Trenger nybakte foreldre å lære omsorg?

Nybakte foreldre føler seg ofte utrygge som omsorgspersoner, og mange søker hjelp. Råd finner de på nettet, i populærmagasinenes spalter og i et stort utvalg av bøker beregnet på spedbarns- og småbarnsforeldre. Det finnes også treningsprogrammer som bygger på pedagogisk-psykologisk teori. Hvorfor føler mange foreldre seg så utrygge i omsorgen for sitt nye barn?

Det kan være mange grunner til det:

• Alder er blitt en viktig faktor. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende her i landet har i løpet av et par generasjoner gått betydelig opp. Som godt etablert har man større tendens til å planlegge og være forsiktig. Det gjelder også for babyomsorgen, der det som regel er store forskjeller mellom 20- og 35-åringer i overskudd og evne til å ta ting på sparket.
• En annen faktor er vår tids hang til perfeksjonisme og behovet for å sammenlikne oss med andre, noe som lett spiller over på måten vi behandler barna på helt fra de er ganske små.
• En tredje faktor er forskningspopulariseringen som spres i alle medier. Lettvinte artikler, tatt ut av sin forskningskontekst, blir skrevet om at dette og hint er en utviklingsfremmende eller skadelig praksis for de aller minste – uten at de mest grunnleggende forsiktighetsregler om metodebruk og alternative tolkninger nevnes.

Selv om noen foreldre trenger veiledning eller hjelp, vil jeg argumentere for at de fleste foreldre ikke behøver å føle seg så usikre i omsorgsrollen. Den intuitive omsorgsatferden som nesten alle eier, blir altfor ofte oversett når spedbarnsforeldre gis råd. Barn er født med en betydelig kapasitet til å lære, forstå og samordne sine erfaringer, og til å forholde seg til andre mennesker. Denne kapasiteten finner sitt motstykke i et biologisk forberedt repertoar hos foreldre til å reagere på en tilpasset måte.

Biologisk forberedt

Den intuitive omsorgsatferden utføres langsommere enn de fysiologiske refleksene, men som regel mye raskere enn responser som er basert på bevisste overlegg. Foreldre er ofte selv ikke klar over at de utfører slik atferd. De vil noen ganger benekte at atferden forekommer eller feiltolke den. Hvis foreldre blir klar over at atferden finner sted, vil de ofte oppdage at den er vanskelig å kontrollere. Den intuitive omsorgsatferden forekommer universelt, på tvers av alder, kjønn og kultur.

Når foreldre samhandler med et lite spedbarn, gjør de som regel mer enn bare å se på den lille og følge med på dens aktiviteter. Den spedbarnsrettete talen foregår langsommere enn ellers, og stemmens tonehøyde overdrives. Den voksnes ansiktsuttrykk er også overdrevne, utføres i langsomt tempo og strekkes ut i tid. Foreldrene har i tillegg en tendens til å øke handlingenes kommunikasjonsverdi ved å imitere den lilles atferd.

Omsorgspersonens repertoar omfatter dessuten et antall lekeaktiviteter som er svært karakteristiske. Disse utføres så ofte og er så universelle at de kan kalles spedbarnsrettete leker. Populært i de første levemånedene er leker som «borte-bø», «nå kommer en liten mus som leter etter hus», «bake-kake» og «kan du fortelle meg noe?» Hvis en mor eller far setter i gang med en spedbarnslek som ikke passer i forhold til barnets alder, for eksempel prøver å leke «bake-kake» med et barn som bare er seks istedenfor tolv uker, vil samspillet bryte sammen. Når man ber en vanlig oppegående mor eller far med barn i tre-månedersalderen om å demonstrere så mange lekeaktiviteter som de kan gjøre med babyen sin, vil antallet gjerne komme opp i ti eller tolv. Mer ressurssvake foreldre vil ofte ikke kunne demonstrere mer enn to eller tre.

Tidlig intervensjon

Begrepet intuitiv omsorgsatferd er av spesiell interesse fordi endring av omsorgsatferden ofte er målet for tidlig intervensjon. Mange programmer for spedbarnsforeldre er basert på antakelsen om at det som har størst innvirkning på babyens utvikling, er at foreldrenes reagerer raskt og sensitivt på babyens signaler. Men det kan man ikke uten videre ta for gitt. Det er mye som tyder på at foreldres intuitive fortolkning av mening i babyens atferd er en vel så viktig faktor for at samspillet skal flyte lett og være utviklingsfremmende.

