Når vi sier at det var en spent atmosfære, mener vi som regel at det var mange følelser som ikke kom til uttrykk i situasjonen. Motstand og motsetninger skaper spenning mellom mennesker – svakstrøm eller høyspenning. Åpne følelsesuttrykk kan virke utladende på spenningen, men de kan også skape ny spenning.

Det som er avgjørende for om det er hensiktsmessig å snakke om konflikt, og for når og hvordan konflikten kommer til uttrykk, er hvordan spenningsnivået oppleves av de involverte partene. Er spenningsnivået lavt, oppleves ikke situasjonen ubehagelig nok, og da blir motivasjonen for liten til å gjøre noe med situasjonen. I slike sammenhenger kan det være nødvendig å gjøre noe for å øke spenningsnivået, for ellers ville en ikke få folk engasjert nok til å ta tak i en viktig situasjon.

Et passende spenningsnivå

Det kan være en tillitsvalgt som vurderer et forslag fra ledelsen som negativt for de tilsatte på lengre sikt, mens medlemmene ikke ser ut til å bry seg, siden det ikke angår dem her og nå. Da kan den tillitsvalgte føle det som en forpliktelse å piske opp stemningen for i det hele tatt å få satt saksforholdet på dagsordenen. Konsekvensen kan bli at ledelsen føler seg provosert, og karakteriserer den tillitsvalgtes vurderinger som både usaklige og hysteriske.

Et annet eksempel er en arbeidsplass der det er mye småknuffing og dårlig stemning, men likevel ikke slik at man snakker åpent om det. Om en ønsker å forbedre situasjonen, kan det være nødvendig å gjøre nettopp det, og i en slik fase stiger spenningen.

Et visst spenningsnivå er nødvendig for at noe skal oppleves som en konflikt, og for å aktivere nok motivasjon og engasjement til å gjøre noe med de underliggende forholdene. Men er spenningsnivået for høyt, blir utfordringene av en annen karakter. Da er faren større for eksplosive utbrudd slik at situasjonen kommer ut av kontroll, eller for at reaksjonene på konflikten vil skape så mye støy og turbulens at en mister fokus på de problematiske saksforholdene.

Å undertrykke saksforholdene

Angsten for at situasjonen skal bli eksplosiv, kan også føre til at en flykter fra den, at en gjør alt for å undertrykke saksforholdene, eller at en graver seg dypt ned i skyttergraver før kampen har begynt. I så fall er det fare for at kommunikasjonen mellom partene blir brutt, og veien blir lengre til konstruktiv håndtering av de reelle saksforholdene. Dessuten er det nok slik, for å holde seg i metaforen om skyttergraver, at når en er der, skal det bare ett skudd til før krigen braker løs.

I vestlig kultur har vi nokså doble holdninger til følelser. På den ene siden snakker vi positivt om å vise følelser, men da underforstått de gode følelsene. Vi deler også en viss felles oppfatning av at det ikke er sunt å undertrykke følelser for mye. Ikke minst legges det vekt på verdien av å snakke om følelser, noe som altså er noe helt annet enn å forholde seg til følelsene direkte. Når vi snakker om følelser, har vi egentlig kontroll over dem. På den andre siden er det noe helt annet å være i en «live session» av sinte og vanskelige følelser: ikke bare å fortelle den andre at man er sint, men være sint gjennom språk, kroppsspråk og eventuelle fysisk angrep.

Sosialarbeideren som møter en desperat og aggressiv stoffmisbruker som får avslag på økonomisk hjelp, bør ha et avklart forhold til sin egen aggressivitet for å kunne handle profesjonelt. Både kulturelle og individuelle forhold virker inn på vår holdning til hvor, når og hvordan vi bør uttrykke følelser. Har vi vokst opp med at husfreden skal herske uansett, kan det som for andre er normale måter å uttrykke seg på, bli oppfattet som både truende og skremmende. Mens latinere er kjent for å kommunisere følelser på direkte måter gjennom gester og engasjement, er de mindre fortrolige med å tematisere følelser som et eget saksforhold en skal snakke om. Mennesker fra kulturer som verdsetter fellesskap og hensyn til andre høyt, legger stor vekt på å skjule sine egentlige følelser når de forholder seg til autoriteter eller er i offentlige situasjoner (Borisoff & Victor, 1998).

