Walter Mischel stilte seg slike spørsmål tilbake i 1970- og 1980-årene da han undersøkte barn i Stanford, og han har fulgt det opp i senere forskning. Han tok utgangspunkt i en ganske enkel forklaring: De som har sterk selvregulering, er flinkere til å motstå fristelser når de dukker opp, og/eller de er flinkere til å unngå fristelser. På grunnlag av disse antakelsene satte han i verk mange forskjellige eksperimenter.
La oss se først på dette med å motstå fristelse: Er det slik at de med sterk selvregulering er spesielt flinke til å motstå fristelser? Tenk på marshmallow-eksperimentet. Med basis i hva som var vist i annen forskning, fokuserte forskerne i denne studien først på betydningen av oppmerksomhet: Var det slik at det å fokusere veldig sterkt på den marshmallowen som lå på bordet, ville hjelpe barna i å unngå å spise den?
Tanken bak var at hvis barna konsentrerte seg veldig mye om marshmallowen, så ville dette hele tiden minne dem på den store belønningen, nemlig å få to marshmallows hvis de holdt ut ventetiden. Men dette viste seg raskt ikke å stemme, det var snarere omvendt. Jo mer barna fokuserte på marshmallowen på bordet, desto kortere tid var de villige til å vente før de spiste den.
Å «gjemme bort» fristelsen
Så prøvde forskerne en annen forklaring. De la en marshmallow på bordet, og ved siden av den la de to marshmallows til i en egen gruppe. Det skulle gjøre den langsiktige og store belønningen (to marshmallows) mer tilgjengelig for oppmerksomheten. Men dette hadde ingen effekt på ventetiden. Da fant forskerne ut at de skulle forsøke det motsatte, nemlig å skjule begge belønningene. Barna ble fortalt om marshmallowene, og de ble lagt på bordet, men skjult bak noe papir, slik at barna ikke kunne se dem (verken den ene eller de to). Dette viste seg å ha umiddelbar effekt i den forstand at den tiden som barna var villige til å vente, økte betydelig. Det var altså slik at mindre oppmerksomhet på de to forskjellige belønningene økte tiden de var villige til å vente.
Dette stemte overens med andre observasjoner som forskerne gjorde av barna. De barna som ventet lenge, syntes å distrahere seg selv, slik at de ble mindre oppmerksomme på belønningen som lå på bordet. De lekte med fingrene sine, himlet med øynene, sparket i bordet, plukket seg i ørene og så videre. Denne distraksjonen syntes å hjelpe dem til å holde ut lenger og vente på den store belønningen. Dette ble testet mer direkte ved at barna fikk leke med biler og andre leker, samtidig som marshmallowen lå foran dem på bordet. Mange av barna klarte da å øke ventetiden betydelig.
En annen gruppe barn fikk ikke leker, men ble instruert til å tenke på noe morsomt (for eksempel at de var i et bursdagsselskap eller at de ble dyttet på en huske av sin mor). Da barna tenkte på dette hyggelige mens de ventet, økte også deres evne til å vente på den store belønningen betydelig. Da barna derimot ble instruert til å tenke på noe trist, økte det ikke ventetiden. Konklusjonen til forskerne var at det å distrahere seg selv kan være et effektivt hjelpemiddel til å stå imot umiddelbare fristelser og vente på en senere-men-større-belønning. Forutsetningen er at det som distraherer deg, er noe du vurderer som positivt.
Det å distrahere seg selv kan altså være en strategi for å motstå fristelser. Dette er positivt fordi de som ikke spontant distraherer seg selv i møte med fristelser, kan lære seg å bruke denne strategien.
Men forskerne ga seg ikke med denne ene løsningen. De begynte å lure på om selve måten vi vurderer en fristelse på, kan påvirke vår evne til å stå imot. En gruppe barn fikk for eksempel beskjed om å tenke på marshmallowen som om den var en hvit sky, mens en annen gruppe barn fikk beskjed om å tenke på hvordan det ville føles å ha marshmallowen i munnen og spise den.