Foreldrenes intuitive fortolkning av spedbarnets atferd har lett for å bli forstyrret hvis man bryter inn og ensidig legger vekt på at hun eller han bør reagere raskt og sensitivt uten å ta hensyn til atferdens mening. Når babyen vender hodet til siden, vil mange foreldre ha en intuitiv forståelse av at den lille har behov for en pause i samspillet. Likevel kan rådet om at «det er viktig å stimulere» lett føre til for mye kontroll, invadering og overstimulering. En slik veiledning kan komme til å svekke vesentlige aspekter i samspillets affektive kommunikasjon.

Det trenger ikke å være noen motsetning mellom det at foreldre utfører intuitiv omsorgsatferd og at de tillegger barnets atferd en mening. Begge deler skjer automatisk og lite bevisst, selv om selve utførelsen (som kan innebære avgjørelse om barnets emosjonelle tilstand) kan ta noe lengre tid enn den raske og sensitive responderingen på barnets signaler.

Et lite barn kan som regel se bort fra mye som en observatør ville oppfatte som insensitivitet, hvis omsorgspersonen etter en liten stund reagerer på en fortolkende måte som er egnet til å fremme forholdet mellom henne eller ham og barnet. En mor kan for eksempel vente litt med å reagere på barnets uro. Hun tolker sutringen, ikke som behov for stell eller mat, men som ønske om sosial kontakt, og drøyer en liten stund for å se om hun har rett.

Det omvendte gjelder også: Barnet kan ignorere mye som ville bli oppfattet som sensitivt, hvis denne handlingen bare er en praktisk manøver fra den voksnes side som ikke har noe å gjøre med selve relasjonsforholdet. Det kan være snakk om foreldre som er flinke til å oppdage at babyen trenger mat eller bleieskift, noe som i seg selv ikke er tilstrekkelig til å fremme samspill og tilknytning.

Barnets temperament

Individuelle forskjeller mellom babyer er selvsagt viktig i denne sammenhengen. Et barns temperament kan gjøre at det opplever omsorgspersonens sensitive respondering som en form for invadering, som vanskeliggjør behovet for å ta pauser i samspillet. Det kan vise seg å ha en uheldig innvirkning på barnets utvikling. Hos det samme barnet kan utviklingen fremmes hvis foreldrene gir seg mer tid og setter ned tempoet i samspillet. Et annet barn kan være mer robust og ikke så påvirkelig når det gjelder grad av foreldresensitivitet. Hvis foreldre ikke tar hensyn til hvor sårbart eller robust barnet er, kan antakelsen om at «jo raskere og mer sensitiv stimulering de gir, desto bedre fremmer de barnets utvikling» lett vise seg å være feil.

Barn kan altså være mer eller mindre mottakelige (til det bedre eller verre) overfor miljøpåvirkninger. Disse forskjellene skyldes genetiske disposisjoner som gjør at enkelte barn vil reagere negativt på at foreldrene følger råd om å stå på og være mer sensitive, og at de samme barna vil reagere positivt på at foreldrene følger sin egen intuisjon om å ta seg tid til å fortolke barnets atferd. Barn som ikke har en slik disposisjon, vil være mindre påvirkelige av hvilken omsorgsstrategi foreldrene anvender. Vi snakker her selvsagt om friske barn av vanlige, oppegående foreldre som utøver «god nok» omsorg.

Hva som er «god nok» omsorg er et vanskelig spørsmål. Vi kan neppe lære omsorgspersoner opp til å bli «superforeldre». Samtidig vet vi at noen foreldre mangler evne til intuitiv omsorgsutøvelse på grunn av rusmisbruk, psykopatologi eller andre uheldige forhold. Vi vet også at enkelte barn er så atypiske i utgangspunktet at selv de mest ressurssterke foreldre trenger hjelp.

Når man står overfor kombinasjonen av vanskeligstilte foreldre og atypiske barn, må omsorgspersonene skritt for skritt lære å utføre de atferdsmønstrene som vanlige foreldre mestrer intuitivt uten å trenge veiledning eller råd. Det er en utfordring for barnevernet og det psykiske helsevernet. Likevel vil «foreldre flest» ikke trenge å bli veiledet av fagfolk eller myndigheter for å bli «gode nok» i omsorgen for de aller minste.