Dette øyeblikket oppstår etter at diagnosen er satt, og når medisinen begynner å virke. Når tankekaoset stilner, og pasienten for første gang får tak i følelser de tidligere ikke har kunnet holde på. Det er da sinnet og sorgen kommer, og med dem en mulighet for grunnleggende forandring.
Mange av mine pasienter beskriver en lignende erfaring: Etter oppstart med medisiner blir tankene færre. De fyker ikke lenger ukontrollert gjennom hodet, de krasjer ikke inn i hverandre i et konstant jag.
Det er som å ta på seg briller for første gang hos optikeren, bokstavene på tavlen trer klarere frem, og det blir også færre av dem, ikke like mange som hopper inn i synsfeltet. Støyen avtar, og for første gang blir det stille nok til å merke hva som ligger under.
Mange avslutter behandlingen på dette tidspunktet.
Når diagnosen er satt og medisinen virker, oppleves livet lettere, tankene roligere og funksjonen bedre. Men nettopp da står vi ved et vendepunkt. For når støyen stilner, er det ikke slutten på behandlingen, det er begynnelsen på noe dypere.
ADHD ble, delvis, en måte å holde ut på
En av mine pasienter, en kvinne i førtiårene, satte ord på det slik:
«Jeg har alltid tenkt at jeg ikke følte nok. Nå skjønner jeg at jeg følte for mye, men at hver tanke alene ikke fikk nok plass, selv om summen ble stor. Tankene løp så fort at jeg aldri rakk å kjenne. Nå er det som om følelsene står og venter på meg, og jeg har ikke lenger noe skjold mot dem.»
Medisinen gjorde henne mer fokusert, ja. Men den gjorde også noe annet: Den fjernet forsvaret som tankekjøret hadde vært. Hun oppdaget at bak uroen lå et hav av følelser: sorg, skam, sinne.
Det som ofte kommer til overflaten i denne fasen, er en dyp sorg. For mange handler den ikke bare om alt som kunne vært annerledes, men også om en barndom som viser seg å ha vært noe annet enn de trodde.
Når tankekaoset roer seg, ser de konturene av et barn som ikke ble speilet slik det trengte, som lærte å mestre ved å løpe fortere enn følelsene, fylle stillheten med tanker og aktivitet.
ADHD ble, delvis, en måte å holde ut på. Over skolegang som ble preget av kaos og nederlag. Over jobber som glapp, prosjekter som aldri ble fullført, tapte relasjoner som ble vanskelig. Og kanskje aller mest: sorg over en selvfølelse som gjennom årene har vært bygd opp på opplevelsen av å være «feil».
Fotfestet i øyeblikket
Kvinnen beskrev det som å stå midt i ruinene av et liv hun kunne hatt. Hun så tilbake på år med selvkritikk, på alle gangene hun hadde forsøkt å kompensere ved å jobbe hardere enn alle andre, bare for å kollapse etterpå.
Hun sa: «Jeg føler meg sint på alle lærerne som kalte meg lat. På foreldrene som ikke forstod og som ikke gav meg plass. På meg selv, som trodde på alt det. Jeg er så sint, og så utrolig lei meg.»
Dette er et punkt i behandlingen der mange blir overrumplet. De hadde forventet å få bedre konsentrasjon. Ikke å møte sin egen smerte.
Mange pasienter kommer til meg først når de har fått barn. De klarte seg så lenge de kunne være alene om sine strategier, lappe sammen hverdagen, holde tempoet, rømme inn i overaktivitet. Men når barnet kommer, oppstår et nytt speil. Barnet trenger en mor og en far som kan holde og romme følelsene deres, i barnets eget tempo, samtidig som foreldrene bærer sine egne. Og hvis foreldrenes følelser er fulle av gamle sår, blir møtet krevende.
Hun fortalte meg at hun først merket endringen i relasjonen etter oppstart av medisiner, en kveld ved leggetid med datteren på seks år. Det hadde alltid vært en tradisjon at de sang tre sanger sammen før barnet sovnet.
Hun beskrev hvordan hun tidligere nesten alltid hadde «falt ut» underveis, tankene løp videre, hun ble fraværende, og særlig på sang nummer to kunne hun oppleve å forsvinne i sitt eget indre kaos.
Nå oppdaget hun plutselig at hun var der. Hele veien. Hun sang alle tre sangene uten å glippe, uten å miste fotfestet i øyeblikket.
Hun sa: «Jeg har aldri vært så til stede i stemmen min, i blikket til datteren, i følelsen av å være sammen. Det var første gang jeg følte at jeg virkelig kunne være der for henne, fordi jeg ikke samtidig måtte kjempe så hardt for å holde på meg selv.»
Dette ble et bilde på en større endring: hun merket at hun i hverdagen kunne være mer tilstede i datterens følelser, og samtidig holde på sine egne. Hun opplevde at evnen til å bære barnet styrket seg i takt med at hun bar seg selv bedre.
Fasen er smertefull, men nødvendig
Når tankekaoset roer seg, åpner det seg et rom for psykoterapi. Det er her jeg som psykiater opplever en av de mest meningsfulle fasene i arbeidet. For første gang kan pasienten holde fast på følelser lenge nok til å utforske dem.
I psykodynamisk arbeid handler dette om å gjøre ubevisste prosesser bevisste. Sinne som tidligere ble vendt innover i selvkritikk, kan gradvis forstås som en reaksjon på manglende speiling, støtte eller emosjonell bæring i oppveksten. Skammen kan undersøkes, hvem tilhørte den egentlig først? Var det barnet i henne selv som bar skammen, eller de voksne rundt henne som ikke rommet det?
For kvinnen jeg fulgte, ble opplevelsen av å være mer tilstede med barnet også en åpning mot en dypere erkjennelse: at hun for første gang kunne være mor på en måte hun selv hadde savnet.
Hun sa: «Jeg synger ikke bare sanger for henne. Jeg synger dem også for meg. For den lille jenta jeg var, som aldri ble holdt på den måten.»
Denne fasen er smertefull, men jeg mener den er helt nødvendig. For hva hjelper det å få bedre konsentrasjon, hvis selvfølelsen forblir fanget i gamle mønstre? Medisin kan stille sinnet, men det er i terapien pasienten kan stille opp for seg selv.
Derfor er det så viktig at vi som behandlere ikke bare fokuserer på symptomlette, men også på følelsene som kommer når støyen blir borte. Det er ikke et spørsmål om enten eller med medisiner, men om helheten. Det er i samspillet mellom symptomlette, terapi og arbeid med relasjoner at den dype og varige forandringen kan finne sted.
For når sorgen får komme frem, kan også håpet begynne å vokse.