Også arbeidsplassen er en følelsesarena

Arbeidslivet er generelt sett en arena der følelser skal holde seg i bakgrunnen. Man forventer saklighet og kontroll over følelser, og manglende kontroll vil kunne utløse kritikk. I familiære og private sammenhenger kan kritikken gå motsatt vei. For mye kontroll og saklighet gjør at man blir oppfattet som stiv og upersonlig, kanskje også ufølsom.

Selv om arbeidsplassen generelt ikke er en arena for følelsesbasert kommunikasjon, kan det nok variere en del. I tillegg til ulike normer for slik atferd ser vi ofte at ulike bransjer har ulike kulturer med hensyn til dette. I bransjer der man for eksempel jobber prestasjonsorientert mot frister og deadline, som i medieredaksjoner og på teateret, kan tonen og uttrykksformen være både røffere og mer direkte enn i en del helseinstitusjoner eller på en skole. Det kan være funksjonelt at det er slik, siden produksjonsforholdene tilsier at man fort må legge ting bak seg. Er stressnivået av gode grunner høyt, kan anledningen til følelsesutbrudd tjene en ventilerende funksjon ved at man tar ut irritasjon der og da og dermed forebygger konflikter.

Det forutsetter en rimelig porsjon toleranse å håndtere slik atferd. Men hva som er rimelig, er sjelden objektivt. Vi kan også tenke oss at det over tid skjer en forråing av slike arbeidsmiljøer gjennom seleksjon. De som tåler en røff tone, blir værende, mens de som synes det er ubehagelig, forsvinner – muligens etter mange bitre og modige tårer. Er toleransen for emosjonalitet derimot for liten, kan den ta andre veier, sette seg i kroppen som stress eller ulme og forsure arbeidsmiljøet inntil situasjonen kanskje blir eksplosiv. Lav toleranse for følelser kan ikke bare være utrivelig, men også hindre at en tar opp helt nødvendige konflikter og skape unødig angst når en gjør det.

Hva er følelser, og hva gjør de med oss?

Følelsesmessige reaksjoner i forbindelse med motsetninger og uenighet blir ofte tolket som et tegn på konflikt. Det trenger ikke alltid være tilfellet. Høyrøstet og følelsespreget kommunikasjon kan på enkelte arbeidsplasser være normalt, i den forstand at man aksepterer det som en del av kulturen. Hva som skal til av tegn for at noen oppfatter en situasjon som en konflikt, kan også variere. Det som er en frisk meningsutveksling for enkelte, kan for andre fortone seg som nummeret før slåsskamp.

En uhensiktsmessig fortolkning av en situasjon som uttrykk for konflikt kan i neste omgang bli en selvoppfyllende profeti. At vi reagerer og fortolker ulikt, er noe vi må respektere og ikke moralisere over. Men det krever en viss åpenhet og god kommunikasjon å kunne ta hensyn til hverandre og unngå at forskjellene skaper for mange misforståelser. Følelser er i utgangspunktet reaksjoner som unndrar seg moralske vurderinger fordi de ikke er noe vi velger. Derimot bør vi holdes ansvarlige for våre handlinger, eller det vi gjør med våre følelser.

Følelser medfører en sterk fysiologisk aktivering. Å være følelsesmessig engasjert betyr at vår måte å oppfatte, tolke og handle på blir påvirket. Følelser tjener som et barometer på vårt forhold til omgivelsene og til oss selv. De kan utløses spontant som reaksjon på umiddelbar persepsjon av en bestemt situasjon, for eksempel en trussel, eller de utløses som resultat av en mer eller mindre bevisst fortolkning eller refleksjon.

Mens den fysiologiske aktiveringen er en nødvendig forutsetning for følelsen, er den alene sjelden tilstrekkelig for hva slags følelseskvalitet vi opplever. Det blir ofte bestemt av hvordan vi fortolker aktiveringen, hvilken mening vi gir den. Både den aktuelle situasjonen og tidligere erfaringer spiller inn her. Følelser er også på et vis kroppens «hukommelse». Reaksjoner fra lignende situasjoner tidligere i livet blir aktivert på en umiddelbar måte, og vi blir i en viss forstand mer barnslige – på godt og vondt.

