- Norske ungdom er mer lydige og «skikkelige» enn før. De ruser seg mindre, begår færre lovbrudd og skulker mindre. Flere bruker mye tid på lekser og trener mer.
- Samtidig oppgir et økende antall ungdommer psykiske helseplager sammenlignet med tidligere målinger.
Helseplagene viser seg på flere måter: For eksempel svarte en av tre ungdommer at de er ganske eller veldig mye plaget av tanker om at «alt er et slit» eller at «de bekymrer seg for mye om ting». 12 prosent oppga at de er ganske eller veldig mye plaget av depressive symptomer. Mange meldte også at de har søvnvansker.
Jenter er hardere rammet enn gutter – hos dem har omfanget av psykiske helseplager økt over tid. Hos guttene, derimot, har den psykiske helsetilstanden holdt seg mer stabil. Økningen i psykiske helseplager var aller størst blant de mer ressurssterke og veltilpassede.
Ungdata-undersøkelsen tyder altså på at en betydelig andel norske ungdommer opplever psykiske plager og stress-symptomer. Kan denne negative utviklingen forstås ut fra det andre funnet i Ungdata-undersøkelsen – om ungdom som i større grad enn før er lydige og pliktoppfyllende? Dette er ungdom som opplever høye forventninger til prestasjoner på ulike arenaer, og som føler seg forpliktet til å leve opp til dem.
Det ser ut til å være en forventning om at de unge skal lykkes på samtlige arenaer i livet – med skole, kropp, fritidsaktiviteter og jobb. Forventningene og kravene synes å være særlig høye på to områder: skole og kropp. Unge mennesker skal lykkes i skolesystemet, men også sørge for et vakkert ytre.
Høye forventninger på alle områder
Kanskje er det enda vanskeligere enn før å lykkes i skolen fordi kravene er blitt strengere, slik Anders Bakken, forskningsleder ved NOVA, påpeker i et intervju med NRK 11. august 2014 (Hotvedt & Aardal, 2014). De unge blir fortalt at de har «ansvar for egen læring» – de skal planlegge og organisere sitt eget læringsarbeid. Samtidig har de en enorm tilgang på digitale fristelser. Denne kombinasjonen av ansvar og distraksjoner utfordrer de unges selvkontroll, som de to norske psykologene Agathe Backe-Grøndahl og Ane Nærde (2015) påpeker. Det innebærer at de unge trolig må jobbe ekstra hardt for å oppnå gode skoleprestasjoner.
I vår tid kan det også være ekstra krevende å få en kropp en er tilfreds med. Hvis en stadig sammenligner seg med en retusjert eller konstruert virkelighet i sosiale medier, med kropper som er uoppnåelige og urealistiske for de fleste, er det ikke rart at en utvikler en opplevelse av at en ikke strekker til.
Utover de høye kravene til skoleprestasjoner og kropp forventes det at de unge skal prestere på høyt nivå også i sine fritidsaktiviteter. På jobben som de bør ha ved siden av skolen, bør de også yte godt. Aller helst skal denne jobben være relevant med tanke på framtidige arbeidsplaner, den kan tross alt forbedre CV-en og bidra til at man skiller seg ut fra mengden.
Tiden som gjenstår etter at skole, trening, fritidsaktiviteter og jobb er utført, bør brukes til å ivareta venneforhold. For hvis man ikke avser tid til venner, risikerer man å ikke lykkes på et annet viktig område; det sosiale. Å tilbringe tid med venner er i utgangspunktet lystbetont for de fleste. Men hvis dagen er full av plikter og krav, blir det vanskelig å finne tid til venner. Da kan det som i utgangspunktet ga glede, skape stress.
En del unge opplever at jakten på å lykkes og innfri forventninger gir god avkastning; de oppnår gode resultater og positive kommentarer fra andre. Disse positive konsekvensene får mindre verdi hvis prisen man må betale, er egen psykiske helse. Ytre mestring reflekterer ikke nødvendigvis indre trivsel.
