Forandringsfabrikken driver intens lobbyvirksomhet overfor politikere. Det er lovlig og i utgangspunktet bra. De har bidratt til å løfte barns medvirkning inn i debatten.
Kunnskap fra barn er viktig, og denne kunnskapen må anvendes i utformingen av tilbud og tiltak. Men det er annen kunnskap som også er viktig, og som Forandringsfabrikken har vist liten interesse for, til og med vist motstand mot.
Det er kunnskap om barns utvikling, nevrobiologisk kunnskap om stress og angst, kunnskap om hvordan barn lærer, kunnskap om hvordan utagering og aggresjon utvikler seg, kunnskap om utvikling av depresjon og angst, kunnskap om virkningene av traumatiske hendelser og kunnskap om hvorfor barn har det vondt. Også kalt evidensbasert kunnskap.
Marit Sanner, leder i Forandringsfabrikken, hevder at de er det eneste kunnskapssenteret gjennom 15 år som har innhentet kunnskap fra barn i barnevernet. Jeg vil hevde at et kunnskapssenter må forvalte kunnskap fra mer enn én kilde.
Evidensbasert kunnskap
Evidensbasert kunnskap fra mange relevante områder er helt nødvendig for å kunne organisere gode tilbud til barn og unge, om det er i barnevernet, psykisk helsevern, skole eller barnehage.
I tillegg til kunnskap om årsaker til alle disse fenomenene, må vi ha evidensbasert kunnskap om hvordan vi forebygger og behandler dem. Min erfaring med Forandringsfabrikken er at de har lite respekt for annen forskning, enn forskning om barns kunnskap.
Det er når forskningsbasert kunnskap skal settes ut i live, gjennom organisering av omsorg, innholdet i tilbudet og konkrete tiltak at barnas medvirkning er viktig.
Tilliten forsvinner
Det er imidlertid viktig at politikere ser behovet for bredde i forskning og omsorg i barnevernet der barns stemme og barns kunnskap er én av kompetansene vi trenger. Jeg er glad for at barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) forsikrer at barnevernet fremdeles skal basere seg på evidensbasert kunnskap.
Min bekymring er ikke nedsnakkingen av forskning på egne og andre fagfolks vegne. Den står på egne ben. Problemet er at tilliten mellom barnevernsbarna, forskere og fagfolk forsvinner. Bedre tillit kunne ført til samarbeid i stedet for konflikt.
Kritikken fra Willy-Tore Mørch utdypes og besvares i et eget oppslag i Psykologisk.no.
