«Robuste barn» har de siste årene blitt et gjentakende ideal i den offentlige samtalen. Vi ønsker barn som tåler motgang, håndterer stress og finner veien videre når livet butter.
Ambisjonen er forståelig – kanskje til og med nødvendig i en tid hvor mange opplever verden som mer uforutsigbar.
Men hva mener vi egentlig når vi snakker om robusthet?
I en kronikk i Psykologisk.no forsøker psykolog Aksel Inge Sinding å nyansere begrepet og advare mot en forståelse der robusthet blir lik følelsesmessig avstand eller undertrykking av reaksjoner.
Det er et viktig poeng, og et perspektiv vi langt på vei deler.
Samtidig illustrerer kronikken et mer grunnleggende problem i denne debatten: Begrepet robusthet brukes ofte med en bemerkelsesverdig grad av begrepsmessig fleksibilitet.
Robusthet i naturvitenskap
I biologien, og i naturvitenskapene mer generelt, er robusthet ikke et oppdragelsesideal eller et normativt karaktertrekk. Det er et analytisk begrep: Et systems evne til å opprettholde funksjon under støy, forstyrrelser eller stress – for eksempel endringer i temperatur, ressurstilgang eller belastning.
Begrepet brukes nettopp for å beskrive hvordan komplekse systemer kan fortsette å fungere selv når omgivelsene varierer. Organismer, celler og økosystemer utsettes kontinuerlig for slike svingninger, men bryter likevel ikke sammen.
Men biologiske systemer er ikke robuste fordi de er upåvirkelige. De reagerer tvert imot kontinuerlig på endringer i omgivelsene. Robustheten ligger ikke i fraværet av reaksjon, men i at systemets grunnleggende funksjon ikke bryter sammen når noe skjer.
Når begrepet robusthet flyttes inn i psykologiske og pedagogiske diskusjoner, er det derfor nærliggende å spørre: Snakker vi fortsatt om det samme fenomenet?
Begrepsglidningen i debatten
I kronikken skjer det imidlertid en interessant begrepsglidning.
Robusthet introduseres først gjennom et bilde av barnet som faller i skolegården, børster av seg støvet og løper videre uten å reagere. Dette fremstilles som et problematisk ideal.
Senere kobles robusthet til resiliens i utviklingspsykologien, før begrepet til slutt nærmest omdefineres til evnen til å føle, forstå og regulere følelser.
Alle disse fenomenene er viktige, men de er ikke det samme.
Når naturvitenskapelige begreper beveger seg inn i psykologien, er det heller ikke urimelig å spørre hva de opprinnelig betyr.
Psykologien arbeider allerede implisitt med systemer – regulering av stressrespons, utvikling av selvregulering og samspill mellom barn og omgivelser.
I den forstand er det ikke fremmed å beskrive barns utvikling i systemiske termer. Nettopp derfor kan det være nyttig å se hvordan begreper som robusthet faktisk brukes i fagene de kommer fra.
I naturvitenskapene er man opptatt av å holde slike begreper analytisk fra hverandre:
- Robusthet beskriver et systems evne til å opprettholde funksjon til tross for forstyrrelser.
- Resiliens handler om evnen til å vende tilbake til en stabil tilstand etter en forstyrrelse.
- Sensitivitet beskriver hvor sterkt et system reagerer på små endringer i input, mens regulering viser til mekanismene som holder systemet innenfor stabile grenser.
Når slike begreper flyter sammen i offentlig debatt, mister vi ikke bare terminologisk presisjon. Vi mister også noe av evnen til å beskrive fenomenene vi faktisk snakker om. Når begreper mister presisjon, mister også diskusjonen retning.
Og kanskje viktigst: Det blir vanskelig å bygge robuste systemer dersom de som utgjør systemet snakker forbi hverandre om hva begrepene betyr.
I så måte kan naturvitenskapens begrepsapparat bidra til å presisere noe av det samme spørsmålet kronikken allerede reiser.
Hvordan robuste systemer faktisk fungerer
Robusthet oppstår fordi systemet som helhet er organisert slik at variasjon kan håndteres. I biologien skjer dette på flere måter.
