Så lenge menneskeheten har eksistert, har den jaktet på enkle og oversiktlige «kjøreregler» for et godt liv.
Siden det å være til som menneske, ofte kan fortone seg både forvirrende og overveldende, er ikke dette så rart.
Problemet er bare det at entydige og oversiktlige oppskrifter på det gode liv ikke fins. Til det er vi rett og slett for komplekse. Og variasjonen mellom hvert enkelt menneske er for stor.
Til tross for denne ubehagelige sannheten, er det likevel mange som hardnakket fortsetter å insistere på at akkurat deresmetode, er en mer eller mindre idiotsikker oppskrift på et godt, og psykisk sunt liv.
I en ytring på NRK.no argumenterer Ole Fredrik Norbye, førstelektor ved NLA Høgskolen, for det radikalt transformative potensialet i takknemlighet.
Ifølge Norbye er akkurat denne verdibaserte holdningen såpass potent at den kan øke lykkekvotienten til noen og enhver med flere hakk. Og attpåtil uten at det koster en krone. Hadde det bare vært så enkelt!
Å leve godt er en kunst, uten en oppskrift
At god mental helse er dypt forbundet med verdier og holdninger, er jeg helt enig i. På den måten er jeg også helt enig i at det å ha det bra ikke behøver å koste skjorta.
Men takknemlighet er, som alle andre prisverdige og (potensielt) sunne livsholdninger, ikke bare noe vi ukritisk kan installere i livet og forvente god effekt.
Derfor er det feil, slik Norbye hevder, at veien til et mye bedre liv er så enkelt som å simpelthen bare øke mengden takknemlighet. Med andre ord: Kvantitet er ikke det samme som kvalitet.
For å utnytte det helsemessige potensialet i verdistyrt livspraksis – uavhengig av hvilken verdi det er snakk om – må vi først lære oss å bli kyndige i bruken av verdiene.
Verdikyndighet innebærer å vite når og hvordan verdier kan praktiseres, noe som også innebærer å se deres begrensninger.
For ingen verdibaserte livsholdninger er multiverktøy som er så gode at de passer i alle situasjoner, heller ikke takknemligheten. Og tilværelsens voldsomme kompleksitet krever at vi har en lang rekke – og tidvis ganske motstridende – verdier i våre moralske verktøykasser.
Da jeg var liten, trodde jeg at jo mer sukker jeg hadde oppi kakaoen, desto bedre kakao fikk jeg. Det er feil. For hvis man dobler eller til og med tripler mengden sukker iht. oppskriften, får man ikke bedre kakao, men et udrikkelig og klissent skvip.
Og ved å bare øke mengden av prisverdige verdier – enten det er snakk om takknemlighet, raushet, aksept eller selvaktelse – i en kvalitativ forstand, er det stor sjanse for at livet vårt blir kvalmende og sukkersøte livsprosjekts-kliss.
En ureflektert tilnærming til verdistyrt livspraksis bidrar dessuten sjelden til at verdiene får gjennomsyre det levde livet, men heller ender opp som pene og pyntelige «festtale-ord». Dette er det samme som å tro at en forpliktet, verdifundert livspraksis i hovedsak går ut på å ha hvite bokstaver der det står LOVE, COMPASSION og HAPPINESS i bokhyllen.
Våre moralske kompass overlapper ikke med våre følelseskompass
Nordbyes ytring understreker riktignok viktigheten av våre moralske kompass for livskvalitet og mening. Det er jeg helt enig i, som sagt.
Men i motsetning til det Norbye antyder, er våre moralske kompass distinkt forskjellige fra våre følelseskompass. Han oppfordrer oss nemlig til å «bytte ut» følelser som skam og stolthet med verdien takknemlighet. Selv om både følelser og verdier kan bli viktige retningsangivere i livet, så overlapper de ikke med hverandre.
Verdiene våre kan saktens være informert av følelser, men minst like ofte er de i konflikt med dem. Bare tenk på en annen relativt idealisert og romantisert verdi i kulturen vår: tilgivelse.
Tilgivelse kommer nemlig først og fremst til sin rett når vi føler oss såret, krenket, sinte eller lei oss. Hvis vi ikke føler oss noe av dette, så oppleves jo ofte de andres unnskyldninger som overflødige.
Og dette er typisk for god, verdistyrt praksis: Verdiene våre aktualiseres når følelsene våre stritter imot. Hadde det ikke vært sånn så hadde det vært lett å leve verdistyrt. Og det er det ikke.
Du kan med andre ord helt fint være både sjalu, skamfull, stolt, sprekkfull av «FOMO» og på samme tid være akkurat like takknemlig. Ikke bare kan du det; det er nettopp tilstedeværelsen disse følelsene som bekrefter livsholdningen takknemlighet.
Alle og enhver kan være takknemlige når man er fylt opp av glede og fryd. Det koster ikke en kalori. Det er når følelsene stritter imot, at vi får muligheten til å vise hva vi representerer verdimessig.