Ungdommers håndtering av stress
Hva vil det si å håndtere prestasjonspresset på en god og helsebringende måte? Er det å forsøke å innfri alle forventninger, press og krav uten å bli stresset? Svaret må bli nei fordi kravene samlet sett synes å være urimelig høye. Da vil en naturlig reaksjon nettopp være stress. Stress kan defineres som en respons på at en opplever at omgivelsenes krav og forventninger overstiger ens kapasitet (Lazarus, 1991).
Er forventningene for høye, kan en akutt stressreaksjon betegnes som en normal reaksjon. Dersom stressresponsen ikke stanser, øker risikoen også for mer kroniske plager og sykdom. Hva skal til for å dempe stressresponsen?
Stressresponsen signaliserer noe viktig som bør tas på alvor: Det er på tide å stanse opp og vurdere hva som må til for å «skru av» stressresponsen. I min oppfatning kan en av de viktigste formene for endring være å prioritere, slik jeg har argumentert for i en tidligere artikkel (Rødevand, 2015). Ved å lære oss å prioritere visse aktiviteter og gjøremål framfor å forsøke å få til «alt» kan vi redusere kravene som vi forsøker å innfri. Hvis kravene avtar, minker også avstanden mellom ytre krav og indre kapasitet. På den måten kan prioriteringer bidra til å dempe stressresponsen.
Men det er ikke lett å prioritere når alt er viktig. Å prioritere strider imot kravet om å yte mest mulig for å lykkes på samtlige områder. Å prioritere kan være vanskelig også fordi det krever at man forholder seg til følgende problemstilling: Hva skal man velge å prioritere, og hvordan vet man om det man velger, er riktig?
Tvil og usikkerhet knyttet til å velge rett og frykt for å velge feil, er trolig til stede hos mange. Disse følelsene er ubehagelige og kan være vanskelig å håndtere, særlig for de unge. Hos dem er evnen til å regulere følelser under utvikling. Ungdomsårene er også en sårbar periode for hjerneutvikling.
For noen kan det virke lettere å la være å ta et valg og i stedet fortsette i samme tempo og forsøke å gjøre «alt». Slik kan noen ungdommer unngå de ubehagelige følelsene som prioriteringer kan framkalle. En slik strategi er risikabel. Hvis en ikke stanser opp, men i stedet fortsetter i samme spor etter at stressrelaterte plager har meldt seg, risikerer man at stressresponsen går i «vranglås». Det vil si at stressresponsen kan vedvare over lengre tid og skape mer alvorlige plager. Kronisk stress gjør oss ikke mer robuste, tvert imot. Langvarig stress øker risikoen for at en blir mer reaktiv overfor belastende erfaringer senere i livet, og for stressrelaterte fysiske og mentale lidelser i voksen alder (Shonkoff, Boyce & McEwen, 2009).
I tenårene utvikles hjerneområder som er involvert i sentrale kognitive funksjoner og regulering av emosjoner, spesielt prefrontale områder (Gogtay et al., 2004). Stress har negativ påvirkning på denne hjerneutviklingen (Lupien, McEwen, Gunnar & Heim, 2009), og prefrontale områder er særlig stress-sensitive (Arnsten, 2009). Den skadelige effekten av stress på hjerneutvikling og helse gir ekstra grunn til bekymring over resultatene fra Ungdata-undersøkelsen.
Foreldrenes oppgave 1: Bidra til prioritering
Hvordan kan en mer eller mindre kronisk stressrespons dempes? Et viktig tiltak for å redusere stressnivået er å prioritere, men det handler ikke bare om ungdommers valg. Tenåringsforeldre har en viktig jobb å gjøre. De skal ikke ta alle valgene på vegne av ungdommene, men hjelpe dem til å finne fram i mylderet av valg.
At valgmulighetene er mange, virker ikke nødvendigvis frigjørende. I stedet kan den store valgfriheten skape usikkerhet og forvirring. Foreldrene kan bidra til å dempe noe av denne usikkerheten og forvirringen ved å gi retning og fokus. På den måten kan foreldrene tilby ungdommene hjelp til å velge noe framfor noe annet, det vil si å prioritere.
