Vi er på vei mot en tid der åpenhet er en sterk sosial driver.
 Du og jeg bidrar til å åpne mer opp, dele mer og våge mer. Dette gjelder hjemme, på jobben, og i vennegjengen – i politikken, i næringslivet og i akademia.

Vi begynner å bli tilstrekkelig mange som ikke lenger holder sekundmålbar effektivitet og kvartalsvis økonomisk vekst for hellige størrelser. Disse målene begeistrer oss ikke. Vi tror ikke på dem lenger. Vi forventer større visjoner fra oss selv, lederne våre og organisasjonene vi jobber i. Slik beveger vi oss sakte mot mer sofistikerte verdisystemer, der også vennlighet og medmenneskelighet løftes frem og verdsettes – også økonomisk.

Hvor jeg enn går – hvor jeg enn leter, finner jeg nye uttrykk for åpenhet og personlig mot. Til tross for kriger, organisert kriminalitet, overvåkning, mobbing, finanskriser, terrorceller og dårlige værmeldinger: De store utviklingstrekkene peker i retning av at vi sakte beveger oss mot et samfunn basert på tillit og åpenhet.

Det betyr ikke at vi skal slutte å beskytte oss, for det er sannelig mange grunner til å frykte åpenheten, men det er enda flere grunner til å frykte det skjulte. Min egen erfaring er at det krever enormt med energi å holde noe skjult.

Min bok Raushetens tid er ment som en oppfordring til å ta personlig ansvar, og en hyllest til alle dem som gjør det. Til alle dem som tar ansvar for egne følelser og tilbøyeligheter. Som våger å feile og dele. Som har sluttet å skylde på andre. De er forskere, ledere, sjakkspillere, politikere og kunstnere. De er hverdagens historiefortellere. De er hvem som helst av oss.

Menneskesamfunnet

«Vi er i ferd med å gjennomgå en bevissthetsrevolusjon,» sier New York Times-spaltist David Brooks. «Når vi analyserer alt det som skjer, får vi til slutt et nytt syn på den menneskelige natur. Det vokser frem en ny humanisme.»

Brooks peker på hjerneforskningen, som blant annet viser at kroppen belønner oss kjemisk når vi tar sosial kontakt med intensjon om å hjelpe. Gjentatte studier viser også at aktiviteten i hjernens belønningssentere lyser opp når vi utfører en vennlig handling – bare ett av mange funn som peker i samme retning.

Selv trenger jeg ikke elektroder festet til hodet for å måle at jeg blir glad når jeg gjør noe hyggelig mot noen. Det holder å kjenne på følelsen når jeg slipper noen foran meg i bilkøen. Jeg blir glad. Stolt av min egen raushet. Tro meg – det skal rørende lite til for en økonom fra ironigenerasjonen å kjenne seg rørt over egen godhet.

Til alle tider har mennesket utforsket den ytre verden. Nå går reisen for alvor innover. Mennesket står i sentrum – i næringslivet, i vitenskapen, i politikken og i privatlivet. Vi kan kalle det menneskesamfunnet – et samfunn som blir utviklet av de som våger å vise hvem de er.

Dette høres kanskje snilt og ufarlig ut, men åpenhet er ikke for pyser. Vi risikerer å vise frem det vi ikke er så stolte av. Dette gjelder også bedrifter og organisasjoner, ja også land. Da heter det transparancy. Gjennomsiktighet. Avsløringene rundt skatteparadisene fra Panama Papers viser oss dette. Det samme gjelder avsløringene i FIFA og Fotballforbundet. Vi kommer til å se mange slike avsløringer fremover, for i en verden der mange nok ønsker åpenhet, blir det stadig vanskeligere å være en kødd.

Selvinnsikt er gull

Menneske­samfunnet krever også noe annet av oss. Vi må bli kjent med oss selv. Være sannere. Erkjenne ubehagelige tilbøyeligheter og ta ansvar for dem. Misunnelse, forfengelighet, arroganse, skadefryd – hele paletten. I stedet for å plassere disse følelsene utenfor oss selv, fraskrive oss ansvaret og kalle dem bygdedyret eller janteloven, kan vi rydde i egne kjellere. Innse at det er oss det handler om. Ta ansvar, og bli friere mennesker. Vi trenger ikke skamme oss, for vi har disse følelsene, alle sammen. De er en del av det å være menneske.

Det er ikke tilfeldig at menneskelige relasjoner er på vei inn som et styrende prinsipp i næringslivet. Menneske­samfunnet trenger ledere som er – ja, mennesker – med alt hva det innebærer av oppturer, nedturer, gleder og sorger. Menneske­samfunnet trenger også mennesker som våger å løfte frem andre. De fleste av oss er topptrent på konkurranse. Nå skal vi for alvor lære å samarbeide.

Vi er blitt så effektive og metodiske at vi kan stoppe opp – løfte blikket, og begripe helheten. Mens vi tidligere definerte samfunnet ut fra menneskets funksjon, hva vi gjør – vi var jegere og samlere – vi var bønder i jordbrukssamfunnet – vi var industriarbeidere i industrisamfunnet – vi var kommunikasjonsarbeidere i informasjonssamfunnet – merker jeg en bevegelse mot å definere det ut fra hva vi er – vår fellesmenneskelige erfaring. Fra humanDoings til humanBeings. Ta for eksempel programmet til Verdens Økonomiske Forum i Davos de siste årene, der verdens toppledere blant annet ble tilbudt følgende foredrag:

• Tilknytning – hvordan vi hører sammen.
• Følelsesmessig mestring – en vitenskap.
• Feilenes fortrinn.
• Healing gjennom musikk.

Det dufter nyorientering og helhetstenkning lang vei.

I menneskesamfunnet er det ikke nok å lese tekniske bruksanvisninger. Vi må kjenne vår egen bruksanvisning. Være bevisst på hva som driver oss. Hva som provoserer oss – og hvorfor. Reflektere over egne preferanser. Hvor kommer de fra? Fra venner? Foreldre? Kulturen vi lever i? Og vanskeligst av alt, ta ansvar for ubehagelige tilbøyeligheter. Da snakker jeg ikke om de «svake sidene» vi vanligvis kommer luskende med under jobbintervjuer. Som at «jeg har problemer med å levere fra meg en jobb før den er helt perfekt». Eller «jeg har nok en tendens til å jobbe for mye». Jeg mener skikkelig badass dårlige tilbøyeligheter – som at «jeg blir ofte sur på kolleger som får skryt av sjefen», eller «jeg blir ofte irritert og negativ når andre er begeistret», eller «jeg er skikkelig misunnelig på søsteren min».

Vi kan ha så fine strategier og mål vi bare vil. Det hjelper ikke hvis kulturen vår er preget av mennesker som ikke er bevisst sine egne tilbøyeligheter. Som bedriver skittkasting og baksnakking. Vi kan ha så avansert teknologisk utstyr vi bare vil. Det hjelper ikke når ingen lærer seg å bruke det fordi opplæring har lav status. Ved å bruke tiden til godlynt rydding i oss selv, i stedet for å kritisere andre, er vi allerede i gang med å skape en modigere og rausere tid.

Ta disse tankene slik de er ment: Som ett av mange innspill til den store samtalen om hva slags verden vi ønsker oss. Hva slags mennesker vi ønsker være, og hva slags virkelighet vi ønsker å leve i. Jeg er glad for at du vil være med på det store, aldri hvilende prosjektet – å skape en gladere og fredeligere verden.