Charles Darwin beskrev to former for seleksjon i artenes evolusjonshistorie: Naturlig utvalg, der forskjeller i reproduksjon skyldes evnen til å overleve og skaffe ressurser, og seksuell seleksjon, som handler om å bli valgt til partner eller vinne kampen om tilgang til sex. Mens det opplagt er lurt med kamuflasje eller det å kunne løpe fort, så er det likevel ikke primært overlevelse som er poenget med evolusjon. Det er reproduktiv suksess som er den hardeste valutaen – evnen til å få avkom som vokser opp og selv får barn. Når det er sagt: Den som blir spist, får ikke sex.
De to sidene ved partnervalgkonkurransen gir to former for seksuell seleksjon. Interseksuell seleksjon handler om det å bli valgt av en annen, og det er det vi ønsker å oppnå ved å fremheve oss selv. Den andre typen, intraseksuell seleksjon, handler om konkurranse mellom medlemmer av samme kjønn om tilgang til motsatt kjønn. I haremsbaserte reproduktive systemer vil det som regel bety at hanner kjemper mot hverandre om tilgang til alle hunnene. I monogame arter vil det også være slik at man kjemper om tilgang til hunner. Men typisk for arter der hanner er sterkere enn hunnene, så skyldes det at hannene har historisk kjempet om tilgang til flere hunner. Som man ser, kan resultatet av intraseksuell konkurranse være at man blir valgt interseksuelt.
Tenker vi forutsigbart?
Det er en viss debatt i litteraturen om vi faktisk følger preferansene våre og velger partner i tråd med dem. Kritikken utfordrer hele grunnlaget for evolusjon av partnerpreferanser, for hvis preferansene ikke har følger for atferden vår, kan ikke trekket evolvere. Konklusjonen i denne debatten er at vi velger partnere etter evolverte preferanser om vi får sjansen – og hvis det er nok variasjon i relevante trekk, for eksempel sosial status, til at preferansen kan måles vitenskapelig. Det er utbredt enighet om at vi har evolusjonært predikerbare partnerpreferanser, som spesifisert av seksuell strategi-teori.
Det neste spennende spørsmålet er: Vet vi mennesker intuitivt hva disse preferansene er? Altså, er det slik at vi fremhever de rette trekkene når vi prøver å bli valgt? Nærmere bestemt: Er det slik at vi fremstiller oss bedre med taktikker som stemmer overens med seksuell strategi-teori? Og videre: Når vi konkurrerer med andre, er det slik at vi forsøker å endre potensielle partneres oppfattelse av våre konkurrenters trekk taktisk, i en vitenskapelig forutsigbar retning?
En måte å undersøke dette på er å fortelle folk om taktikker som kan brukes for å fremme seg selv (drive selvpromotering), og taktikker som kan brukes til å rakke ned på konkurrentene. Deretter kan vi spørre hvor effektive folk tenker at de ulike taktikkene er. Som vi har lært av seksuell strategi-teori, må vi også spesifisere om taktikkene brukes av kvinner eller menn, og om man forsøker å oppnå korttids-sex eller langvarige romantiske relasjoner. Dette gjorde vi i en nylig studie.
Deltakerne var studenter i alderen mellom 18 og 30 år, og det var litt flere kvinner enn menn. De besvarte ett av fire tilfeldig tildelte versjoner av spørreskjemaer, der de skulle vurdere hvor effektive de forskjellige taktikkene var. Spørreskjemaene varierte på om taktikken ble brukt i en av to pardannelseskontekster (korttidssex eller langtidsforhold), og om den som benyttet taktikken var mann eller kvinne. Totalt ble 24 taktikker vurdert.
Antakelsene slo til
Vi forventet, basert på teori og en tidligere amerikansk studie, at noen av disse taktikkene ville være mer effektive for kvinner, noen for menn, for andre at de var mer effektive i enten korttids- eller langtidsforhold, og til slutt spesifiserte vi også noen taktikker der det var en forventet interaksjon mellom kjønn og pardannelseskontekst. Vi fikk empirisk støtte for nesten alle teoretiske prediksjoner. Dette på tross av at vi hadde valgt en metode som reduserer sjansen for effekter, og et lavere antall taktikker enn i den amerikanske studien.