Dette arbeidet kan imidlertid være krevende for mange foreldre. Slik psykologen Guro Øiestad uttrykte det i radioprogrammet Ekko på NRK P2 19. mai 2014: Ungdomstiden er som et orienteringsløp uten kart – for både barnet og foreldrene. Denne metaforen er ment å fange opp de mange veivalgene en står overfor i denne perioden, og de mange retningene som utviklingen kan ta. Ungdomstiden innebærer en vanskelig balansegang: Ungdommene skal «ut», men de skal også passes på. De skal gradvis gis større frihet, tøylene skal bli friere, men foreldrene skal ikke slippe taket. Rammer er fremdeles nødvendige for å skape trygghet slik at ungdommene skal våge å ta steget ut i det ukjente. Uten rammer og trygghet blir det vanskelig å benytte seg av den økende valgfriheten på en god måte.
Selv om behovet for økt frihet og selvstendighet er påtrengende blant ungdommer, er ikke deres evne til sette grenser for seg selv og styrke til å stå imot press utenfra, ferdig utviklet (Øiestad, 2011). Ungdommene må kunne søke hjelp og trygghet hos de voksne når de trenger det.
Foreldres oppgave 2: Skap samsvar mellom ord og handling
Mange foreldrene har trolig også et viktig arbeid å gjøre med seg selv. For mange voksne forteller at også de opplever et prestasjonspress. De skal ha vellykkede karrierer, holde seg «unge», og, ikke minst, være gode foreldre. Hvordan påvirkes ungdommene av det opplevde presset på foreldrene? En hypotese er at foreldre sender to forskjellige budskap til barna sine:
- Mange formidler at det viktigste ikke er å være flink eller «fit», men å investere tid og energi i noe en interessert i. Denne holdningen formidles ofte direkte gjennom ord.
- Mange foreldre strever med å leve etter denne holdningen selv. En del jobber til sent på kveld etterfulgt av trening – uten å oppleve noe særlig glede av det. Noen foreldre kan dermed formidle noe ganske annet gjennom sin atferd enn gjennom sine ord.
Gjennom to ulike kanaler – ord og handling – kommuniseres to motstridende signaler om hva som er verdt å trakte etter. Hva har slike divergerende signaler å si for ungdommene? En mulig konsekvens er trolig forvirring. Forvirringen kan dempes ved å mer eller mindre ubevisst velge å stole mer på det ene signalet. Hvilket det blir, kommer an på hva slags type kommunikasjon som har størst gjennomslagskraft, den verbale eller nonverbale. Ifølge de to norske psykologene Terje Manger og Bjørn Wormnes (2015) har observasjon av en annens atferd større påvirkning enn det vedkommende sier: «Handling kan spenne beina under ord», skriver Manger og Wormnes. De viser blant annet til forskning av læringssituasjoner på skolen (Schmuck & Schmuck, 1983). Hvis det er slik at foreldrenes handling har større innflytelse enn deres ord, og mange foreldre selv er fanget av prestasjonsjaget, er det rimelig å anta at mange ungdommer opplever et budskap hjemmefra om at gode prestasjoner tross alt er viktigere enn trivsel og glede. Denne opplevelsen er ikke uvanlig, ifølge lederen av ungdomsbedriften generasjon prestasjon, Håkon Avseth. 17-åringen uttalte følgende på vegne av flere ungdommer i et intervju i avisen Dagens Næringsliv: «Over middagsbordet handler samtalen ofte om karakterer, jobb og prestasjoner. Ikke om du trives og har det gøy.» (Gjerde, 2015).
