Som beskrevet i forrige artikkel finnes det minst fire typer grunnarbeid på arbeidsplasser:
- Det praktiske grunnarbeidet
- Veiledning og rådgivning overfor kollegaer
- Det emosjonelle arbeidet kollegaer imellom
- Det private grunnarbeidet
Så hva menes med disse to siste typene grunnarbeid?
Det emosjonelle grunnarbeidet
Parallelt med praktisk råd og veiledning er det på alle arbeidsplasser behov for emosjonell bistand fra kollegaer – og leder. Denne andre typen sosial støtte kaller STAMI emosjonell støtte. Dette er støtte i form av forståelse, empati og omsorg, eller en opplevelse av å bli sett og verdsatt.
Om man arbeider med mennesker møter man det som i arbeidslivsforskning kalles for emosjonelle krav:
«Emosjonelle krav handler om de følelsesmessige kravene som stilles til arbeidstaker i møte med andre. I mange yrker består arbeidshverdagen i stor grad av interaksjon med kunder, klienter, elever eller pasienter, og det å håndtere egne og andres følelser er en viktig del av jobben. Det kan være at man må justere eller undertrykke egne følelser eller håndtere andre menneskers sorger og gleder.» (STAMI, 2024)
Det er krevende å møte negative følelser som sinne og tristhet på jobb, og å måtte skjule sine egne følelser. Men det er også krevende å møte likegyldighet, eller uhøflighet – eller aldri oppleve seg sett for det arbeidet man utfører.
Uansett arbeidstype har vi alle behov for forståelse og anerkjennelse for det utfordrende og kompliserte i akkurat vårt arbeid. Et emosjonelt grunnarbeid er nødvendig overfor hverandre som kollegaer, så arbeidsplassen blir et sted folk ønsker å gå til.
Når saksmengden er for stor, eller pasientene for mange, oppstår det en rollekonflikt: Det er for lite ressurser til arbeidet som skal utføres. Mange kan da føle at de jobber for langsomt, eller leverer for dårlig. Slitenhet og fortvilelse kommer fort listende inn.
Da oppstår behovet for et emosjonelt grunnarbeid. Så lenge det er et misforhold mellom antall arbeidstimer i døgnet og tildelt mengde saker eller pasienter, må vi som kollegaer støtte hverandre, og minne hverandre på at det ikke er vi som er for treige, eller uegnede til å gjøre jobben.
Denne emosjonelle støtten får mer kraft og er lettere å tro på når den kommer fra andre enn en selv. I tillegg til selve støtten er det godt å kjenne at vi ikke er alene i det som i svarte stunder kan kjennes som Sisyfos-arbeid. Vi ruller kanskje steinene oppover bakkene, igjen og igjen – men vi gjør det sammen.
Vonde følelser på jobb trenger hjelp på jobb. Å lytte, vise omsorg, og ikke minst le og tøyse sammen er sentralt, emosjonelt grunnarbeid, som må gjøres for at de øvrige arbeidsoppgavene skal løses best mulig.
Når man støtter kollegaer emosjonelt, i formelle situasjoner som veiledning, eller uformelle som en fortrolig prat på kontoret, hjelper man dem å legge igjen det som er vanskelig på arbeidsplassen, og dra med seg minst mulig hjem.
Emosjonelt grunnarbeid handler også om å håndtere følelser fra privatlivet, som naturlig nok blir med inn i jobbhverdagen. Det kan være alt fra en kjapp utveksling om dårlig søvn på vei inn på møterommet, til å trøste en gråtende kollega i samlivsbrudd. Igjen handler det om å stille opp for hverandre når det trengs.
Det emosjonelle grunnarbeidet er nødvendig for mottakeren – men som det praktiske grunnarbeidet kan det også kjennes godt å være giveren. Med mindre man blir brukt som klagemur igjen og igjen, av avmektige kollegaer. Derfor bør det emosjonelle grunnarbeidet gå hånd i hånd med det praktiske.
Det private grunnarbeidet
Langt de fleste av oss føler ansvar for å gjøre et godt stykke arbeid når vi er på jobb. Vi bruker hjerne og kropp så det knaker, og blir slitne etter en stund. Da er det nødvendig med et privat grunnarbeid.
Dette er det emosjonelle og kognitive arbeidet man gjør alene på jobben, for å forberede seg på oppgaven, underveis mens man løser oppgaven, og etter at oppgaven er utført. Det private grunnarbeidet handler om refleksjon, og restitusjon, så man klarer å utføre arbeidet sitt. Som ansatte har vi ansvar for å gjøre jobben vår godt nok. Da trenger vi å være opplagte.
Problemet med å anerkjenne det private grunnarbeidet som arbeidsoppgave er at det er privat. De andre grunnoppgavene er enten mer konkrete, eller blir gjort sammen med andre, slik at vi lettere kan forsvare viktigheten av det.
