I Morgenbladet den 15. august kommenterte Ingeborg Misje Bergem Mímir Kristjánssons nyeste bok, Pabbi – en familiesaga om drukkenskap (J. M. Stenersens forlag).
Bergem skrev at vi mangler et språk for hva alkoholisme er og hva det vil si å leve et liv som «høytfungerende alkoholiker».
Et mangelfullt språk
Språk er makt. Psykolog og professor Rolv Mikkel Blakars over tretti år gamle bok med denne tittelen påpekte på en overbevisende måte hvordan ord og begreper kan innsnevre vår tenkning og opplevelse av verden. Språket vårt kan videreføre fordommer og utgåtte ideer, men det kan også legge til rette for nye måter å tenke på.
At vi mangler et språk for alkoholisme, er en påstand som umiddelbart gir mening for meg etter å ha jobbet som psykolog og russpesialist gjennom mange år. Jeg får lyst til å trekke påstanden enda lengre og påstå at språket vårt er kraftig underutviklet når det gjelder alt som dreier seg om rusmidler.
Ordskiftet knyttet til rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk er etter min mening i overdreven grad gjennomsyret av negative ord og begreper, og dette legger føringer på hva vi kan uttrykke om oss selv og samfunnet når vi skal snakke om temaet rus.
Ord som «misbruker», «narkoman», «alkoholiker», «fyllik», «dranker» og «dophue» er lett tilgjengelige, men har vi tilgang til ord som på en nyansert måte beskriver bredden i befolkningens befatning med rusmidler? Om svaret på spørsmålet er nei, hvilke mulige konsekvenser kan dette ha?
Straff eller hjelp?
I 2017 vedtok Stortinget at samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av ulovlige rusmidler skulle overføres fra justissektoren til helsesektoren. Ulovlig bruk av rusmidler skulle nå følges opp av helsevesenet i form av behandling.
I 2021 fremmet regjeringen Solberg forslag i Stortinget om å gjennomføre en ny rusreform som skulle endre på måten mennesker som ble tatt for bruk og besittelse av narkotika skulle møtes. At straff ikke var hjelpsomt, var et hovedpoeng. Reformen ble nedstemt, i stor grad grunnet forslaget om å avkriminalisere mindre mengder narkotika til eget bruk.
Før sommeren i år la Rushåndhevingsutvalget frem sine anbefalinger for justisministeren. Her går noen av forslagene igjen i mer strafferettslig retning enn helsehjelp. Mitt inntrykk er at diskusjonen om straff eller ikke straff prioriteres mye høyere enn en diskusjon om hva som er hjelpsomt når man ikke klarer å være en høytfungerende rusmiddelbruker.
Den siste tiden har vi kunnet lese om hvordan rusreformen som skulle komme i fjor, har blitt utsatt flere ganger. Foreløpig vet vi lite om hva som kommer annet enn at det ikke er snakk om avkriminalisering av narkotiske stoffer. Vi vet også at fokuset så langt har vært på hvordan politiet bedre kan forebygge bruk av narkotika.
Hvem ser du for deg når du tenker på ordet rusmisbruker?
Å samhandle gjennom språk former oss som mennesker. Psykoterapi bygger på denne kunnskapen, at det gjennom bruk av språket legges til rette for utvikling, vekst og endring.
Jeg lurer på om vi siden den første rusreformen for tjue år siden, har kommet videre i utvikling av et rikere språk for bruk av rusmidler? Forskning har gitt oss mer kunnskap om menneskers forhold til rusmidler i disse årene, men har denne kunnskapen lagt bedre til rette for utvikling av et språk som i mindre grad er fordomsfullt og spekket med utgåtte ideer?
Folkehelseinstituttet anslår at mellom fem og åtte prosent av befolkningen har en alkoholbrukslidelse, og at av disse er det kun syv prosent som mottar behandling. Hvorfor oppsøker så få behandling?
Kan det være så enkelt som at den overdrevne negative språkbruken knyttet til bruk av rusmidler stopper mennesker fra å oppsøke hjelp på tidlige tidspunkt, før problemene tårner seg opp og blir uoverstigelige? Tanken på å skulle fortelle noen om vanskeligheter knyttet til rusmidler vekker frykt for å bli satt i feil bås.
Jeg mener at Mímir Kristjánsson som politiker gjør en viktig språklig innsats når han inviterer til en samtale i samfunnet om alkoholbruk. Ikke fordi jeg mener at hans beskrivelser av egen alkoholbruk er spesielt uvanlige eller vanskelige å forstå, men fordi jeg tror at Kristjánsson, i likhet med Kjell Magne Bondevik da han som statsminister var åpen om sin depresjon, bidrar til å gjøre det lettere for andre å sette ord på sine utfordringer og senke terskelen for å be om en samtale når ting begynner å bli utfordrende – ikke etter at det meste i livet har raknet.