fotografi har ofte som mål å oppnå personlig innsikt og en bedre forståelse av seg selv.

Med fotografi kan man utforske sin egen angst eller nedstemthet; med selvportretter og portretter tatt av andre kan man utforske identitet og selvfølelse; ved å fotografere og lage fotoalbum kan man forsøke å skape orden i kaos, og dele personlige fortellinger uten å måtte bruke ord.

Terapeutisk fotografi kan også praktiseres i en gruppe med flere deltakere. I en gruppe kan man sammen med andre reflektere over egne og andres fotografier. På denne måten kan man få utfordret sin egen oppfattelse, få aksept og anerkjennelse fra andre, og oppnå vennskap og bedre relasjoner til andre mennesker.

Red.anm.: Illustrasjonsbildet viser kunstneren Pernille Sandbergs utstilling «Straff skader» på Shoot Gallery i Oslo 15.–21. februar. Hvert fotografi forteller en historie om ungdom og rus basert på ekte hendelser. Bildene er en del av kampanjen «Straff skader», som er utformet av Foreningen Tryggere Ruspolitikk og Tryggere Ungdom.

Kilder

Diamond, H. W. (1856). On the application of photography to the physiognomic and mental phenomena of insanity. Proceedings of the Royal Society, 117, 1–14.

Færø, T. (2019). Kamerakuren. Slik du takler øyeblikket, takler du alt. Oslo: Arneberg.

Saita, E. & Tramontano, M. (2018). Navigating the complexity of the therapeutic and clinical use of photography in psychosocial settings: a review of the literature. Research in Psychotherapy: Psychopathology, Process and Outcome, 21, 1–11. doi:10.4081/ripppo.2018.293

Weiser, J. (1999). Phototherapy techniques: Exploring the secrets of personal snapshots and family albums. Vancouver: PhotoTherapy Centre Press.