FORFATTER: Psykologveteran Per Johan Isdahl var med å starte Regional avdeling for spiseforstyrrelser ved Ullevål sykehus. Han har også blant annet vært sjefpsykolog ved Gaustad sykehus.
– I dag lanserer du boken Måltidsforstyrrelser under Schizofrenidagene i Stavanger. Hva ønsker du å formidle med denne utgivelsen, Per Johan Isdahl?
– Dette er en fagbok, men ikke en vanlig en. Jeg ønsker å formidle en samtidighet fra terapirommet fra en psykoterapeuts ståsted. For meg er dette en erindringsbok. En dagbok fra arbeidet mitt de siste tjue årene med pasienter med spiseforstyrrelser og med veiledning av terapeuter som jobber med denne pasientgruppen. Det er blitt til en høylytt feiring av psykoterapifeltet, som blomster i Norge nå. Metodepanoramaet er aldeles formidabelt.
– Jeg har hele tiden spurt meg hva som fører til fremskritt i behandlingen, eller til at vi ikke kommer videre. Terapeuter er noen ganger gode, andre ganger dårlige. Arbeidet med boken har hjulpet meg å forstå bedre hvorfor det blir sånn.
– Vi terapeuter har ikke vært gode nok til å beskrive hva vi egentlig gjør. Vi improviserer frem arbeidsmåter, det er en skapende prosess. Det er også for lite snakk om det personlige ubehaget enkelte prosesser setter i gang, og som vi må holde ut. Terapeutens egen personlighet er selve ankerfestet for terapien.
– Hvorfor er denne kunnskapen så viktig akkurat nå?
– Vi driver for mye stykkevis og delt-behandling. Terapeuter har for dårlig tid. Jeg har selv vært sjef og sett hva som skjer. Vi har vært for tilpasningsdyktige overfor systemet med den følge at tidsbudsjettet til terapien ikke går opp. Et terapiforløp må bli mer åpent enn det er i dag. Psykoterapi har sin egen tidslogikk. Terapien må få tid til å virke.
– Hva er den beste behandlingen for en person som lider av en spiseforstyrrelse?
– Selv unngår jeg å bruke den første tiden til administrative ting, jeg går rett i gang med relasjonelle prosesser. Jeg begynner terapien med én gang, i det første møtet, og gir hjemmelekse. Hvis det er noe jeg ikke forstår, fortsetter vi i to timer til, eller vi møtes neste dag. Pasienten skal oppleve det som kravfullt å komme til meg. «Sånn er det hos Isdahl.» Det vipper gjerne pasienten litt av pinnen. Lekse: To beger yoghurt i morgen! De to yoghurtene har en utrolig konsekvens, for da ser vi fremover.
– Vi trenger en praktisk terapeutisk intelligens som gjør at vi tilpasser oss situasjonen. Vi må søke etter det særegne ved pasientens liv og tilstand. Da blir det veldig interessant.
– Jeg mener det bærer galt av sted når man for fort begynner med en bestemt terapiform, som kognitiv terapi. Man må starte mye mer bredspektret, for menneskene som kommer til oss, er så forskjellige. Vi møter alle slags folk. I stedet for å prøve gang på gang med en og samme modell, bør vi prøve nye ting og høre hva pasienten får ut av det.
– Hvordan tar vi denne kunnskapen i bruk?
– Terapeuter bør ta sine erfaringer på dødsens alvor. Skriv dem ned og reflekter over dem med gode kolleger. Start erfaringsgrupper. Vi må samles og diskutere kliniske erfaringer. Når går det bra, når blir det farlig? Det finnes flere bra samlingssteder, som Institutt for Aktiv Psykoterapi og Institutt for Psykoterapi i Oslo. Men man trenger ikke reise til Oslo eller Bergen, man kan gjøre dette lokalt. Kunnskap fra lokale DPS-er er vel så interessant som det som presenteres i strengt akademiske sammenhenger.
– Jeg håper boken tas i bruk både av terapeuter og av de som skal til terapeut. Pasienter trenger å erfare at terapi krever egeninnsats. Man må bidra. Terapi er hardt arbeid.