Enkelte akademikere tror at mennesket ikke har noen natur. Eller rettere sagt: De mener vi har en natur, definert av et fravær av biologiske begrensninger. Gjennom evolusjonen har vi frigjort vi oss som art fra naturen – vi er så plastiske, formbare, at vi kan utvikle oss til nesten hva som helst. Dette er jo selvsagt også en biologisk begrunnet påstand om menneskets natur: Naturløse kan vi formes slik foreldre, lærere, politikere, prester, helsemyndigheter vedtar. Slike misoppfatninger er verken nytt eller oppsiktsvekkende. Mest sannsynlig tror du som leser dette, delvis på dem selv.

For noen tiår siden var motstand mot menneskets biologiske natur utbredt i akademia. I dag er motstanden oftest uuttalt. De fleste vet at vi formes av både arv og miljø – selv de som ikke liker det første. Men svært få i samfunnsdebatten er opptatt av å skjønne nærmere hvordan arv, biologi eller evolusjon påvirker oss.

Hadde vi vært et annet dyr, hadde vi brukt evolusjonstilnærminger for å forklare hvorfor vi er som vi er. Det man glemmer er at alt som vi er, må være et resultat av evolusjon, uansett. Og at denne prosessen kan legge noen rammer for hva som er mulig for mennesker. Dermed kan det hende at biologiske forhold er relevante for å forstå atferden vår. Mesteparten av motstanden mot at vi har en natur, er derfor implisitt: Den uttrykkes ved at man ikke tar hensyn til moderne evolusjonær forskning eller genetisk likhet mellom generasjoner. Man kan derimot gjerne bruke Freud, Bowlby, Jung, James, eller andre eldre teoretikere og forskere, om de sier noe om menneskets natur, selv om også de bygget tankene sine på at menneskets sinn var et resultat av evolusjonsprosesser.

I tillegg finnes det biologisk orienterte forskere som avviser relevansen av forskningen sin for samfunnsfag og humaniora – det er en sikker måte å bli populær på. Ydmyke biologer som fraskriver seg innsikt i den viktigste arten, er langt mer spiselige enn de som tror de vet noe relevant for studiet av egen art. Nosce te ipsum, skrev Carl von Linné om mennesket: kjenn deg selv. Det var alt. Jeg ønsker mer.

Utfordringen fra Carl Linné

Det er fascinerende at utdatert forskning tas for gitt, og at det er refleksiv motstand mot å ta inn over seg at den nye kunnskapen er relevant. Hjernevask? En heltemodig innsats fra Harald Eia. Men hvor mye endret seg innenfor samfunnsvitenskapen og humaniora etter at biofobien deres ble eksponert for moderne psykologisk forskning? Hvor mange forskere tester nå for arv i tillegg til miljø? Leser de forfatterne de avviste før? Business as usual er nok mer vanlig enn unntaket. Derfor denne litt abstrakte innledningen på spalten min. Jeg lover, det skal bli mer gøyalt etter hvert. Men motstanden må pirkes i. Menneskets natur er ikke irrelevant.

Selvsagt er motstanden mot å definere menneskets natur paradoksal og selvmotsigende. All litteratur og annen kunst utforsker vår natur. Poenget med samfunnsvitenskap og humaniora er nettopp å kartlegge menneskets natur. Dessverre holder de fleste biologer primært på med fugl og fisk i Norge – flere av dem burde interessere seg mindre for modellarter, og ta utfordringen til Carl Linné. Og alle grandiose, bredpenslede formuleringer innenfor samfunnsfag og humaniora og litteratur om at vi av natur er slik eller slik, er selvsagt like reduksjonistiske og begrensende som de som er eksplisitte i detaljene.

Og tenk om vi ikke hadde en menneskelig natur! Turistnæringen ville da virkelig kunne reklamert med eksotiske reisemål, til menneskelignende skapninger som var mer fremmede enn aliens fra Star Trek. Men straks man snakker om arv (i tillegg til miljø), blir de implisitte motstanderne urolige. Frykten for genetisk determinisme trigges. Genetisk determinisme er tanken om at arv er skjebne; at gener bestemmer «alt»; at sosiale forhold og miljø ikke spiller noen vesentlig rolle i utviklingen. Trening i tenkning rundt arv og miljø er nødvendig.

For genetisk determinisme finnes selvsagt ikke. Det er en del av vår natur å bli påvirket av omstendigheter. Det er ikke nytt, vel? Som klinisk psykolog forventer jeg at pasientene mine kan utvikle typisk menneskelige tilstander, som selvsagt skyldes genetikk og evolusjon og miljøforhold, men som vi også forsker på effektiv behandling for!

Men uten å forsøke å blåse liv i stråmannen genetisk determinisme, så ønsker alle foreldre noe regulering. Hjernen vår er relativt plastisk. Men hvis du havner i diskusjon med selv de mest optimistiske hjerneforskerne, spør om de ville bli opprørt om barnet deres ble født med selv en liten endring i hjernen. Deres ærlige og bekymrede respons nyanserer forestillingen om at hjernens plastisitet er så omfattende som man ofte hører.

