Kjære lærere: Dette er ikke en kritikk av dere, og dette er ikke et forsvar for dårlig oppførsel. Det er heller ikke et innlegg om hvorvidt kontinuerlig negativt fokus på noen barn, ofte gutter, påvirker dem og deres forhold til skolen. Nei – denne spalten dreier seg simpelthen om et enkelt spørsmål: Hjelper anmerkninger?
La meg bare gjøre det klinkende klart, først som sist: Klart anmerkninger hjelper! Overfor enkelte barn. Overfor de som er redde for å gjøre noe galt. De som er engstelige for å få anmerkninger av ulike grunner, gjør mye for unngå dette. Det er de samme barna som blir knust hvis de blir kalt inn til rektor og går i frø hvis de får med seg et brev hjem. Redselen for å gjøre noe galt holder dem i sjakk. De blir sannsynligvis ikke snille av manglende anmerkninger i betydningen av å bli et mer empatisk eller hjelpsomt menneske, men de lager mindre tull og bråk.
Så er spørsmålet: Hva med alle dem som ikke bryr seg om anmerkninger? Og hvis den fjortende anmerkningen for snøballkasting preller av som fettperler på et teflonbelegg – hvorfor fortsetter man med det? All logikk tilsier at det er klokt å slutte med noe som ikke virker, og gjøre noe annet.
Straff og belønning
På psykologistudiet brukte vi mye tid på begrepet «operant betinging». Dette er én av flere viktige former for læring. I denne sammenhengen betyr det at barnets atferd endres som en følge av konsekvenser på uønsket atferd. Ved å gi anmerkninger for snøballkasting satser skolen på at dette reduserer sjansen for at barnet fortsetter med snøballkastingen. I læringspsykologien heter dette straff. Men læringspsykologien er en empirisk vitenskap: Man kan bare si at anmerkninger fungerer som straff dersom de fører til at atferden minker i omfang. Og ja – straffen virker på Gustav fordi han slutter (nesten) med å kaste snøball. Fredrik derimot ender opp med fjorten anmerkninger på to uker.
Så til overskriften; Slem gutt. Jeg har forsøkt å google statistikk over anmerkninger i skolen, men har ikke klart å finne dette. Derfor blir jeg henvist til å gjette, og antagelsene mine er følgende: Jeg tror gutter får flere anmerkninger enn jenter. Og på barneskoler som ikke bruker anmerkninger som straff, tror jeg at gutter får mer negativ oppmerksomhet enn jenter. Jeg antar at de slåss og lekeslåss mer enn jenter, kaster snøball og dytter hverandre ned fra snøhauger og skader hverandre mer enn jenter. Kanskje de dropper lekser mer enn jenter gjør og er mer urolige i klassen enn jenter. Korriger meg hvis jeg tar feil. Dessuten er ikke kjønnsforskjeller poenget mitt. Poenget er som sagt at både belønning og straff virker ulikt fra ett barn til et annet.
Andre institusjoner som arbeider med barn, enten det er barne- og ungdomspsykiatriske sentre, helsesøster eller barnehager, tyr sjelden eller aldri til straff for å endre atferd. De bruker i stedet positiv forsterkning, som innebærer at visse konsekvenser fører til at atferd øker i omfang. Og ja visst, også skolen bruker dette i noen sammenhenger, i alle fall barneskolen. Ofte dreier det seg om kollektiv forsterkning: Hvis hele klassen gjør lekser i en hel uke, får de en kosetime på fredag. Hvis hele klassen rekker opp hånden når de skal spørre om noe, oppnår de en poengsum som gjør at de får spise kake på fredag. Men her gjelder det samme prinsippet som ved straff: Ingenting er forsterkende eller belønnende i seg selv. Hva som gjør at Jørgen får lyst til å gjøre lekser, er noe annet enn for Gustav.
En klok inder
For mange år siden reiste jeg i delstaten Goa i det sørlige India. Det var monsuntid, og barene på stranden var tomme for turister. En kveld ble jeg stående ved bardisken og snakke med en gammel mann som drev stedet sammen med sine to voksne sønner. Vi snakket om løst og fast, og et sted ute i samtalen kom vi inn på sønnene da de var barn. Han sa: «Hver kveld spurte jeg dem hva slags gode gjerninger de hadde gjort i løpet av dagen, og noterte dette i en bok.»
Belønning og straff virker ulikt fra ett barn til et annet.
Det var etter denne samtalen at en hemmelig fantasi tok form. Jeg drømte om at vi (og andre foreldre) av og til fikk en hastemail fra skolen. Eller et brev. «Vi vil gjerne ha en samtale om atferden til deres sønn. Han hjalp en yngre elev i dag. Vi vil gjerne vite mer om hvorfor han gjorde det, slik at dette kan gjenta seg. Kan dere møte kl. 14.30? Sosiallærer vil også være til stede.»