Spør nesten en hvilken helst psykolog, også da vil nok svaret ofte være at angst er lært. Men det er faktisk stor faglig usikkerhet omkring hvordan angst læres.
Én ting er i alle fall sikkert: De færreste fobier læres slik den amerikanske psykologen Orval Hobart Mowrer (1907–1982) foreslo i sin mye omtalte tofaktorteori. Teorien forutsetter nemlig at man først må ha en klassisk betinging, det vil si at den fobiske stimulusen først må assosieres med et ubetinget, naturlig ubehagelig stimulus. For veps betyr det at man må ha blitt stukket, og vepsen vil så assosieres til stikket som gjør vondt. Deretter unngår man veps, det som kalles operant betinging; unngåelse virker belønnende gjennom fravær av angst (men man gjør det for å oppnå fravær av stikk).
Men når man spør, finner man at de som er stukket ikke er spesielt fobiske. Ofte vil en overvekt av de fobiske ikke ha blitt stukket, og nesten alle de ikke-fobiske ha blitt stukket.
Visual cliff-studien
Veps er i det minste i stand til å stikke, og kan være farlige for allergikere. Verre er det jo med edderkoppfobi i Norge. Nesten ingen av de svært mange edderkopp-fobikerne her i landet kan beskrive smertefulle møter med edderkoppene de frykter. Hvordan skal man da forklare at de er redde? Joda, det kan hende at modell-læring er forklaringen; det vil si at vi lærer frykten fra en eller flere andre personer, som fungerer som en modell for hvordan man skal reagere. Men deri ligger minst to problemer: manglende empirisk støtte og det faktum at det ikke forklarer hvordan den første modellen ble engstelig.
Så tenk om det ikke er slik at angst primært læres. Hva om frykten oppstår som følge av modning? Og avlæres når det ikke er lenger relevant for individet å være redd?
Visual cliff-studien er en klassiker innen utviklingsforskning, der barn generelt nekter å krabbe ut på glassplater som gir illusjonen av å være stup. På tross av at mor lokker. Smarte barn, tenker jeg. De yngste spebarna har derimot ikke høydeskrekk. I det de begynner å kunne bevege seg selv, så begynner de også å være redd høyder. Det er en del av kompetansen de må ha nettopp for ikke å krabbe utfor ekte stup. Samtidig er det jo slik at disse barna kan lære å mestre høyder etter hvert som de blir eldre. Det ville da være maladaptivt å fortsette å være like skeptisk som når man nylig begynte å krabbe.
Det finnes mye i miljøet vårt som kan være farlig. Det først å bli redd gjennom modning er hjelpsomt, det er en fin føre var-mekanisme, slik de fleste angstbaserte mekanismer fungerer. Da kan man for eksempel være redd alle slanger først. I hvert fall alle levende ekte slanger. Og i hvert fall i en alder der man kan slippe unna slangen eller unngå den.
På reise i Thailand for noen år siden var vi på tur ned en elv i jungelen. Gutta som styrte båten hadde det artig med å skremme turistene med å riste på grener som stakk ut over elven. «Snake, snake!» sa de. I grenene lå det faktisk slanger. Turistene hylte og guttene lo. Så oppdaget jeg en slange som lå kveilet i en liten busk på en liten øy i elven. Jeg pekte og ropte «snake!» Ikke tvil om at det var en slange. «No snake» var svaret jeg fikk fra guttene som heller ville leke med slangene i trærne.
Hvilken av de to artene var mest sannsynlig mest farlig? Noen slanger kan man leke med, andre bør man holde seg unna. Dette må læres. Det gjelder egentlig alle deler av økologien. Noen deler lærer vi å mestre, andre deler bør vi unngå. Det siste er ikke angst, det er frykt. Adaptiv unngåelse av farlige situasjoner.