Å fokusere på noe «kaldt»
I et annet eksperiment brukte man saltstenger i stedet for marshmallows. Noen barn fikk beskjed om å tenke på saltstengene som små brune pinner, mens en annen gruppe fikk beskjed om å tenke på saltstengene som noe som kjennes salt og sprøtt i munnen. Begge disse eksperimentene viste at når barna tenkte på hvordan det ville være å spise marshmallowen eller saltstengene, så ble ventetiden redusert; mange kunne ikke motstå fristelsen. De som derimot hadde fokusert på andre sider ved marshmallowen eller saltstengene (hvit sky eller brune pinner), holdt ut mye lenger.
Forskerne forklarte disse funnene med at ting som kan friste oss, har både «varme» og «kalde» egenskaper. De varme egenskapene er det som gjør fristelsen fristende; den måten den vil virke belønnende på. Dette er for eksempel smaken på en marshmallow, den myke følelsen av å ha den i munnen. Eller de sprø og salte saltstengene. Disse varme egenskapene ble kalt konsumatoriske egenskaper; det er de egenskapene ved et objekt som gir oss lyst til å konsumere det. Disse konsumatoriske egenskapene ved fristelsen skaper en «gårespons» hos oss. Denne gåresponsen er en slags motivasjon, eller en slags agitert psykologisk tilstand eller spenning, som kan få sitt utløp ved at vi konsumerer fristelsen. De fleste objekter har imidlertid også noen egenskaper som ikke er varme, men derimot kalde. Dette er egenskaper ved et objekt som ikke gir næring til en motivasjon om å konsumere objektet. Det kan være egenskaper som for eksempel form, vekt, farge, kjemisk innhold og hvem som er produsent. Poenget er at dette er egenskaper som ikke gjør objektet fristende.
Hvis vi fokuserer på disse egenskapene, får vi en slags «kald» mental representasjon av objektet, og denne skaper ingen spenning som trenger utløsning; kalde representasjoner trigger ingen gårespons. Når vi fokuserer på slike kalde egenskaper, blir det lettere å motstå fristelsen. Det viste seg at de barna som i utgangspunktet spontant fokuserte på de varme egenskapene ved en belønning, kunne lære seg strategier for heller å fokusere på dem som kalde – og derved øke ventetiden sin betydelig. Dette er noe alle kan bruke for å hjelpe seg selv til å motstå fristelser. Hvis man vet at man kommer til å bli utsatt for en fristelse, kan man på forhånd bestemme seg for å fokusere på det kalde ved objektet. Da blir det straks mye lettere å stå imot.
Distrasjon og nedkjøling
Det viste seg altså at både distraksjon og det å fokusere på det kalde ved et objekt kunne øke ventetiden. Men hvordan henger dette sammen med personligheten vår? Gitt at selvregulering (også) er et personlighetstrekk, tar de med sterk selvregulering oftere i bruk slike distraksjons- og nedkjølingsteknikker? Er det (blant annet) det som skiller dem fra de som har svakere selvregulering? På begge spørsmålene synes svaret å være ja. Dette er i alle fall en del av forklaringen på hvorfor selvregulering varierer mellom personer.
Det synes imidlertid å være slik at dette er noe som skjer automatisk: De med sterk selvregulering bruker i større grad slike teknikker uten at de er seg bevisste at de gjør det. De gjør det i større grad spontant, automatisk og uten at de er klar over det. Det er i større grad deres «default option» når de utsettes for fristelser. Derved krever dette også få kognitive ressurser av dem.
Det å distrahere seg selv kan være et effektivt hjelpemiddel til å motstå en fristelse.
Sagt annerledes: Personer som generelt sett har svak evne til selvregulering, vil oftere ha bruk for den (fordi de oftere får varme responser), vil oftere gå tomme for selvregulering (fordi de har mer bruk for den), og de vil således oftere være tomme for selvregulering når de møter fristelser i dagliglivet.
Hvis dette skjer i mange av livets situasjoner og over mange år, vil det kunne summere seg opp til slike forskjeller mellom personer som ble observert i Stanford-studiene. Det var kanskje dette den franske forfatteren Albert Camus (1913–1960) henviste til da han sa at «livet er summen av alle dine valg»?