Er keiseren naken eller ikke?

Jeg tvitrer ikke, men får av og til med meg en og annen melding. I april tvitret Marie Simonsen at Siri Hustvedt, forfatteren, hadde avkledd Steven Pinker, psykologen, i Dagbladet. Dette skapte selvsagt en viss interesse hos meg. Nå skjønner jeg selvsagt at dette var delvis reklame for Simonsens avis, og ikke nødvendigvis noe man skal tolke dypere enn det. Men Simonsen er en dyktig politisk påvirker, og jeg aner at hun også heier på én side fremfor den annen i Hjernevask-debatten. Så kanskje hun også håpet at det var sant at Hustvedt hadde avkledd Pinker.

Men, uten å være for elitistisk: Det hadde vært nokså oppsiktsvekkende dersom en av verdens fremste psykologiske forskere og formidlere skulle bli avkledd av en forfatter i norske Dagbladet. For det første har vi spørsmålet om vitenskapelig kompetanse. Innenfor akademia vil vi som regel kreve at den som vurderer oss, har kompetanse på området vi skal bli vurdert på. Vi lurer på om vedkommende selv har noen fagfellevurderte publikasjoner på temaet, for da er vedkommende blitt vurdert som kompetent av andre som anses som kompetente på feltet.

Men selvsagt kan hvem som helst avkle hvem som helst! Som H. C. Andersens lille gutt som demokratisk påpekte at keiseren ikke hadde klær på seg. Men det krever at noen grunnleggende forutsetninger er tilfredsstilt. For det første må det være enighet om hva det vil si å avkle noen. Man må kunne peke ut både nakenhet og en mer påkledd tilstand. Vi antar at små gutter kan dette når det gjelder klær. Om psykologi er et fag der hvem som helst er kompetent til å vurdere andre faglig, vel, det er en helt annen sak.

Siri Hustvedt sier hun er interessert i «bevissthetsfilosofi, nevrobiologi, genetikk, utviklingspsykologi, tilknytningsstudier og vitenskapshistorie». Det er jo greit. Det bidrar sikkert på sitt vis til hennes forfattergjerning og til kompleksiteten i karakterene hennes. Er hun dermed kompetent til å avkle alle psykologiske forskere fra Mary Ainsworth til Philip Zimbardo? Om noen var interessert i politikk eller sosiologisk teori, ville vi nok krevd mer enn kun interesse i fagområdene før vi aksepterte at de kunne avkle Karl Marx eller Michel Foucault. Vi hadde vel forventet at de virkelig kunne noe om faget. Kan Hustvedt evolusjonspsykologi?

Men nok om formell kompetanse, la oss se på den andre forutsetningen, om argumentene holder, for det er jo tross alt viktigst. Det er jo fullt mulig at hun, som den lille gutten, har sett noe andre ikke har sett. Hovedbudskapet hennes er at evolusjonspsykologer, og Pinker som populærvitenskapelig formidler av denne forskningen, lider av skråsikkergalskap.

Jeg lurer jo da på om ikke det er en sjangerproblematikk. Man må få med seg at forskning i liten grad er skråsikker, og at all populærfremstilling er langt mer skråsikker i sin natur. Man formidler ikke med samme tilbakeholdenhet og statistiske forsiktighet. Samtidig kan man ikke bare skjule seg bak sjanger, for også populærvitenskap bør være så sannferdig som mulig. Om den formidler faktiske feil, er det jo problematisk.

I mange år har jeg bedt om at kritikk av forskning primært fokuserer på forskningslitteratur. Det er litt slitsomt at folk ikke gidder å sette seg inn i det de kritiserer. For heller ikke Hustvedt later til å skjønne hvilken sjanger hun anmelder.

Skråsikker og unyansert?