Norbye viser riktignok til studier som antyder at de som øver på takknemlighet får det bedre med seg selv og andre. En kan lure på om denne typen forskning kanskje først og fremst viser hvordan det å øve på en livsholdning som man selv mener er riktig, gjør at man får man det bedre, som at den viser at takknemlighet i seg selv er usedvanlig sunt. Sagt på en annen måte: Bytt ut takknemlighet med en annen prisverdig holdning, og du vil sannsynligvis få lignende resultater.
Det som imidlertid er hevet over enhver rimelig tvil, er den massive mengden forskning som viser hvordan det å moralisere over eget og andres følelsesliv, der man definerer spontane og autonome, emosjonelle opplevelser, som mer eller mindre moralsk problematiske og ønskverdige, er alt annet enn sunt.
Og i praksis er det akkurat dette Nordbye oppfordrer oss til ved å antyde at følelser som sjalusi og stolthet ikke bare er uhensiktsmessige, men mindre gode i en moralsk forstand, og derfor bør byttes ut med takknemlighet.
Men det å fortelle noen at de bør slutte å føle det de føler, gjør som oftest bare vondt verre. Litt som å si til noen som er sure at de må slutte å være sure, fører dette som oftest bare til at de føler mer av det de allerede føler på, pluss skam.
Så når Norbye anbefaler de som er frustrerte over at ferien ikke ble like god som de hadde håpt på, å heller prøve å være litt mer takknemlige og mindre skamfulle, er faren stor for at de som leser det, ikke blir mindre skamfulle, men mer.
Sukkersøte idyller hjelper ikke i lengden
Takknemlighet er en fin holdning. Men som med alle andre fine holdninger vi kan prøve å leve livet vårt i tråd med, må også den kultiveres og trenes opp. Heller ikke den er så god at vi kan bruke den ukritisk som en livsingrediens.
Akkurat som med sukker i kakao, kan vi derfor ikke bare pøse ukritisk på med takknemlighet og forvente så mye bedre liv over tid. Så enkelt er det ikke.
Og hvis vi prøver å dekke over følelsene med dem, kan takknemligheten (akkurat som alle andre ellers fine holdninger) faktisk gjøre livet vårt verre, ikke bedre. Det gode liv har som sagt ikke en enkel og rett frem oppskrift vi kan følge ukritisk. Hvis det hadde hatt en oppskrift, så hadde vi nok funnet den i løpet av de godt og vel 5000 årene som menneskelige sivilisasjoner har søkt etter den.
Livet er komplekst og vanskelig. Det fins ingen enkle svar. Derfor kan det å skamløst sole seg i glansen av sin egen fortreffelighet og suksess, potensielt være like sunt som det Norbye mener er et bedre alternativ: å (i god sosialdemokratisk ånd) være bevisst og ydmyk over alle de genetiske, familiære og strukturelle faktorene som har fått deg dit du er.
Og det å rive seg i håret over dyr is, dårlig vær og at hyttenaboen har finere båt, kan være minst like sunt som normative takknemlighetsøvelser. Men som sagt: Du trenger ikke å velge. Det som er så flott med takknemligheten, er at den, akkurat som kjærligheten, respekten og håpefullheten, ikke bare tåler, men bekreftes av, «negative» følelser.
For at takknemligheten skal kunne være en potensiell nyttig og sunn livsholdning, og ikke sukkersøtt kliss, som fordummer og forenkler kompleksiteten i det levde liv, må den kultiveres og tempereres. Dette innebærer å la den få lov til å stå side om side med alle de følelsene vi til enhver tid måtte oppleve. Både de fine og de vonde.
Så når livsidyllen brytes av figurative eller reelle mørke skyer på horisonten, så kan det være minst like sunt å hytte med neven mot himmelen og – i fullkomment raseri – få lov til å forbanne både Gud, staten og genene, så vel som sin skjebne.
Og når grillpølsene er brente og rekesalaten sur, så kan det også være bra for psyken å være til stede i lengselen etter de saftige, perfekte indrefiletene som tilberedes på naboens grill, vel vitende om at ikke noen av disse opplevelsene trenger å være i konflikt med livsholdningen takknemlighet.
Lykken handler hverken om å få mer eller «være mer bevisst på det du har» som Norbye lanserer som et alternativ. Den går heller ikke ut på å «å skjønne at vi står i en større sammenheng.»
Eller rettere sagt: Lykken kan gå ut på dette, men det er ikke noen garanti.
En bedre forståelse av hva lykken handler om kan derfor heller være: å definere sine egne, unike moralske kompass, og gjøre sitt beste for å leve i tråd med dem, vel vitende om at vi ofte vil feile, og om at følelsene og verdiene våre rett som det er trekker oss i forskjellige retninger.
For å få til dette må vi først gi slipp på det sukkersøte håpet om at det fins verdimessige universalverktøy som er så gode at vi ukritisk kan pøse på med dem i livet vårt.