Alle historiene i denne boken har det til felles at de viser hvordan menneskene som skildres, er blitt påvirket av ulike sosiale, psykologiske og biologiske faktorer. Forstår vi disse påvirkningene, forstår vi oss selv bedre. Selvstendiggjøringen starter i det øyeblikket vi aksepterer at vi i bunn og grunn bare har oss selv. Dette skjer i moden alder, men sjelden fullt ut. De fleste frykter i varierende grad hva andre måtte mene om dem. Slik frykt er, som sagt, en negativ faktor som hindrer oss i å bli fullt ut selvstendige vesener.
«Det du er, vær fullt og helt og ikke stykkevis og delt,» skrev Henrik Ibsen i Brand. Det er det få som klarer fullt ut. Vi garderer oss ofte av redsel for å bli avvist. Avvisning er en mektig kraft mellom mennesker. Blir vi misbilliget, kan vi føle oss mindre likeverdige, og vi kan frykte utstøtelse; å bli ensomme. Og bakom truer den vanskelige følelsen skam.
Sosial avvisning
Alle mennesker har et fundamentalt behov for å tilhøre et fellesskap. Dette behovet er dypt forankret i vår evolusjonære historie. Vi utviklet oss til å leve i kooperative samfunn, og har i brorparten av menneskets historie vært avhengige av disse gruppene for å overleve. I dag er mennesker kapable til å greie seg alene. Men for de aller fleste er ikke dette noe lykkelig liv.
Vi er sosiale vesener som trenger gode og nære relasjoner for å føle at livet har verdi. Hverdagen er likevel full av små og store avvisninger. At en man prater med unngår øyekontakt, vil normalt ikke forårsake nevneverdig grubling, mens andre sosiale avvisninger stikker mer – som ikke å bli invitert i et selskap eller å bli vraket etter første stevnemøte.
Folk som blir avvist i hverdagen, vil normalt – i større og mindre grad – kjenne smerte. Bokstavelig talt. Et overraskende funn i forskningen på sosial avvisning er at denne smerten er ganske lik den vi opplever ved fysiske skader. Å få hjertet knust oppleves ikke nødvendigvis så annerledes enn å brekke armen. Som en konsekvens av dette ville et forskerteam sjekke om vanlige smertestillende medisiner kan virke også mot sosial avvisning. I forsøket skulle frivillige personer gjennom noen uker rapportere i en dagbok i hvilken grad de følte seg avvist. De ble utsatt for spesifikke forsøk som skulle fremkalle avvisningsfølelser.
Den gruppen som tok smertestillende medisiner, rapporterte mindre avvisning enn de som tok placebotabletter (uvirksomme narremedisiner). Også hjerneskanning, som ble utført under forsøkene, viste mindre opplevd avvisning hos dem som fikk smertestillende. Konklusjonen var altså at smertestillende medisiner faktisk kan virke mot sosial avvisning.
Å bli konstant devaluert
Det er behovet for å tilhøre noen som gjør oppbrudd og avvisning så vanskelig. Sosial avvisning øker sinne, angst, depresjon, sjalusi og tristhet. Vi klarer vanskelige intellektuelle oppgaver dårligere, blir fortere aggressive og får svekket impulskontroll.
Folk som regelmessig føler seg avvist, har redusert søvnkvalitet. Immunsystemet fungerer dårligere enn hos folk med sterkere sosiale bånd. Ikke minst er det vanskelig å erkjenne – overfor både seg selv og andre – at man avvises av andre mennesker.
Alle har sannsynligvis kjent frykt for å bli avvist: for ikke å bli valgt med på fotballaget, bli vraket av kjæresten eller ikke nå opp i en jobbsituasjon. Betydningen av slik avvisning har fått større oppmerksomhet det siste tiåret. De fleste klarer å komme seg over den smerten og sårheten som, eksempelvis, følger etter et samlivsbrudd eller en jobboppsigelse.
Blir man derimot konstant devaluert eller avvist, kan det få alvorlige følger. Depresjon, stoff- og alkoholmisbruk, til og med selvmord, er ikke uvanlige konsekvenser. I 2003 undersøkte Mark R. Leary og kolleger 15 tilfeller av «skoleskytere» og fant at alle unntatt to led av sosial avvisning. Forskerne registrerte også at faren for aggressiv adferd steg med graden av opplevd utstøtelse.