Pinker anklages for en unyansert tilnærming til arv og miljø-debatten. Hva ville i så fall vært en nyansert debatt om arv og miljø? Jeg tror neppe man finner en mer nyansert debatt enn innenfor atferdsgenetikken. For mange ikke-forskere er atferdsgenetikken i seg selv et uttrykk for tro på at genetikk betyr alt; et uttrykk for genetisk determinisme. Jeg diskuterte med Pinker, i forbindelse med min anmeldelse av boken hans, at straks man sier arv OG miljø, så hører de fleste det kun som arv. Det var hans opplevelse også.

Atferdsgenetikken har dokumentert effekter av gener, men også effekter av miljø. Men ikke alltid den typen miljø som psykologiske teorier tar utgangspunkt i. Ofte er effekten av ikke-delt miljø (miljøfaktorer som gjør medlemmer av samme familie ulike) viktigere enn delt miljø (miljøfaktorer som gjør medlemmer av samme familie likere).

Som en av de første evolusjonspsykologene tok Pinker inn atferdsgenetiske funn i sin bok, The blank slate. Kritikere av Pinker bør derfor minst matche ham på dette. Kan man for eksempel vise konkret til hvilket miljø man snakker om? Hvilke effekter av arv studerer man, eller aksepterer man? Det å bare kaste ut at han er unyansert, er vel skråsikkert. Kanskje Hustvedt selv er litt skråsikker og unyansert?

«Steven Pinker har fremmet en spesifikk versjon av debatten om arv kontra miljø, og landet tungt på arvens side.» Nei. Han har ikke det. Dessuten forsker han på språk. Jeg tror ikke det er nødvendig å påpeke at vi verken fødes med gresk eller latin. Når han snakker om at språk er instinktivt, så tror jeg de fleste som har lest hva han skriver, skjønner at han snakker om en universell grammatikk, der reglene for språk utvikles gjennom modning av evolverte mekanismer, og ikke språket i seg selv.

Hustvedt er videre kritisk til at Pinker skal ha sagt at «50 prosent av personlighetsvariasjonene våre har genetiske årsaker», og at psykologiske forskjeller mellom menn og kvinner har «dype røtter i biologien». Dette hevder hun er dristige påstander. Det er det ikke. Men om man mener at det er dristig, må man vise hvordan det er feil, og samtidig som man ikke generelt avviser genetiske faktorer.

Hustvedt beskriver evolusjonspsykologien som en sammenslåing av sosiobiologi og «databehandlingsteorien». Dette er svært forenklet. Mens sosiobiologien hadde en atferdspsykologisk grunnholdning, er evolusjonspsykologien et ekte barn av den kognitive revolusjonen. En interesse for vitenskapsteori skulle kanskje hjelpe en i å se at en slik vitenskapshistorisk endring har dyptgripende konsekvenser. Uansett virker Hustvedt avvisende både til at menneskers atferd, selv kun delvis, skulle kunne forklares av evolusjonære tilpasninger. Og det er ekstremt. Hva skulle det bety? At vi er dyret uten natur? Videre er det vel helt innenfor hovedsporet i psykologien å anta at sinnet driver med informasjonsomsetting? Men samtidig sier hun at ingen avviser den blanke tavlen. Det blir veldig lite konsistent.

Evolusjonspsykologi er ikke nevrovitenskap, sier hun. Det er også nytt for meg. Jeg kan nevne en rekke evolusjonspsykologiske publikasjoner som er nevrovitenskapelige. Ett eksempel: Michael Gazzaniga er nevroviter, og bøkene hans om nevrovitenskap inneholder flere deler redigert av evolusjonspsykologer, og han skriver selv om evolusjonspsykologi. En annen svært fremtredende nevroviter, V. S. Ramachandran, har tidligere vært skeptisk, men inkluderte både David Buss og meg selv i redaksjonskomiteen i sin siste bok, og tok med en seksjon om evolusjonspsykologi. Men det er sant at mesteparten av evolusjonspsykologien er sosialkognitiv psykologisk forskning. Enkelte andre forsker på utviklingspsykologiske og klinisk-psykologiske problemstillinger.