For det første finnes det mekanismer som demper forstyrrelser før de sprer seg videre i systemet. Kroppen regulerer for eksempel hormonnivåer, temperatur og stressresponser, slik at svingninger ikke får løpe løpsk.
For det andre finner vi ofte en viss grad av redundans – flere komponenter som kan fylle lignende funksjoner. Mange gener finnes i familier med overlappende oppgaver, og i økosystemer kan ulike arter bidra til å opprettholde de samme grunnleggende funksjonene.
I tillegg finnes stabiliserende feedback: Reguleringssløyfer som kontinuerlig korrigerer avvik og holder systemet innenfor et stabilt område. Homeostase i fysiologien er et klassisk eksempel på nettopp dette.
Poenget er enkelt, men viktig: Robuste systemer oppstår ikke fordi enkeltkomponenter lærer å tåle mest mulig belastning. De oppstår fordi systemet er organisert slik at belastning kan absorberes, fordeles og reguleres – uten at funksjonen bryter sammen.
Hvis vi – med nødvendig forsiktighet – oversetter denne systemtenkningen til barns utvikling, blir parallellene ganske tydelige. Det utviklingspsykologien beskriver som trygge relasjoner, kan forstås som en form for buffer. Voksne fungerer bokstavelig talt som regulatorer av barns stressrespons.
Betydningen av flere støttende relasjoner – foreldre, lærere, venner eller andre viktige voksne – kan minne om redundans i systemer. Når ett forhold svikter eller blir belastet, finnes det andre relasjoner som kan bidra til stabilitet.
Prosessen der barn gradvis utvikler selvregulering, kan på sin side forstås som etableringen av interne feedback-mekanismer. Barn reguleres først av andre, men lærer etter hvert å gjenkjenne signaler i eget system og korrigere kursen selv.
Paradokset
Her oppstår et interessant paradoks i robusthetsdebatten.
I offentlig samtale fremstilles robusthet ofte som et spørsmål om hvor mye belastning individet tåler alene. Men i naturvitenskapelige systemer oppstår robusthet sjelden på den måten. Den oppstår fordi systemet rundt komponentene er organisert slik at belastning kan absorberes, fordeles og reguleres.
Et robust system er altså ikke et system uten reaksjoner. Det er et system som tåler reaksjoner uten å miste funksjon. Når begrepet robusthet brukes om barn, kan det derfor være mer presist å spørre ikke bare hva barnet tåler, men hvilke regulerings- og støttestrukturer barnet er en del av.
Dette betyr ikke at begreper fra naturvitenskapene ukritisk kan overføres til menneskelig utvikling. Men nettopp fordi både biologiske og psykologiske fenomener består av komplekse regulerte systemer, kan systembegreper som robusthet bidra til å rydde opp i en debatt som ofte preges av uklare definisjoner.
Naturvitenskapene kan likevel bidra med noe som ofte mangler i denne typen debatter: Begrepsmessig disiplin.
Når et begrep som robusthet brukes om både fravær av reaksjon, resiliens, emosjonskompetanse, selvregulering og livsmestring på én gang, er det kanskje ikke så rart at diskusjonen blir uklar.
Spørsmålet om hvorvidt barn bør bli mer robuste er derfor ikke nødvendigvis feil stilt. Men før vi kan diskutere det meningsfullt, må vi være enige om hva vi faktisk mener med robusthet.
Fra et naturvitenskapelig perspektiv peker svaret i en litt annen retning enn forestillingen om at barn først og fremst skal lære å tåle mest mulig alene. Robuste systemer bygges ikke ved å utsette dem for maksimal belastning, men ved å organisere dem slik at belastning kan absorberes, fordeles og reguleres.
Hvis vi tar den innsikten på alvor, kan robusthet i barns utvikling kanskje forstås mindre som et personlig karaktertrekk – og mer som en egenskap ved systemene de vokser opp i.
Robuste individer oppstår sjelden alene. De oppstår i robuste systemer.