For en del år siden var jeg doktorgradsopponent på en avhandling ved Aalborg Universitet som avdekket hvor viktig mobiltelefoner var for studenter i Ghana.
På grunn av avstander og universitetskapasitet, kunne studenter i deler av verden der tradisjonell skolegang ikke er mulig, få tilgang til kunnskap og undervisning.
Dette er et av mange områder der mobiltelefoni har en viktig funksjon. Men – det avhenger av kontekst.
Digitale distraksjoner
Skolen har både et danning- og utdanningsoppdrag, hvor inkludering, læring og danning er noen av de viktigste grunnpilarene. Det er med andre ord både en plass å være, men også den aller viktigste plassen for å lære.
Fra den nåværende kunnskapsstatusen vet man at både skoler og lærere har mye å si for elevenes læring, men også at en lang rekke andre faktorer spiller inn på hva som er læringsfremmende, læringshemmende og hva som rett og slett kan føre til læringstap over tid. For eksempel ble læringsutviklingen betydelig bremset i de fleste land under COVID-19-pandemien, der digital undervisning var en medvirkende faktor.
Elever gikk glipp av omtrent 35 prosent av et normalt skoleårs læringsutbytte. Dette rammet elever fra lavere sosioøkonomisk bakgrunn hardest, og effektene har delvis vedvart etter pandemien.
Kunnskapsgrunnlaget viser også at det blir stadig viktigere å skille mellom forskning som undersøker om det er bra for unge å ha mobiltelefon og bruke mye tid på sosiale medier fordi alle vennene er der, og forskning som ser på multitasking med mobiltelefon i klasserommet mens undervisningen pågår.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Professor Rune Johan Krumsvik stiller spørsmål ved hvorvidt mobiltelefoner og skjerm som undervisningsverktøy har en hemmende eller fremmende effekt. Foto: Hans Jørgen Brun.
En god del forskning fokuserer på det første, men blir ofte tolket som om de også besvarer det andre perspektivet. Dette kan være en viktig årsak til den samfunnsmessige forvirringen rundt «hva som påvirker hva» og hvorfor bruken av mobiltelefoner i skolen er et omstridt tema.
I en tid hvor «fake news» og desinformasjon har blitt et globalt problem, er det viktig at folk flest har tillit til forskningen generelt. Derfor er det avgjørende at forskning om mobiltelefoner og læring løftes frem på en transparent, saklig og objektiv måte. Dette vil gjøre det lettere for myndigheter, skoler, lærere, foreldre og elever å ta kunnskapsbaserte valg.
Men hva vet man egentlig om hvordan multitasking med mobiltelefoner påvirker selve læringen i klasserommene?
Basert på solid grunnforskning om kognitiv teori, kombinert med et økende antall enkeltstudier og nyere metaanalyser, har vi nå et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere smarttelefoners effekt på læring.
I en kommende lederartikkel i Nordic Journal of Digital Literacy og en kunnskapsgjennomgang har DLCAIC vurdert den nåværende evidensen basert på kunnskapsoppsummeringer, enkeltstudier og teoretiske forståelsesrammer.
Basert på våre tidligere studier initierte vi allerede i 2009 en studie blant over 1600 elever i videregående skole om PC-bruk, mobiltelefoni, skjermbruk, sosiale medier og digitale distraksjoner i skolen. Og senere fant vi i en studie med over 17.000 elever at multitasking og utenomfaglig bruk av mobiltelefon var utbredt i skoletimene og at slike digitale distraksjoner hemmet læringsutbyttet for mange elever.
Likevel, i enkelte klasserom og fag, var dette et lite problem.
Kunnskapsgrunnlaget
Internasjonalt er digitale distraksjoner innen utdanning et tema som i økende grad adresseres og det er gjennomført over 1500 studier de siste 15 årene om mobiltelefoni og multitasking.
Hovedtendensen er at dette kan forringe selve læringen, men funnene har ikke vært konsistente og en svakhet i kunnskapsgrunnlaget har vært at majoriteten av studiene baserer seg på selvrapportering via spørreundersøkelser.
Så hva sier egentlig de store kunnskapsoppsummeringene fra de siste årene?
- En metaanalyse avdekker at mobiltelefoner og bruk av sosiale medier har en signifikant negativ effekt på skoleprestasjoner.
- En systematisk oversikt viser at mobiltelefoner i undervisningen har en negativ effekt på akademiske prestasjoner.
- Tre metaanalyser viser at spesifikt FaceTime og sosiale medier har en negativ effekt på skoleprestasjoner og en annen metaanalyse finner en klar sammenheng mellom mobilbruk og lavere skoleprestasjoner.
- Det mest oppsiktsvekkende er en fersk metaanalyse, basert på 27 eksperimentelle studier, som konkluderer med at mobiltelefoner har en middels til stor negativ effekt på umiddelbar læring og forelesningsforståelse.
Også her er det verdt å merke seg at mobilbruk i skolen rammer noen elever og studenter hardere enn andre: forskerne finner at jenter er betydelig mer påvirket av mobildistraksjoner enn gutter, noe som kan bidra til læringstap over tid, vedvarende kjønnsforskjeller samt sementere sosial ulikhet.
Men hvorfor har evidensen blitt bedre? Dette skyldes at det er gjennomført mer forskning med randomiserte kontrollstudier. Det er i slike forskningsdesign at de høyeste negative effektstørrelsene avdekkes.
I tillegg viser grunnforskningen innen Cognitive Load Theory (CLT) at unødvendige distraksjoner i undervisningen legger en ekstra kognitiv belastning på elevene og forstyrrer deres evne til å prosessere og lagre informasjon.
Hemmende, ikke fremmende
Til tross for at mobiltelefoner er nyttige i hverdagen for folk flest, er det viktig å være klar over at danning og utdanning, å være og å lære, bruk og misbruk, samt kollektiv og individuell selvregulering, alle har nyanser som gjør at vi må være tydelige på hvilken kontekst vi snakker om når det gjelder mobiltelefonbruk.
En slik presisering vil styrke tilliten til forskningen, slik at anbefalingene fra nasjonale råd og ekspertutvalg fremstår som tillitsvekkende, oppdaterte og tydelige på hva kunnskapsgrunnlaget faktisk viser.
Kunnskapsoppsummeringer om mobilforbud viser varierende effekt av slike tiltak og mye tyder på at dette skyldes at fortolkningen av slike mobilforbud er såpass mangfoldig at det utspiller seg mange ulike skolepraksiser: fra en streng kollektiv regulering hos noen skoler, til et nesten fravær av dette hos andre skoler.
Oppsummert viser DLCAICs gjennomgang av kunnskapsgrunnlaget en tydelig evidens for at mobiltelefoner i stor grad fungerer som læringshemmende snarere enn læringsfremmende verktøy i klasserommene.
Kunnskapsgjennomgangen viser at myten om at elever kan multitaske effektivt ved kognitivt krevende undervisning blir tilbakevist – mobilbruk i timene gir dårligere læringsutbytte og potensielt lavere karakterer og et læringstap over tid.
En lengre versjon av kronikken er tidligere publisert her.