Det mest inkonsistente sitatet fra Hustvedts Dagbladet-artikkel er følgende:

For Pinker har hver av sinnets moduler sin egen oppgave og sin egen «logikk» som er «bestemt av vårt genetiske program». Pinker avviser ikke at det kommer «input» fra miljøet, men at hver av disse hypotetiske modulene har en «medfødt kunnskap».

Ja, dette er eneste mulighet dersom du vil unngå den blanke tavlen. Det er ikke mulig å hevde at man ikke kjenner en eneste som er for den blanke tavlen, og hevde at alle skjønner at arv og miljø begge må være til stede, og samtidig mene at det ikke finnes noe medfødt informasjon og informasjonsbehandlingsregler i menneskesinnet.

Det får meg til å spørre: Hva har egentlig Hustvedt skjønt av hva Pinker skriver? Hun beskriver Pinker slik: «Å tilegne seg språk, å vokse opp, å utvikle en personlighet – og de psykologiske kjønnsforskjellene – handler i liten grad om våre omgivelser og mer om hvordan sinnene våre har utviklet seg evolusjonært i løpet av tusener av år. Jeg mener dette er en rettferdig fremstilling av Pinkers syn.» Det er det ikke. Virkelig ikke. Selvsagt er samspillet med omgivelsene avgjørende.

Psykologen og forskeren Pinker skrev om hvordan han mener sinnet virker. Filosofen Fodor skrev hvordan han mener hjernen ikke virker, altså hvordan Pinker tar feil. Pinker svarte. Fodor og Pinker er uenige. Har Hustvedt lest begge sider i debatten? Er det at Fodor er uenig med Pinker, bevis for at Pinker tar feil? Når Hustvedt mener at vi ikke vet hvordan hjernen fungerer, er det da slik at ett av to syn kan vurderes som mer rimelig enn det andre? Ikke ut fra logikk – dersom vi ikke vet, så vet vi ikke, da må Hustvedt holde det som like sannsynlig at Fodor tar feil og at Pinker har rett som omvendt. For meg som forsker er det derimot lettere å velge: Hvilken posisjon påvirker empirisk utprøving og testing mest i psykologisk vitenskap, og gir oss testbare hypoteser. Poenget er som alltid ikke at man har svaret, men at forskningen pågår. Uansett du finner referansene til innleggene til Fodor og Pinker i kildelistenr, under. Les, og vurder selv.

Plastisitet defineres som et motargument mot Pinker og evolusjonspsykologien. Plastisitet defineres både som en større evne til endring enn det Hustvedt feilaktig mener Pinker står for, og som manglende evne til endring etter barndomstraumer. Vær konsekvent i begrepsbruken, tenker jeg. Den affektive nevroforskeren Jaak Panksepp er også uenig med evolusjonspsykologien. Han blir ført frem av Hustvedt som et sannhetsvitne for at hjernen er mer plastisk enn det Pinker visstnok mener.

Jeg spurte en gang Panksepp om han i sin plastisitetsiver ville blitt bekymret om barnebarnet hans ble født med en hjerneskade, selv den aller minste. Det er én ting, som affektiv nevroforsker, å proklamere idealistisk omkring menneskets plastisitet, en annen ting å faktisk stå for dette når man forholder seg til realiteter. Hustvedt anklager Pinker for å mene at man skal være realistisk omkring hva slags endringer som er mulig. Jeg håper på å bli anklaget for det samme. Avkledd? Panksepp svarte meg, han var en fin fyr, selv om vi var uenige. Han ville selvsagt ha kjent på emosjonelt ubehag. Men Pinker er ingen genetisk determinist. Det avklarte vi i en tidligere spalte.