Skummel-artig aktivering
Ellen Beate Hansen Sandseter og jeg har skrevet en mye omtalt artikkel, publisert i Evolutionary Psychology, som tar for seg dette temaet: Risikolek og angstavlæring. Artikkelen fikk straks et stort oppslag i New York Times, noe som var en svær ære. Det var også startskuddet for mer enn et år med medieoppmerksomhet og oppslag rundt om i hele verdenen.
Artig? Absolutt. Det virker som om kritikk av sikkerhetshysteri var både kontroversielt og populært, på samme tid. Men det var ikke hovedpoenget. Bidraget vårt skulle jo være et innlegg i debatten om angstutvikling og barns mentale helse.
Teorien er som følger: Barn elsker risikolek. Det kiler i magen. Det aktiverer, og motiverer. Opplevelsen er det barna i forskningen til Sandseter kaller skummel-artig. Om aktivitetene er for lite spennende, så gidder barna ikke drive med det. Det er ikke lek. Dersom aktiviteten blir for skummel, så er det heller ikke artig lenger. Det er da kanskje atferd som barn er redd for, unngår og generelt opplever at de ikke er i stand til å mestre.
Barn oppsøker slik skummel-artig aktivering helt naturlig. Dersom man forsøker å regulere leken deres, vil de som regel utvikle nye regler og atferder og bruk av infrastruktur for å oppnå skummel-artighet. De ønsker å kunne drive med risiko-lek. Dette er da en naturlig motivasjon for å skyve på grensene for hva de våger, samtidig som de utvikler seg og blir stadig mer kompetente fysisk.
Etter hvert som de mestrer mer av sin fysiske økologi, må de miste angsten for disse situasjonene, og på den måten er det en adaptiv nedtrapping av engstelighet tilpasset miljø og mestring. Motivasjonen til å gjøre dette kommer altså fra interessen for spennende lek. Fremfor avspenning eller ro i angsteksponering med barn hadde det kanskje vært mer effektivt å gjøre en spennende lek ut av behandlingen.
Emosjonsregulering
Få forventer vel egentlig at en teoretisk artikkel skal medføre faktiske praktiske endringer. Det var derfor med stor glede og stolthet og minst like stor del forbauselse at vi senere havnet på på 2012-listen til New York Times Magazine over de fremste innovasjoner som vil endre dagliglivet til folk de nærmeste årene. Produsenter av leketøy til lekeplasser hadde nemlig begynt å endre designet av klatrestativ og sklier for å tilby barn et mer utfordrende lekemiljø!
Barn elsker risikolek. Det kiler i magen, opplevelsen er skummel-artig.
Det vi spør om er om det ikke er slik at barn lærer noe viktig emosjonelt av risikolek. Vi lurer på om den naturlige tilbøyeligheten til å oppsøke slik aktivering er med på å lære barnet emosjonsregulering, mestring av vanskelige situasjoner og avlærer fobier. Dette er selvsagt bare ren spekulasjon. En teori. Vi har ikke testet den empirisk. Om noen vil bidra til det arbeidet, er jeg veldig interessert i samarbeid.
Kilder
Kennair, L. E. O. (2007). Fear and fitness revisited. Journal of Evolutionary Psychology, 5(1), 105–117. doi: 10.1556/JEP.2007.1020.
Nesse, R. M. (2001). The smoke detector principle. Annals of the New York Academy of Sciences, 935(1), 75–85. doi: 10.1111/j.1749-6632.2001.tb03472.x.
Poulton, R. & Menzies, R. G. (2002). Non-associative fear acquisition: A review of the evidence from retrospective and longitudinal research. Behaviour Research and Therapy, 40(2), 127–149. doi: 10.1016/S0005-7967(01)00045-6.
Sandseter, E. B. H. (2010). Scaryfunny. A qualitative study of risky play among preschool children. Doctoral thesis, Norwegian University of Science and Technology, Trondheim, Norway.
Sandseter, E. B. H. & Kennair, L. E. O. (2011). Children’s risky play from an evolutionary perspective: The anti-phobic effects of thrilling experiences. Evolutionary Psychology, 9(2), 257–284.