Observasjon av de voksnes prioriteringer kan bidra til å lære ungdommene til å foreta prioriteringer. Ifølge den sosiale læringsteorien til den amerikanske psykologen Albert Bandura (1969; 2004) lærer en i stor grad ved å observere andres atferd. Hvis en observerer at andres atferd resulterer i belønning, kan en motiveres til å utføre samme atferd selv. Å se foreldre lykkes med å prioritere kan motivere ungdommene til å foreta egne prioriteringer – men det forutsetter at ungdommene også legger merke til de positive virkningene av foreldrenes valg. De positive følgene av å prioritere bort eller ned kan tenkes å være vanskelige å legge merke til. Det handler om å få øye på gevinsten av å «yte mindre» – noe prioriteringer ofte innebærer. Denne gevinsten er ikke lett å måle eller telle, men er i stedet noe mer subjektivt opplevd. Målbare resultater kan være mer iøynefallende – for eksempel kan det dreie seg om forfremmelser, høyere lønn og en smalere midje.
Ytre mestring avspeiler ikke nødvendigvis indre trivsel.
Poenget her er verken å moralisere eller råde foreldre eller ungdommer fra å forsøke å oppnå målene sine. Budskapet er heller ikke at flinkhet og pliktoppfyllenhet er uønsket. Flinkhet og pliktoppfyllenhet driver gjerne den enkeltes og samfunnets utvikling framover. Problemet oppstår når det blir for mye pliktoppfyllenhet og for sterkt fokus på å være flink – når det går på bekostning av noe annet, ikke minst ungdommens interesse, glede og helse. Gode resultater og positiv tilbakemelding betyr lite hvis prisen de må betale, er deres egen psykiske helse og livskvalitet. For ytre mestring avspeiler ikke nødvendigvis indre trivsel.
Kilder
Arnsten, A. F. T. (2009). Stress signaling pathways that impair prefrontal cortex structure and function. Nature Reviews Neuroscience 10(6), 410–422. doi: 10.1038/nrn2648.
Backer-Grøndahl, A. & Nærde, A. (2015). Den viktige og vanskelige selvreguleringen hos barn. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 52(6), 497–502.
Bandura, A. (1969). Principles of behavior modification. New York: Holt, Rinehalt Winston.
Bandura, A. (2004). Social cognitive theory for personal and social change by enabling media. I A. Singhal, M. J. Cody, E. M. Rogers & M. Sabido (red.), Entertainment-education and social change: History, research, and practice (s. 75–96). Mahwah, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates.
Gjerde, A. S. (2015, 7. mai). Oppdrar foreldrene. Dagens Næringsliv.
Gogtay, N., Giedd, J. N., Lusk, L., Hayashi, K. M., Greenstein, D., Vaituzis,…Thompson, P. M. (2004). Dynamic mapping of human cortical development during childhood through early adulthood. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 101, 8174–8179. doi: 10.1073/pnas.0402680101.
Hotvedt, S. K. & Aardal, E. B. (2014, 11. august). De skulker ikke, de drikker ikke – men de stresser. NRK.
Lazarus, R. S. (1991). Emotion and Adaptation. New York: Oxford University Press.
Lupien, S. J., McEwen, B. S., Gunnar, M. G. & Heim, C. (2009). Effects of stress throughout the lifespan on the brain, behaviour and cognition. Nature Reviews Neuroscience, 10(6), 434–445. doi: 10.1038/nrn2639.
Manger, T. & Wormnes, B. (2015). Motivasjon og mestring: Utvikling av egne og andres ressurser (2. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.
NOVA (2014). Ungdata. Nasjonale resultater 2013 (NOVA-rapport nr. 10, 2014). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
Rødevand, L. (2015, 9. juni 2015). «Generasjon prestasjon» må bli mye bedre til én ting, og det er å prioritere. Psykologisk.no.
Schmuck, R. & Schmuck, O. (1983). Group processes in the classroom (4. utg.). Dubuque, IA: William C. Brown.
Shonkoff, J. P., Boyce, W. T. & McEwen, B. S. (2009). Neuroscience, molecular biology, and the childhood roots of health disparities: Building a new framework for health promotion and disease prevention. Journal of the American Medical Association, 301(21), 2252–2259. doi: 10.1001/jama.2009.754.
Øiestad, G. (2011). Selvfølelsen hos barn og unge. Oslo: Gyldendal.