Fortsatt påkledd

Hustvedts formidling av evolusjonspsykologiens posisjon er påfallende. Det å dikte opp hva motstanderen mener, fremmer ikke debatten. Og inntil videre: Jeg tror ikke det er så utrolig usannsynlig at forskjeller i menneskeartens adaptive oppgaver knyttet til sex og forplantning også medfører endringer i psyken. Det er inntil videre det mest økonomiske vitenskapelige perspektivet (a la Ockhams barberkniv), så får vi se hvor data tar oss med til slutt. Kanskje Pinker og jeg tar feil, men inntil videre så forsker vi, og da er det mulig at vi oppdager at vi tar feil. Kanskje vi har rett.

Mot slutten av innlegget hennes er det slik at Hustvedt spekulerer i at grunnen til at Pinker er populær, er at vi liker skråsikre svar fremfor usikkerhet. Jeg er ikke uenig med henne at vi liker svar. Men forskningen sitter ikke alltid med svar, og de fleste forskere ser svarene sine som midlertidige. Nok en gang tror jeg det er sjanger og ikke vitenskapen hun har diagnostisert, samtidig som hun er blind for sine egne essayistiske spissformuleringer og påstander. Jeg vil ikke bomme på sjanger. Det er polemisk og essayistisk det hun skriver. Faktisk er slike angrep en egen sjanger, nesten. Det er langt fra forskning. Hun spiller på samme bane som Pinker på det essayistiske. Over kanten går det, da Hustvedt insinuerer at Pinker er politisk farlig. Han bidrar mer til fredsforskning enn mange andre psykologiske forskere; jeg tror den typen insinuasjoner burde redigeres, for Hustvedts skyld.

Hustvedt avslutter med å sammenligne Pinker med Franz Joseph Gall, en forsker på 1700-tallet, som tok feil i sine teorier. Det hun gjør, er å se bort fra at Pinker forsker, og at evolusjonspsykologien er en grunnleggende empirisk disiplin innenfor hovedsporet av psykologisk vitenskap. Forskning er ikke et skråsikkert prosjekt. Forskning begynner med antakelser, samler data, følger disse, er nyansert og utvikler teorien for videre utprøvning. Slik forsker man i evolusjonspsykologien og de andre psykologiske disiplinene som Pinker formidler i bøkene sine, og dermed er dette nok en gang ikke et argument. Bare en løs påstand.

«Det virkelige problemet er at Pinker lider av skråsikkerhetsgalskap», skriver Hustvedt. Siri Hustvedt har ikke avkledd noen, kun vist at hun selv ikke kan det faget hun skriver skråsikkert om.

Kilder

Fodor, J. A. (1983). The modularity of mind. Cambridge, MA: MIT Press.

Fodor, J. A. (2000). The mind doesn’t work that way: The scope and limits of computational psychology. Cambridge, MA: MIT Press.

Hustvedt, S. (2014, 12. april). Inntrykk: Siri Hustvedt om Steven Pinker. Dagbladet (s. 70).

Kennair, L. E. O. (2002). Human nature and the limits of blank slateism. Human Nature Review, 2, 483–491.

Kennair, L. E. O. (2003). An alternative paradigm after all? Human Nature Review, 3, 24–35.

Kennair, L. E. O. (2009). Fra Darwin til evolusjonspsykologi. I D. O. Hessen, T. Lie og N. Chr. Stenseth (red.), Darwin. Verden ble aldri den samme. Oslo: Gyldendal.

Kurzban, R. (2002). Alas poor evolutionary psychology: Unfairly accused, unjustly condemned. Human Nature Review, 2, 99–109.

Panksepp, J. & Panksepp, J. B. (2000). The seven sins of evolutionary psychology. Evolution and Cognition, 6(2), 108–131.

Pinker, S. (1994). The language instinct. New York: Harper Perennial Modern Classics.

Pinker, S. (1997). How the mind works. Harmondsworth, UK: The Penguin Press.

Pinker, S. (2002). The blank slate: The modern denial of human nature. London, UK: Penguin / Allen Lane.

Pinker, S. (2005). So how does the mind work? Mind and Language, 20, 1–24.

Pinker, S. (2011). The better angels of our nature: The decline of violence in history and its causes. London: Allen Lane/Penguin.