Ny fotoutstilling: Lene Marie Fossen ville stanse tiden

Med tjue sterke selvportretter viser den avdøde fotokunstneren Lene Marie Fossen hvor altoppslukende anoreksisykdommen kunne virke, og at hun som menneske rommet så uendelig mye mer.

IDENTITET: Anoreksien truet med å ta over identiteten til den avdøde fotokunstneren Lene Marie Fossen (1986–2019). Det skulle den ikke få lov til. Hun var først og fremst kunstner, og i andre rekke syk. Foto: Lene Marie Fossen, publisert med tillatelse fra WILLAS contemporary.



Sist oppdatert: 22.01.20  Publisert:

Lene Marie Fossen (1986–2019) ønsket å stanse tiden da hun ble ti år gammel. Hun ville ikke bli voksen, og sluttet å spise. Hun nektet kroppen fra å starte puberteten, og slet med alvorlig anoreksi fra hun var 13 år. Hun gikk bort 33 år gammel den 22. oktober i fjor.

Fossen brukte fotografi som en metode for å uttrykke seg. Hun har fortalt om hvordan anoreksien truet med å ta over identiteten hennes. Det skulle den ikke få lov til. Hun var først og fremst kunstner, og i andrerekke syk. Anoreksi er den psykiske sykdommen med flest dødsfall, og spiseforstyrrelser er den tredje vanligste dødsårsaken blant unge kvinner i Europa.

Fossen hadde et sterkt ønske og håp om at andre kunne se henne for den hun var som menneske gjennom bildene. Nå får vi se tjue av Fossens sterke selvportretter i utstillingen «The Gatekeeper». Utstillingen ble åpnet på Shoot Gallery på Frogner i Oslo fredag 17. januar, og blir værende der til lørdag 1. februar. Deretter skal den ut på turné.

Utstillingen er produsert av Willas Contemporary med Ellen K. Willas, som ivaretar rettighetene til kunstnerskapet. Den kurateres av den tyrkiske filosofen Ilgin Deniz Akseloglu.

Utstillingen har mottatt støtte fra Bergesenstiftelsen, C. Ludens Ringnes Stiftelse og Bildende Kunstneres Hjelpefond (BHF).

Vår tids spedalskhet

Lene Marie Fossens største ønske var at dokumentarfilmen «Selvportrett» av Margreth Olin, Katja Høgset og Espen Wallin skulle ferdigstilles. Også dokumentaren kom ut den 17. januar og kan nå sees på kino. Hun hadde også et ønske om at utstillingen og kunstboken «The Gatekeeper» skulle nå ut til så mange som mulig.

Willas, som har jobbet med Fossen i nesten ti år, har valgt å stille ut selvportretter som ble tatt sommeren før Fossen døde. Fotografiene ble tatt på et nedlagt leprahospital på den greske øya Chios. Fossen kom tilfeldigvis over dette stedet på en av fotoreisene sine. Det var på dette stedet ideen om selvportrettene kom til live.

Hvem hadde bodd på disse rommene? Hvem hadde blitt stengt inne og gjemt bort? Stedet hadde huset spedalske mennesker, mennesker som ble holdt unna resten av samfunnet. Nå ville hun vise vår tids spedalskhet. For folk var redde for henne, sa hun. Familie, venner og behandlere.

– Sulten er min måte å takle verden på, siterte Margreth Olin Fossen i sin åpningstale i Shoot Gallery.

Hun siterte videre fra møtene med Fossen:

– Jeg har en kiste i meg. Der har jeg låst ned alle følelsene mine. Jeg har ikke klart å åpne den kista i møte med et annet menneske enda, men i bildene mine er kistelokket av. I bildene mine, der er jeg.

Olin sa videre at anoreksi aldri kan bli vakkert, men at mennesket bak sykdommen er det.

– Det er hva Lene Maries kunst er for meg. Det voldsomme, skjøre mennesket som har fått i oppgave å elske livet, sa hun.

Berører en allmenn lidelse

Shoot Gallery i Balders gate 28 på Frogner er en tidligere bensinstasjon, og de slitte og røffe veggene står i stil med fotografienes omgivelser fra det falleferdige leprahospitalet.

Fossen tok vekk det estetiske filteret som mange av de tidligere bildene hennes hadde. Med noen unntak er de fleste bildene i sorthvitt. Vi ser en utpint kropp med sener, knokler og ribbein. Vi ser også et menneske som poserer og komponerer, som viser styrke og stolthet.

«The Gatekeeper» retter søkelyset mot Fossen som kunstner, men også mot sykdommen. Olin var klar på at fotografiene berører en allmenn lidelse.

– Hun viser mer frem en livssmerte enn hun viser frem den fysiske smerten, sa Olin.

Trenger du noen å snakke med om spiseforstyrrelser?