Å la seg styre av følelser

Problemet med konflikter er i og for seg ikke følelsene. Følelser skaper engasjement og motivasjon til å gjøre noe med situasjonen. Det kan være hensiktsmessig å skille mellom å ha følelser, å bruke følelser, og å la seg styre av følelser. Problemene oppstår gjerne i sistnevnte tilfelle, der følelsene setter i gang handlinger og får oss til å si og gjøre ting som kan forsterke konflikten. Makter vi å unngå det, kan en gjensidig utblåsing rense luften og styrke samarbeidet. Det er gjerne sinne og aggresjon en tenker på som typiske konfliktfølelser.

Sinne er et spontant signalsystem på en opplevd trussel, det virker mobiliserende på vår forsvarsevne og -vilje. Hvorvidt sinnet resulterer i åpen aggresjon, er derimot en annen sak. Fordi aggresjon er sterkt underlagt normativ regulering i vår kultur, kan sinne ta mange veier og aggresjonen uttrykkes i mange slags forkledninger, alt fra fysisk vold til ironi og giftige bemerkninger.

Kjønnsforskjeller kan til tider også skape problemer. De tradisjonelle kjønnsrollene tilsier vanligvis større toleranse for uttrykt aggresjon hos gutter enn hos jenter. Sinte jenter kan derfor bli oppfattet annerledes enn sinte gutter. Når jenter tar til tårene, tror guttene at de er lei seg, men for jenter kan tårer også være uttrykk for sinne i gitte situasjoner (Borisoff & Victor, 1998).

Angsten for sinne

Det er ikke bare sinne og aggresjon, men et helt spekter av følelser som kan gjøre seg gjeldende i konflikter. For eksempel oppfattes angst gjerne å ligge et stykke fra sinne, men er likevel nær forbundet med det. Hos noen kan angsten «overta» sinnet, man blir rett og slett redd sine egne aggressive reaksjoner. De truer opplevelsen av kontroll. Angst er en slags mental fluktreaksjon, og følger gjerne av at trusselen virker større enn det man kan mestre eller forsvare seg mot. Angst kan også være en rimelig reaksjon på andres aggresjon fordi den skaper utrygghet og uvisshet om konsekvensene.

Hvordan følelser oppleves og takles i konfliktsituasjoner, kan avhenge mye av hva slags type konflikt det dreier seg om. I konflikter mellom enkeltmennesker kan det følelsesmessige være vanskeligst fordi konfliktene blir personliggjort, og fordi partene hver for seg står alene. I konflikter mellom grupper slipper en lettere unna denne ansikt-til-ansikt-situasjonen. Det er en viss forskjell på å være sint på «de andre» og «den andre».

Ikke minst er det stor forskjell på å være sint alene og det å være sint av samme grunn som, og sammen med, flere andre. I en slik situasjon gir tilhørighet i gruppen trygghet, og det følelsesmessige engasjementet innad i gruppen kan oppleves som både stimulerende og styrkende for felleskapet. Baksiden er dessverre at i denne felles rettferdige harmen over «de andre» kan følelsene koke opp til et farlig nivå, og føre til pulverisering av ansvar og til handlinger som hver og en i gruppen ellers ville ta avstand fra.

Som kommunikasjonsform leverer følelser sterke budskap mellom mennesker. Vi kan prøve å skjule dem, men kroppen vil ofte sladre på oss. Følelsenes kommunikative aspekt betyr ikke bare at de som er parter i en konflikt, påvirker hverandre gjennom følelses­kommunikasjon, men også at det skaper smitteeffekter. Andre lar seg engasjere, både de som ønsker å dempe gladiatorene, og de som mer eller mindre bevisst hisser dem til strid. Å arbeide med konflikter er samtidig å arbeide med følelser, sine egne så vel som andres.

Kilde

Borisoff, D. & Victor, D. A. (1998). Conflict management: A communication skills approach. Boston, MA: Allyn and Bacon.