Verdens skjønneste person

Vi ønsker at genene våre skal organisere utvikling slik at barna våre kan kjennes igjen som medlemmer av vår egen art. Vi er spent på om det blir gutt eller jente, vi ønsker ikke spenningen om det blir menneske eller ikke. Vi forventer ikke udifferensierte proteinklumper. Vi ønsker barn som søker foreldrenes blikk og forsøker å forstå andres emosjoner og intensjoner. Vi forventer at språk læres, og at når vi kommuniserer med språk, deler vi fellesmenneskelige opplevelser. Vi blir bekymret om vi ikke opplever empati hos andre. Vi har nerveceller som aktiviseres på bakgrunn av atferd hos andre, speilnevroner. Når noen rynker på nesen etter å ha smakt på melken, så er vi ikke lenger nysgjerrig på smaken, vi antar at den er motbydelig. Vi følger ikke logikk i de økonomiske valgene, og det er ikke bare for å irritere økonomene.

Vi velger ledere blant annet på grunn av deres høyde og utseende, og i bemerkelsesverdig liten grad på grunn av hva de står for. Vi endrer syn på forbrytere hvis vi blir kjent med detaljer om dem og deres liv, eller om de ser pene ut. Vi er, på gruppenivå, korrupte og nepotistiske, og vi synder på tross av at vi alle lærer ti bud, Norges lover eller andre regler – men vi er veldig opptatt av at alle andre følger regler. Vi er villige til å krangle med den vi elsker mest i hele verden om hvem som skal vaske kopper. Vi er så dårlig til å planlegge fremtiden at nesten ingen i dag husker at de selv forsøkte å redde planeten for tjue år siden, mens de planlegger neste ferie med fly. Vi forelsker oss i det vi tror er verdens skjønneste person – gang etter gang.

Litteratur eksisterer fordi det er vår natur å fortelle historier. Og vi forteller ikke historier om hva som helst. Det finnes temaer som går igjen. Marxistisk og freudiansk litteraturkritikk har forsøkt å definere hva historiene skal handle om, og hvordan de skal forstås. I dag vokser det frem en ny tilnærming, der man ser på hvordan mange av historiene er like på tvers av kulturer, og der evolusjonært relevante temaer identifiseres i alt fra rap og poptekster til klassisk litteratur.

Alle fag som studerer mennesker og produktene av sinnet vårt, forsker på menneskets natur. Evolusjonspsykologien er bare tydeligere på hvilke prosesser og teorier som sannsynligvis har formet menneskearten. Alle teorier som ikke er eksplisitt kreasjonistiske, er jo nødvendigvis evolusjonære (i USA er det innenfor akademia enkelte som tror på det de kaller Intelligent design-teori, hvor Gud bevisst skaper fremfor at evolusjon tilfeldig former verden). Om de uttaler seg om menneskets natur på noen som helst måte, er de samtidig psykologiske. Da kan man utfordre dem både på bakgrunn av hvilke prosesser som gir den naturen som beskrives, gjennom evolusjonshistorien, og hvilke mekanismer som gjør at naturen som beskrives, uttrykkes i våre sinn, og hvilke prediksjoner for fremtidig atferd disse gir.

Bli kjent med deg selv

Kort fortalt kan man beskrive evolusjonspsykologien slik: Det er en sosialkognitivt psykologisk tilnærming som tar utgangspunkt i at sinnet vårt er et resultat av en stor mengde mentale mekanismer. Disse mekanismene har evolvert fordi de hjalp oss å løse utfordringer i menneskets evolusjonshistorie, altså i artens fortidige miljø. Utfordringene er det vi kan kalle adaptive problemer – problemer knyttet til det å overleve og få avkom gjennom evolusjonshistorien. Mekanismene er det man i biologien kaller tilpasninger, resultatet av seleksjon. Menneskets universelle natur er dermed summen av disse mekanismene.

Dette er faktisk ikke kontroversielt.

Vel, utenom spørsmålet om akkurat hvor spesifikke og hvor mange slike mentale mekanismer som finnes. Noen, meg selv inkludert, tenker at sinnet er i stor grad organisert som det perseptuelle systemet. Vi har moduler som gir fargesyn, i motsetning til hunder (som stort sett ser en slags gul-blå ekvivalent til svart-hvitt), slanger (som ser infrarødt) og humler (som ser ultrafiolett). Vi har kantdetektorer og 3D maskineri som gjør at vi ser objekter og dybde. Og vi har spesifikke ansiktsgjenkjenningsmekanismer. Alt dette må nødvendigvis ha blitt en del av vår perseptuelle natur gjennom evolusjonen. I motsetning til ulven, hundens nærmeste slektning, som kan spise både modne og unge reinsdyr, trengte vi å vurdere fruktens modenhet med fargesyn. Jeg tenker at de mekanismene som ligger til grunn for kompleks sosial atferd, i stor grad er organsiert og har blitt formet på den samme måten. Dermed er jeg ikke overrasket når vi finner stabile, teoretisk forutsigbare forskjeller mellom kjønnene i seksuell atferd, basert på adaptive problemer knyttet til foreldreinvestering, for eksempel.

I denne spalten skal jeg utforske forskjellige sider av menneskets natur, fra et evolusjonspsykologisk perspektiv. Jeg mener at menneskets natur er relevant for enhver vitenskap. Har du lyst til å kjenne mennesket?

Kilder

Buss, D. M. (2012). Evolutionary psychology: The new science of the mind (4. utg.). Boston, MA: Pearson.

Kennair, L. E. O. (2004). Evolusjonspsykologi: En innføring i menneskets natur. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Pinker, S. (2002). The blank slate: The modern denial of human nature. London, UK: Penguin / Allen Lane.