Det er med en viss undring vi har fulgt debatten i tilknytning til årets valgkamp i Norsk psykologforening (NPF). Vi, og flere med oss, får ikke tak i hvorfor det nå skulle være nødvendig med et skifte av president. Så langt har det kun vært fremført argumenter om behov for større takhøyde for meningsforskjeller, at beslutninger foregår i lukkede rom, og at det er et demokratiunderskudd som angivelig preger vår fagforening.
Etter en gjennomgang av sakspapirene, som er tilgjengelig for alle medlemmer, kan vi ikke se at foreningen har endret sine beslutningsprosesser mot mindre delaktighet og innsyn i viktige dokumenter for dem som representerer medlemsmassen i styre og stell. Det som imidlertid kommer frem, er at det har vært behandlet to saker som naturlig nok vekker et stort engasjement, nemlig et lokalt pilotprosjekt om begrenset forskrivningsrett for psykologer og utarbeiding av evidenskriterier for de spesialistutdanningene som foreningen har ansvaret for.
Vi merker oss at visepresident Indregard Lind (nå presidentkandidat) tilhørte mindretallet i styrevedtaket knyttet til evidenssaken. I saken om forskrivningsrett fikk ikke tillitsvalgte Næs medhold i å endre ordlyden på et svarbrev til Den norske legeforening, der man etter hennes mening skulle beklage at NPF hadde vært uklar i sin kommunikasjon vis a vis Legeforeningen. Altså i begge tilfeller handler det om ikke å få gjennomslag for sine synspunkter, noe som tydeligvis har falt begge tungt for brystet. At Næs har slik en rørende omsorg for Legeforeningen, er påfallende. De er fullt i stand til å ivareta egne interesser. Vi synes derfor det er problematisk at tillitsvalgte, selv om de er uenig i at det lokale pilotprosjektet skulle gjennomføres, tillegger presidenten en intensjon om å omgå demokratiske prosesser. Dette smaker av maktkamp der man får god drahjelp til støtte for sine anfektelser i ekkokammeret på sosiale medier.
Når det er sagt, Oslos avdeling av Norsk psykologforening (som nå synes å ha skiftet navn til Oslo psykologforening) har en historie på å utfordre sittende presidentskap. Det er bra at foreningen har utviklet seg dithen at man med jevne mellomrom får muligheten til reelle valg mellom flere kandidater. Det har ikke alltid vært slik, noe som representerte en svakhet.
Indregard Lind har i et intervju uttalt at det skal være lav terskel for å stille til valg til sentrale verv i foreningen, og at jevnlige valg bidrar til å holde organisasjonen skjerpet. Vi er enige med henne i det, men da må hun ha noe å melde utover å være i opposisjon til sittende ledelse. Det hele synes å koke ned til misnøye med ikke å ha fått gjennomslag for synspunkter, noen snakker sammen, og så konstrueres en retorikk i etterkant som man vet vil gi gehør i deler av psykologstanden. Udokumenterte påstander om «demokratiunderskudd», og at utarbeiding av evidenskriterier for de utdanningene som foreningen har ansvaret for representerer en trussel mot den behandling psykologer skal gi, setter fart i kommentarfeltene i sosiale medier. Når tidsskriftets redaktør i en leder og en psykoterapiforsker i et intervju fremstiller dette vedtaket som å dreie seg om innholdet i prinsipperklæringen, stiger temperaturen. Men nøkternt vurdert var dette en avsporing, slik andre psykoterapiforskere har pekt på. Psykologforeningens vedtak handlet om utdanning, ikke behandling. I et fagessay i tidsskriftet har Torgalsbøen tematisert psykologenes strev med sin rolleforståelse. De nevnte sakene illustrerer godt hvordan psykologer som gruppe fortsatt kvives innad, i stedet for å forene krefter mot ytre mål.
Pilotprosjekt for forskrivningsrett for psykologer er heller ikke det som fyller oss med den største entusiasme, men skal det brukes mot presidenten at han i en presset situasjon der han var nødt til å avveie flere hensyn, ikke opplevdes nok lydhør for meningsforskjeller? Lakmustesten på å være en god leder er å kunne treffe en avgjørelse også under press, og viser seg også i hvordan man svarer ut kritikk. Basert på gjennomgangen av sakspapirene og den responsen som Skard har gitt i mange innlegg både i Psykologisk.no og i Psykologtidsskriftet, fremstår han tillitsvekkende og fagpolitisk dyktig. Presidenten har også frontet viktige saker for foreningen og psykologstanden på en god måte i media. At presidenten for NPF er aktiv i samfunnsdebatten og en god «utenriksminister» er viktig. Her har Skard, etter en noe nølende start, gjort en meget bra figur.
Det synes også å være grunn til å minne om at det ikke er presidenten som bestemmer over hva og når helsemyndighetene forventer at Psykologforeningen agerer på deres henvendelser. Noen prosesser blir derfor for dårlige, som presidenten selv har tilkjennegitt. Det er imidlertid dumt at man henger seg mer opp i prosesser enn innhold.
Så kan vi alle som medlemmer av foreningen oppleve at våre hjertesaker ikke nødvendigvis får den oppmerksomhet vi synes de fortjener. Det må vi leve med fordi det er Landsmøtet som bestemmer satsingsområdene. Også for psykologer må det være godt nok at vi alle er sånn ganske fornøyde med vår fagforening.