– Både fastlegene, psykologene og pasientene var enige om at denne ordningen fungerte kjempebra.
Det sier Jorun Rugkåsa om en samarbeidsmodell hvor psykologer ble utplassert på fastlegekontor.
Rugkåsa er seniorforsker ved Avdeling for helsetjenesteforskning, Akershus universitetssykehus og professor ved Senter for omsorgsforskning, Universitetet i Sørøst-Norge.
Nylig publiserte hun og kolleger en kvalitativ studie om den nye samarbeidsmodellen, i tidsskriftet BMC Health Services Research.
Saken ble først omtalt av Forskningsnytt ved Allmennmedisinsk forskningsfond (AMFF) og Dagens Medisin.
Enige om at ordningen var fornuftig
– Fastleger bruker generelt mye tid på psykisk helse, men de har som regel ikke mer enn 20 minutter til rådighet per pasient, ikke 45 minutter, som de fleste psykologer, sier Rugkåsa.
Gjennom ordningen kunne fastlegen raskt sende pasienten videre til en psykologspesialist på huset.
– På en måte kunne pasientene komme i behandling hos en spesialist ganske raskt, legger hun til.
Som en del av prosjektet ble til sammen tre psykologspesialister og én psykiater lånt ut på halv tid, fra et distriktspsykiatrisk senter (DPS) til flere fastlegekontor i Groruddalen i Oslo.
Seks fastlegekontor var involvert i studien. Av dem ble tre tilfeldig valgt ut til eksperimentbetingelsen, altså med psykolog på kontoret, og de tre andre til kontrollbetingelse, altså uten psykolog til stede.
Fastlegene med tilgang på psykolog kunne booke pasienter direkte inn i psykologens avtalebok.
– Modellen ble prøvd ut over et par år, og underveis har vi blant annet snakket med folk som var berørte av prosjektet; både fastlegene, behandlerne og pasientene, sier Rugkåsa.
Modellen baserte seg på en eksisterende ordning fra Canada, og før prosjektstart dro fastleger, DPS-ansatte og forskere dit på studietur.
To bærebjelker i modellen ble samlokalisering og involvering av erfarne psykologer. Rugkåsa understreker at utplassering av psykologspesialister var en stor investering fra alle parter.
– Det krevde mye av DPS-tjenesten, og fastlegene måtte plutselig rydde unna kontorplass og merkantil støtte til en person til. Samtidig var alle enige om at dette var en fornuftig ordning.
Psykologuttalelser ga tyngde
En fordel ved det tette samarbeidet, var at henvisningene til DPS opplevdes av både fastlegene og psykologene som bedre på flere områder, forklarer Rugkåsa.
– Psykologene satt på kunnskap om hva slags pasientinformasjon DPS-ene trengte, og de kunne ta raske avgjørelser på hvorvidt henvisningen ville gå noen vei.
Det var fastlegene som skrev de faktiske henvendelsene. De opplevde allikevel at om de brukte psykologenes pasientuttalelser, kunne henvendelsene få mer tyngde.
Samtidig var det viktig at psykologspesialistene som var på fastlegekontoret, fra før av hadde mye erfaring, påpeker Rugkåsa.
– Da kunne de raskt foreta evalueringer av pasienten, for eksempel på Asperger. De kunne også gi intervensjoner på lettere psykiske plager, eller anbefale videre DPS-henvisning der de mente det var nødvendig.
Mange ønsket flere timer
Også pasientene var svært fornøyde med ordningen, understreker Rugkåsa videre.
– De opplevde at de kom i gang med behandlingen raskere, og de satte pris på å få hjelp på et sted de allerede kjente til. Mange følte også at de fikk behandling uten å måtte kjempe for det, sier hun.
Ordningen var særlig nyttig for de pasientene som hadde nok psykiske plager til at det gikk utover normal fungering, men ikke nok til at de ville blitt plukket opp av DPS-tjenesten.
– For den gruppa var det kjempenyttig at det kom en psykolog inn. Psykologene hadde god oversikt over hvilke tilgjengelige tjenester som fantes i kommunen, så de kunne enkelt henvise til den psykiske helsehjelpen som var tilgjengelig utover DPS-en.
Pasientene som benyttet seg av psykologtjenesten på fastlegekontoret, fikk i snitt mellom fem og ti konsultasjoner.
– Det var en gjengs oppfatning om at de gjerne skulle hatt litt mer. Mange ønsket seg et par timer til, eller en rutinemessig oppfølging, sier Rugkåsa.
Finansieringen av helsetjenestene var hinderet
Gjennom samarbeidsmodellen fikk både psykologspesialistene og fastlegene ny innsikt i den andres arbeidshverdag.
– Psykologene ble nok litt overrasket over hvor stort trykk det var på fastlegekontoret. De fikk oppleve hvor mange pasienter som er innom i løpet av en dag, og forsto kanskje bedre at fastlegene ikke alltid har tid til å følge opp pasientene i så stor grad som de trodde.
På den andre siden forventet mange fastleger ved starten av prosjektet at psykologspesialistene kunne behandle opptil tolv pasienter daglig. Disse forventningene ble raskt skrudd ned til rundt fem-seks.
– Men etter hvert som de to yrkesgruppene ble bedre kjent med hverandre, og de lærte mer om hvordan den andre jobbet, sa de at samhandlingen fungerte bedre, sier Rugkåsa.
Hun understreker at denne modellen er et godt eksempel på hvordan helsevesenet kunne svart på myndighetenes oppfordring til bedre samarbeid mellom de ulike instansene. Samtidig var finansieringen av helsetjenesten den store utfordringen.
– Tjenestene ville ikke hatt råd til å implementere en slik modell sånn som det er nå. Både fastlegene og psykologene var enige om at dette var en fornuftig ordning som pasientene «tjente» på, mens begge tjenestenivåene tapte økonomisk på å jobbe etter modellen.
Psykologene som var involvert i prosjektet, kunne ikke kreve refusjon for behandlinger som foregikk utenfor DPS. Fastlegene kunne heller ikke sende regninger for behandling psykologene hadde utført.
Og selv om en takst for samhandling kunne brukes i flere tilfeller, var det mange timer pasientene ikke kunne faktureres for.
– Det har kanskje vært den største lærdommen for meg, at selv om myndighetene stiller krav til at man samarbeider mer, og selv om tjenestene utvikler fornuftige modeller for å iverksette slikt samarbeid, gjør finansieringsordningen det nesten umulig å jobbe på tvers av instansene, avslutter Rugkåsa.