Den 19. til 21. november holder Psykologforeningen sitt landsmøte i Sandefjord på vegne av sine over 11 000 medlemmer. Det utgjør 85 % av landets psykologer, og foreningens retningsvalg er dermed vesentlig for hvordan rammene ligger til rette for fagfellenes bruk av faget i norsk offentlighet.
Siden forrige landsstyre har vi vært vitne til den israelske hærens brutale fremferd over de gjenværende palestinske landområdene som staten okkuperer. Folkemordet i Gaza, men også rasering, terrorisering og ekspansjon av bosettere på Vestbredden. Mange har hatt et behov for å utvise konkret handling overfor brudd på folkerett, moral og fornuft.
Noen av disse er også psykologer. Om vi legger medlemsmassen til grunn, så har under 10 % av psykologene signert oppropet for Gaza som ble publisert våren 2024.
Man kan undres over om psykologer som faggruppe har noe samlet engasjement for den grenseløse menneskelige lidelsen vi er vitne til.
På landsmøtet er det derfor kjærkomment at det fremmes en sak om konkrete veivalg når det gjelder brudd på menneskers mest grunnleggende rettigheter: «Norsk psykologforening i møte med pågående menneskerettighetsbrudd» (Sak 11), fremmet av lokalavdelingene Akershus, Oslo og Hordaland med støtte fra Yngre psykologers utvalg.
Noen mener at foreningen blir for politisk dersom de skal ta stilling til innholdet i forslaget, og flere stemmer har også tidligere uttalt seg kritisk til psykologer som har ytret seg om situasjonen i Palestina. De kritiske stemmer overser ellers hva slags kontekst som gjør vår stemme så nødvendig.
Vår nødvendige stemme i møte med menneskerettighetsbrudd
For mange er det åpenbart at staten Israel ikke har blitt holdt ansvarlig for sine handlinger på lik linje med Russlands invasjon av Ukraina. Til tross for det udiskutable alvoret, virker det selvfølgelig å sanksjonere Russland, mens det anses som politisk å kreve de samme tiltakene mot Israel.
Det kan derfor ikke være sakens innhold som gjør den politisk, men heller tilstedeværelsen av interessekonflikter. Flere land og stormakter har både økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser av at vi fortsetter å tro på fortellingen om at situasjonen er for komplisert til at man kan holde Israel ansvarlig.
Det ligger derfor i sivilsamfunnets natur at folkebevegelser oppstår fordi det i utgangspunktet ikke er slik at alle saker får rettferdig respons i det globale sosiale systemet vi er en del av. Det blir behov for mobilisering når folkerett, konvensjoner og etiske retningslinjer kneler til fordel for interessene til de sterkeste partene.
De etiske prinsippene vi som psykologer er forpliktet til å følge, finnes nettopp fordi vi skal unngå en felle der «dette gjelder egentlig, men ikke for deg akkurat i dag fordi det ikke gagner meg». For hvis prinsippet bare skal gjelde ut ifra om vi er tjent med det eller ikke, trenger vi ikke prinsipper.
Innsigelser mot å bekjempe menneskerettighetsbrudd er historisk vanlig (Dallaire, 2024), og slik kan det også i vår tid nøres opp til som kontroversielt å be psykologer ta stilling til organisert vold mot sivile.
Men spørsmålet om okkupasjon, undertrykkelse, etnisk rensing og folkemord er så galt at man burde sette inn tiltak for å stoppe det, kan de fleste intuitivt svare på.
Ved argumenter for tilbakeholdenhet av begrepet «folkemord» kan man undre seg over at amerikansk utenriksdepartement i januar konkluderer med at RSF-milits begår folkemord i Sudan (Blinken, 2025), samtidig som det ikke kan gjelde i Gaza.
Ingen vil gå i tog og veive flagg på Karl Johan (i den forstand at man ønsker seg en verden der man må gjøre det).
Enhver slik handling har som hensikt å kunne opphøre når ens nødvendighet er forbi. Spørsmålet er hvor villig vi samlet er til å mobilisere for å bidra til å gjøre endringer i systemene som lar det skje.
Profesjonenes tendens til systemlojalitet
Psykologers posisjon i samfunnet er ikke kommet av seg selv, men kan sees på som et resultat av en historisk prosess der man har fremhevet psykologifaglig kunnskap som mest egnet til å løse visse oppgaver i samfunnet, gjerne i konkurranse med andre aktører (Høstmælingen, 2022). «Psykologer» er dermed også en gruppe med interesser.
En del av fagforeningers rolle blir å bevare sin hevd og utvide disse på områder i samfunnet, gjerne med mest gunstige rammevilkår, gjennom å aktivt innramme sine budskap for politiske gjennomslag (Valentini mfl., 2020).
Det kan da bli en konsekvens at psykologforeningen kan «kvie seg» for å risikere sin posisjon – særlig der en partiblokk med motstridende syn på et tidspunkt kan få regjeringsmakt, eller har stor parlamentarisk makt.
Hensyn til hva som er politisk gangbart på profesjonsnivå kan også påvirke hver enkelt psykolog. Terskelen for uttalelsene kan heves i omgivelser der sentrale aktører som foreningen er tilbakeholdne. I profesjonskulturer der balanse og nøytralitet vektlegges som verdi kan det oppleves vanskelig å ytre seg når det ikke er i tråd med den rådende forståelsesrammen, og psykologen kan bli nølende.
Problemet med å navigere seg ut fra disse logikkene alene, er at det er rasjonelt i sin lokale sammenheng (som hensyn til tverrpolitiske gjennomslag), men blir utslettende ovenfor formålet med psykologene: Å fremme et godt liv for alle, forebygge at lidelse oppstår og hjelpe de som lider.
Solidaritet med folk først, oss selv etterpå
Som psykologer kan vi kortsiktig sett være tjent med å være stille, innvevd i det etablerte, heller en psykologfaglig analyserende. Stillhet, og apolitiske uttalelser blir derfor en belønnende strategi med lav risiko for oss selv.
Om vår posisjon og rolle skal koke ned til bearbeiding i ettertid, uten å gripe inn med konkret handling for å bekjempe brudd på menneskers mest grunnleggende rettigheter, kan dette ikke beskrives som noe annet enn feighet og vern av vårt eget forgodtbefinnende.
Jeg oppfordrer derfor til at man på landsstyremøte vedtar forslaget (Sak 11), og samtidig spør om det er flere aktører i verden som begår menneskerettighetsbrudd, og hvor et slikt vedtak også burde gjelde.
Mobiliser, ager. Det starter med deg.
Kilder
Blinken, A. J. (2025, 7. januar). Genocide determination in Sudan and imposing accountability measures. U.S. Department of State. State.gov.
Dallaire, R. (2024, 26. mars). Why the West Refused to Stop the Rwandan Genocide – And why it still matters. The Walrus.
Høstmælingen, A. (2022). Hvordan norsk psykologi ble en klinisk profesjon. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 59(4), 248–256.
Valentini, C., Ihlen, Ø., Somerville, I., Raknes, K. & Davidson, S. (2020). Trade unions and lobbying: Fighting private interests while defending the public interest International Journal of Communication, 14, 4913–4931.