Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) feirer sitt 35-årsjubileum med en stor konferanse i Bergen 24.–25. oktober. Formålet er å forstå og forebygge ensomhet, utenforskap, vold og radikalisering.
Konferansen har fått navnet Såret som liten, såret som stor og ønsker å nå ut til alle de ulike yrkene som jobber med sårbare barn og voksne, blant annet terapeuter, miljøterapeuter, lærere, jurister og politi.
– Vi ønsker å dekke ulike nivåer av utenforskap, sier psykolog og parterapeut Catrin Sagen til Psykologisk.no.
Hun ønsker blant annet å snakke om hvordan fraværet av empati gjør oss mer tilbøyelige til å være fiendtlige.
– Vi må søke det sårbare i hverandre for å kunne forstå hvordan vi kan gjennomføre handlinger som er langt utenfor det tolererbare, sier Sagen.
Selv har hun fått tillatelse fra noen av sine egne pasienter til å dele deres personlige historier og fortelle om hvordan hennes møte var med dem.
Å se mer enn det øyet ser
Sagen skal dele av sin kompetanse sammen med ni andre foredragsholdere, blant annet psykologene Cathrine Moestue og Peder Kjøs, Venstre-politiker Abid Raja og programleder Leo Ajkic. Målet er at temaet blir presentert fra flere vinkler og at det skal være relevant for mange.
Sagen forteller at jo fjernere et menneske er for oss, desto vanskeligere er det å komme i kontakt med vår egen empati.
– Det handler om å lære seg å se mer enn bare det øyet ser. På hvilken måte er dette mennesket sårbart? Hvordan tok fremmedgjøringen bolig i vedkommende? Hva kan jeg kjenne omsorg for, på hvilken måte kan jeg være til hjelp? Når vi er i kontakt med vår egen empati eller omsorg, er det lettere å forstå, sier Sagen.
Det finnes flere ulike typer av utenforskap, og de personlige veiene dit kan være veldig forskjellige. Likevel er det flere grunnleggende psykologiske mekanismer bak, der mennesker går i fight-flight-freeze-modus når de føler seg overveldet og truet.
Vi har godt av å kjenne på alle følelser
Sagen forteller at mange nordmenn synes det er vanskelig å tolerere vonde følelser. I frykt for at noe skal oppleves vondt, guider vi hverandre til å tenke på noe positiv i stedet. Uten å tenke over det, ugyldiggjør vi dermed den andres følelser og lar dem stå alene med det som oppleves trist eller vanskelig.
– Hvis datteren din gråter fordi hun ikke har noen å leke med i friminuttene, vil det ikke hjelpe henne dersom du sier: «Men du, alle liker jo deg, du er jo så søt og snill. Husk hvor gøy du og Emma hadde det sammen på lørdag.» Vi tåler dårlig at barna våre har det vondt. Men de fortjener og trenger at vi møter dem i det sårbare, selv om det er vanskelig sier Sagen.
Nordmenn kan ha godt av å kjenne på alle følelsene sine, også sinne. Sagen forteller at det nesten ikke er lov å være sint i Norge.
– Som folkeslag er vi opptatt av å ha det koselig. Sint er en sterk og, for mange, truende følelse. Men sinne kan peke på viktige behov, som å sette grenser og vise at noe kjennes ugreit eller invaderende. Når viktige behov blir oversett, latterliggjort eller ugyldiggjort av andre over tid, kan det være skadelig, forklarer Sagen.
Vi trenger anerkjennelse og fellesskap
Ved isolering, eller lengsel etter et fellesskap, kan mennesker ta veldig rare avgjørelser, og på dette området kan vi bli bedre til å forebygge ekstremisme og vold. Sårede mennesker er ofte de som verken har følt anerkjennelse av følelsene sine eller følt en trygghet og tilknytning i barndommen.
– Mennesker tåler ikke isolasjon så godt. Vi trenger anerkjennelse og fellesskap av flokken. Personer blir ikke nødvendigvis radikalisert fordi de sympatiserer med en sak, men fordi det gir dem et fellesskap. Og i varmen fra fellesskapet forsvinner skammen, opplevelsen av å være feil og uønsket, ut med bekreftelse og trygghet, forklarer Catrin Sagen.
Jubileumskonferansen Såret som liten, såret som stor finner sted på Scandic Ørnen i Bergen 24.–25. oktober.