Det private grunnarbeidet tar vi ansvar for alene. Det er bare vi som kjenner at tankene går tregere, at vi glipper med øynene, eller at vi mister konsentrasjonen. Men derfor er dette grunnarbeidet kanskje det arbeidsgivere lettest ser mistenksomt på.
Det er det mest usynlige arbeidet, som bare den enkelte vet at nå, nå trenger det å gjøres. Men det er like avgjørende som de andre formene for grunnarbeid, for at jobben skal bli gjort – og for at man skal orke å jobbe, i det lange løp.
Pausen
Det vanligste private grunnarbeidet er pausen. Det handler om å hvile kropp og hjerne, eller i det minste gi hjernen noe annet å tenke på, ved å skrolle på mobilen, for eksempel. Å stirre ut i luften og la tankene fly, gå en tur, duppe av – gjøre det som trengs for å samle krefter og komme i fysisk og psykisk balanse igjen, så vi kan yte best mulig på jobben – og når vi kommer hjem, fordi vi ikke har slitt oss ut på jobb.
Dette grunnarbeidet er kanskje det som ligger lengst fra folks oppfatning av hva en arbeidsoppgave er. Skal jeg ha betalt for å ta pause, liksom? Men svaret er ja. Erfaringen viser at uten tilstrekkelige pauser blir oppgavene dårligere utført, eller ikke i det hele tatt. Det er en grunn til at blant annet piloter og trailersjåfører har pålagt hviletid.
Privat grunnarbeid er sjelden tallfestet i minutter, med unntak av lunsjen. En slik tallfesting vil uansett ofte være meningsløs. Noen dager er man full av futt og pågangsmot, og orker mye. Andre dager, kanskje etter dårlig søvn, eller vansker i privatlivet, er man trettere og fungerer langsommere.
Det er koblingen mellom å lede seg selv gjennom arbeidsdagen, og kjenne sine egne grenser, som avgjør hvilke og hvor lange pauser man tar.
For å gjøre et godt privat grunnarbeid må man unne seg selv pauser, og ikke bebreide seg at man trenger det. Folks syn på pauser spenner vidt. Noen tenker at de stjeler tid fra jobb når de går på do, og tar så knappe pauser som mulig. Andre, kanskje luta lei jobbene sine, strekker pausene så langt de kan.
Pauser kan misbrukes. Men de fleste av oss vet at vi trenger en form for hvile på jobb, og tar dem. Helt til det begynner å klø i kroppen av en følelse at nå, når har vi sittet lenge nok.
Privat grunnarbeid forutsetter en kultur på arbeidsplassen om at restitusjon er en nødvendighet. Dersom man med god samvittighet skal ta pauser, og se på det som en arbeidsoppgave, må arbeidsgiver, som med alle andre arbeidsoppgaver, gjøre det mulig for de ansatte å utføre den.
Pausene må være en selvfølgelig del av jobben, bygget inn i rammene for arbeidsdagen. Det må være nok folk på jobb, passe tempo i arbeidet, og en felles oppfatning om at privat grunnarbeid som pauser er en selvfølge. Først da kan dette grunnarbeidet utføres godt nok.
Det som ikke telles
Det er uvant for de fleste av oss å kalle grunnarbeidet for arbeidsoppgaver. Men om vi gjør det får vi navn på mye av det vi faktisk gjør på jobb i løpet av dagen vår. Ansvaret vårt overfor arbeidsgivere, kollegaer, og oss selv blir klarere.
Å identifisere og navngi grunnarbeidet får også frem hvor mange tannhjul som må virke sammen så arbeidsdagen kan bli effektiv for arbeidsgiver, og god for de ansatte. Om vi kaller grunnarbeidet for et nødvendig arbeid som skal utføres, på lik linje med de andre oppgavene, gir vi samtidig legitimitet til et arbeid som ikke alltid utføres like godt i dag.
Å snakke om grunnarbeidet som et nødvendig arbeid, vil bidra til at arbeidstakerne utfører det med god samvittighet.
Dette forutsetter tillit fra arbeidsgiveres side. Kanskje blir denne tilliten lettere å gi når grunnarbeidet snakkes høyt om, og regnes som en alminnelig del av jobben. Da blir ikke pauser noe man tar – eller ikke tar – i hemmelighet, med en dårlig følelse.
Å rydde på kjøkkenet blir en reell arbeidsoppgave, på lik linje med å støtte kollegaer praktisk og emosjonelt. Dette vil virke inn på de oppgavene som telles, slik at de blir bedre utført.
Uten godt grunnarbeid, uten grunnmur, står huset ustøtt. Men med et solid grunnarbeid står huset gjennom storm og regn i mange år.