Nå er sommeren på hell. Hvordan gikk det?
Jeg prøvde. Som altfor mange andre, tilbrakte jeg en av de solfylte ettermiddagene i juli på Sørenga. Men mens den gitarspillende gutten i baris som befant seg noen håndklelengder unna meg sang, av full hals og jeg iherdig forsøkte å konsentrere meg om å lese de siste tjue sidene av boka jeg hadde tatt med, tok jeg meg selv i å savne den lille gressflekken utenfor leiligheten på Manglerud. Å ligge der på Sørenga, midt i folkehavet, føltes litt som å sykle i full fart nedover Karl Johans gate en lørdag formiddag: Jeg ville ikke og burde ikke vært der.
Likevel forsøkte jeg å overbevise meg selv. «Slapp av, dette er livet,» tenkte jeg. «Det er her det skjer. Dette er sommeridyll!»
Men det var ikke gøy. Det var ikke sol eller bading som var problemet. Det var kombinasjonen av folk, støy, røyklukt og usynkroniserte musikkanlegg med influenser-sanger på repeat. Alt etter en dag på jobb i åpent kontorlandskap.
Stakkars deg, tenker du kanskje. Har du sosial angst? Er du deprimert? Kanskje du bør snakke med en psykolog?
Biologiske forklaringer
Nei, jeg er bare en av de 25–40 prosentene i befolkningen som kan regnes som introverte. Det betyr ikke at jeg unngår sosiale situasjoner, at jeg er nervøs eller hater mennesker. Jeg forguder vennene mine og kan leve på en god fest i flere måneder. Men hvis jeg over lengre tid er for sosial, og biter over for mange aktiviteter på kort tid, får jeg en slags sosial hangover.
Personlighetstrekket har biologiske forklaringer: En stor forskjell mellom introverte og ekstraverte hjerner er at de responderer ulikt på nevrotransmitteren dopamin. Kort oppsummert: Dopamin gir oss en beruset følelse når vi blir stimulert av fysiske og mentale utfordringer, og fungerer som et slags belønningssystem i hjernen. Ekstraverte har høy toleranse for signalstoffet og trenger derfor mer stimuli for å få energi. Introverte har lavere toleranse for signalstoffet, og blir fortere slitne av for mange inntrykk.
Sommerens tvangssosialisering
Denne sommeren har jeg (seks år for sent) lest Susan Cains bok Quiet – The power of introverts in a world that can’t stop talking. Jeg har lært at introverte, for å fordøye informasjon, jobber best i rolige omgivelser, i samtaler med én og én, eller helt alene. Jeg kjenner meg igjen!
Cain mener at den vestlige verden i altfor stor grad opererer med den utadvendte personligheten som ideal. Vi lever i samfunn som får oss til å tro at man bare kan være glad i andres selskap. Å kommunisere, samarbeide og å være sosial blir sett som viktigere egenskaper enn å tenke, være kreativ og å ha bra konsentrasjon.
I Norge er det stort sett uproblematisk å være introvert: Vi er private, tilbringer mye tid hjemme og liker å planlegge besøk. På sommeren, når det kryr av barn i nabolaget og gressklipperen hentes fra boden, er det annerledes. Sommeren innebærer en form for tvangssosialisering jeg som introvert har blandede følelser knyttet til. Med én gang sola står høyt på himmelen og ingen skyer er i sikte, er det akkurat som at man er forpliktet til å gjøre noe. Hele tiden. Skal vi be over noen på grilling? Skal vi spille tennis? Kanskje invitere til sommerfest? Det er jo sol!
Fear of missing out
Selv om jeg vet at jeg trives aller best i selvpålagt sølibat på Synnfjellet, endte jeg likevel opp på en stappfull badeplass midt i sentrum, midt i fellesferien. Jeg tok et valg som strider med egne behov. Hvorfor?
For å unngå å føle meg som et avvik. Fordi jeg, som mange andre, sliter med en konstant frykt for å gå glipp av ting. Fear of missing out (FOMO), som det heter i 2019.
Fordi sosiale medier minner om alt jeg hadde planlagt, men som jeg gikk glipp av. Øyafestivalen, Findings Festival og late dager på Huk. På bildene er støyen, sanden og røyklukten borte. Igjen står idyllen, store smil og fine solnedganger.
Men jeg fortviler ikke. Det er september og høst. Nå skal jeg trekke meg tilbake i hula mi, frigi acetylkolin (introvertes favoritt-nevrotransmitter) ved å sluke Linnea Myhres nye bok, danse til Nytt på Nytts intromusikk og lage halvgode risottoer med parmesan-ost. Da er jeg i mitt ess.
En tidligere versjon av denne artikkelen er publisert på Vilde Bratland Hansens blogg.