Ikke én lærer, rådgiver eller helsesøster stilte spørsmål ved hvorfor jeg alltid var utenfor. Hvorfor jeg ikke forstod sosiale spilleregler. Hvorfor jeg var så stille eller plutselig altfor direkte.
I dag vet jeg hvorfor. Jeg har autisme.
Diagnosen fikk jeg i voksen alder, etter at jeg selv begynte å mistenke det. Ikke fordi samfunnet fanget det opp. Ikke fordi noen profesjonelle stilte spørsmål.
Jeg måtte selv finne veien gjennom utredning og innsikt etter flere tiår med feilplasserte merkelapper.
For meg kom hjelpen for sent.
Men jeg skriver dette fordi det fortsatt skjer – hele tiden. Barn med autisme blir fortsatt oversett i skoleverket. Spesielt jenter og høytfungerende barn, som kompenserer og maskerer så godt de kan.
De smiler, gjør leksene, unngår bråk – og sliter seg helt ut for å passe inn i en verden de ikke forstår. De faller mellom alle stoler.
Og når de blir tenåringer eller voksne, dukker det opp som angst, depresjon, utmattelse og utenforskap.
Akkurat slik det gjorde for meg.
Skolene er ofte flinke til å fange opp barn som roper høyt, men ikke de som går stille i dørene.
De barna som tilpasser seg, men aldri forstår hvorfor ting er som de er. Som lærer seg å smile på riktig tidspunkt, men aldri kjenner seg igjen i det de later som.
Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg ble bedt om å «ta meg sammen», «skjerpe meg» eller «oppføre meg normalt». Men det var aldri noen som spurte: Hva er normalt for deg? Eller: Hva er det som gjør dette vanskelig for deg?
Vi har fortsatt en lang vei å gå.
Kunnskapen finnes. Diagnostiske verktøy finnes. Men anerkjennelsen og ressursene mangler.
I dag har jeg verktøyene til å forstå meg selv. Men det tok flere tiår, og mye smerte, å komme hit.
Jeg håper ingen barn må gjennom det samme bare fordi vi som samfunn fortsatt er for trege til å forstå annerledeshet.
Det vi trenger er ikke mer disiplin eller bedre tilpasning fra barna.
Det vi trenger, er at systemet tilpasser seg virkeligheten.