Taktikkene som var vurdert som mest effektive, var som følger:
- For kvinner på jakt etter korttidssex er det spesielt effektivt å kle seg utfordrende, opptre forførende, foreslå sex og forbedre sitt fysiske utseende.
- For kvinner som ønsker å oppnå et langtids romantisk forhold, er det spesielt effektivt å signalisere seksuell eksklusivitet.
- Spesielt for menn er det effektivt å signalisere forpliktelse for å få et langtidsforhold, men dette er en taktikk som er effektiv for begge kjønn.
- For begge kjønn er det effektivt å erklære at man elsker den andre, om man ønsker et langtidsforhold.
Det ble ikke vurdert som særlig effektivt å rakke ned på konkurrenter. Den mest effektive taktikken blant disse er likevel verdt å nevne:
- For menn som ønsker et langtidsforhold, er det spesielt effektivt å stille tvil ved konkurrentens forpliktelse, og kalle den andre utnyttende og selvsentrert (altså det motsatte av sjenerøs eller medmenneskelig).
- For menn (selv om vi forventet at det ville være mest effektivt for kvinner) og for langtidsforhold er det effektivt å stille tvil ved konkurrentens troskap.
- For kvinner er det effektivt å stille tvil ved konkurrentens interesse for sex (her trodde vi at vi også ville få en større effekt for korttidsforhold, men den slo ikke til).
Dette er altså hva unge mennesker mener er effektive taktikker i forsøk på å få en partner, noe som gir grunnlaget for mer evidensbasert sjekking neste gang du ønsker å fremstille deg selv som mer attraktiv for en partner. Trolig vil mange lesere erklære at mange av disse funnene var akkurat som forventet. Delvis er det i seg selv støtte for funnene, men delvis må vi alltid ta forbehold om at slike vurderinger gjort i ettertid kan påvirkes av kunnskap om funnet. Det er uansett greit å vite hva folk faktisk mener. Internasjonalt ville man faktisk ikke nødvendigvis forventet disse resultatene i Norge.
Jeg tror neppe mennesker vil slutte å konkurrere om de beste partnerne.
Konklusjonen blir nok en gang at evolusjonspsykologiske prediksjoner, i dette tilfellet prediksjoner generert av seksuell strategi-teori, slår til. Det er jo alltid hyggelig for en forsker å ha en teori som gir testbare prediksjoner som slår til, med tanke på kumulativ teoriutvikling, videre empirisk utforskning og kunnskapsbygging. Det betydde lite for funnene om man gjorde studien i USA for 20 år siden, eller i Norge i dag. Vi nærmer oss en konklusjon i laben vår på bakgrunn av forskningen i de siste ti årene: Menneskets seksuelle psykologi er i stor grad universell og beskrives bedre av seksuell strategi-teori enn noen annen konkurrerende teori.
Kilder
Bendixen, M. & Kennair, L. E. O. (2014). Revisiting judgment of strategic self-promotion and competitor derogation tactics. Journal of Social and Personal Relationships. doi: 10.1177/0265407514558959.
Buss, D. M. & Schmitt, D. P. (1993). Sexual Strategy Theory – An evolutionary perspective on human mating. Psychological Review, 100(2), 204–232. doi: 10.1037/0033-295X.100.2.204.
Eastwick, P. W. & Finkel, E. J. (2008). Sex differences in mate preferences revisited: Do people know what they initially desire in a romantic partner? Journal of Personality and Social Psychology, 94(2), 10. doi: 10.1037/0022-3514.94.2.245.
Grøntvedt, T. V. & Kennair, L. E. O. (2013). Age preferences in a gender egaliterian society. Journal of Social, Evolutionary, and Cultural Psychology, 7(3), 239–249.
Kennair, L. E. O. & Bendixen, M. (2012). Sociosexuality as predictor of sexual harassment and coercion in female and male high school students. Evolution and Human Behavior, 33(5), 479–490. doi: 10.1016/j.evolhumbehav.2012.01.001.
Schmitt, D. P. & Buss, D. M. (1996). Strategic self-promotion and competitor derogation: Sex and context effects on the perceived effectiveness of mate attraction tactics. Journal of Personality and Social Psychology, 70(6), 1185–1204. doi: 10.1037/0022-3514.70.6.1185.