Avvisningens skam
Det kan ta lang tid før historier om avvisning blir fortalt i terapirommet. Å tilkjennegi at man har vært utstøtt, kan jo innebære at «det er noe feil med meg». En slik skambelagt tanke er smertefull og angstskapende. I terapirommet skal man kunne føle seg trygg på at man blir tatt imot som den man er, inkludert det man føler skyld for og skammer seg over. Så når skammen hindrer folk i å åpne seg – selv i en slik setting – kan man trekke den konklusjon at skamfølelse er en kraft som skaper avstand, ensomhet og isolasjon.
Under et talkshow med artist og tidligere prest Bjørn Eidsvåg ble psykiater Finn Skårderud spurt om hva han kan skamme seg over. Skårderud, som har skrevet mye om skam, svarte først at han akkurat hadde tenkt hvordan han skammet seg over ikke å komme på noe (at han var skamløs). Så fortsatte han: «Da jeg gikk i psykoterapi to ganger ukentlig over lang tid, som ledd i min psykoterapeutiske videreutdannelse, var det ganske mye jeg ikke fortalte terapeuten min. Fordi jeg skammet meg.»
Det er bra Finn Skårderud ikke skammet seg mer enn at han kunne fortelle dette på TV. Hans tilbakeholdelse overfor terapeuten viser presist hvor stor makt skammen har i livet vårt. «Skammens mur» er et godt uttrykk for hva skam kan gjøre med oss. Det er ikke angst, men skam, som hindrer pasienter i å åpne seg.
Å iscenesette seg selv for lenge
Utfrysning eller mobbing i oppveksten setter nesten alltid spor. Det sies at tiden leger alle sår, men mange dype sår etterlater arr. Uansett hvor sosialt ettertraktet du er blitt, kan disse sporene gjøre deg permanent på vakt overfor mulig avvisning. Det blir som ved en posttraumatisk stressopplevelse: Du prøver å unngå situasjoner som minner deg om oppvekstens nederlag. En krigsveteran som kommer hjem til det sivile livet, kan ha sterk angst for å kjøre bil på vanlige veier fordi frykten for miner sitter fast.
Tristhet er en vanlig følelse i alles liv. Vi bør ha toleranse for, og lære oss å uttrykke, slike følelser – overfor oss selv og overfor andre. Ifølge spesialpsykolog og skamekspert Gry Stålsett er tristhet blitt det nye tabuet i USA. Følelser som ikke er akseptable, skyves vekk i den moderne vellykkethetskulturen. Dette fører til enorm ensomhet og en følelse av tomhet. Skam og bitterhet er ofte underliggende følelser.
Mange i dagens samfunn er redd for å virke kjedelige. De frykter å få et A4-stempel. Livet og identiteten skal iscenesettes, dermed blir man fremmed for seg selv og sårbar for avvisning. Og har man iscenesatt seg selv for lenge, vet man knapt hvordan man kan være seg selv. På fritiden har folk en tendens til ikke bare å konsumere reiser og opplevelser, men også hverandre. Som følge av dette kan venner føle seg brukt og forlatt.
Ønsket om å bli godtatt
Mange opplever et krav om å være underholdende til enhver tid for å bli godtatt. Det er her tristheten blir et tabu. Vi er usikre på om andre tåler oss når vi er triste. Jeg anser at dette er uttrykk for et narsissistisk trekk ved kulturen vår. Vi prøver å bygge et positivt selvbilde på illusjonen om å ha verken svakheter eller feil, og heller ikke å trenge noen. Således kan det oppleves som skamfullt å innrømme at man føler seg trist.
Skam innebærer å føle at man burde være annerledes, en iboende frykt for ikke å passe inn. Man stiller seg et sårt spørsmål: «Er det noe med meg som andre muligens vet om eller kan se, som gjør at jeg ikke er verdt å ha en relasjon til?» Og siden det er relasjoner som gir livet mål og mening, blir skam en mektig faktor i tilværelsen.
Skam innebærer å føle at man burde være annerledes.
For mennesket er et sårbart vesen: Man skal mestre så mye, være så mye, kunne så mye, bety så mye. Denne sårbarheten prøver vi både å skjule og å døyve – gjennom luksusforbruk, usunn mat og beroligende medisiner. Konsekvensene for samfunnet blir økende økonomisk gjeld, epidemisk fedme og forbruk av døyvende medisiner.