Hvis jeg hadde fortalt deg at jeg ikke har spist i dag, ville du kanskje ha svart «du må jo være utrolig sulten, vil du ha noe mat?».
At man blir sulten når man ikke spiser er jo logisk. Om jeg ikke har spist noe en dag, vil jeg kanskje spise en ekstra stor porsjon middag og ikke tenke mer på det. Men hva om man har spist altfor lite i flere år og hatt altfor lav vekt over altfor lang tid? Er det ikke da rimelig å være ekstremt sulten og spise ekstra mye over en lengre periode?
Det virker fornuftig, men sånn tenker de ikke i behandlingssystemet.
Jeg hadde anoreksi i nesten fem år. Fem år med altfor lav vekt og altfor lite mat. Jeg var konstant sulten. Til slutt var jeg så sulten at jeg ikke orket mer. Jeg spurte behandleren min om jeg burde lytte til denne ekstreme sultfølelsen og la kroppen få styre selv.
Men nei. Det var for risikabelt. Jeg kunne utvikle overspisingslidelse eller bulimi om jeg spiste mer enn det som var satt opp på kostholdsplanen. Angsten for vektoppgang kunne ta overhånd og jeg kunne ty til uhensiktsmessig kompensasjon, som oppkast eller overtrening.
Dette var min behandlers angst, ikke min.
Heldigvis møtte jeg en annen psykolog som forstod og støttet meg i å lytte til sultfølelsen. På syv måneder var fem år med anoreksi tilbakelagt og sulten normalisert, kun ved hjelp av eksepsjonelt mange kalorier.
At jeg måtte ha flaks for å møte en psykolog som støttet meg i å lytte til sultfølelsen, er ganske hårreisende.
Om det å innta store mengder kalorier er nok for å bli frisk for alle, slik det var for meg, er en annen diskusjon. Men poenget mitt står. Du kan ikke bli frisk om du aldri tør å lytte til sultfølelsen.
Biologien og sultfølelsen kan ta overhånd og dermed bidra til å sette i gang prosessen hos noen. Andre kan være godt i gang med reernæring og tilfriskning før de tør å lytte til sultfølelsen, og opplever kanskje å ha en mindre voldsom appetitt enn andre.
Uavhengig av størrelsen på appetitten og hvor langt man har kommet i behandlingen, er støtte fra behandler helt avgjørende. Pasientene har allerede nok med sin egen angst for mat og matinntak. Om de i tillegg må forholde seg til behandlerens angst for overspising, bulimi og overvekt, er ikke det spesielt heldig.
Jeg hadde ikke holdt ut anoreksien lengre enn det jeg gjorde. Før eller siden ville sulten tatt overhånd. Om jeg da hadde mistet kontroll over maten og blitt møtt med at det var noe jeg måtte unngå, at det kan føre til andre spiseforstyrrelser eller overvekt, hadde angsten tidoblet seg.
Jeg hadde kompensert. Og da ville dansen vært i gang og veien til bulimi vært kort. Med andre ord en selvoppfyllende profeti, påført av behandler. Heldigvis fant jeg en fornuftig behandler før den tid, som møtte meg med trygging: «Du har sultet deg i mange år, selvfølgelig er du sulten», «stol på og lytt til kroppen din, den vet best».
Tryggingen gjorde trangen til å kompensere for matinntaket mindre og reduserte risikoen for diagnosevandring. Behandlere kan ikke la sin egen frykt for diagnosevandring hindre utsultede pasienter i å lytte til sulten sin.
Restriksjon er den største driveren bak overspising. En behandlers oppgave bør derfor være å hjelpe pasienten til å lytte til sultfølelsen, og lære dem å ikke kompensere med trening, oppkast eller restriksjon. Jo mer en pasient spiser, jo fortere går tilfriskningen. Å lytte til sulten er den beste formen for eksponering, i tillegg til at kroppsvekten normaliseres og den ekstreme sulten forsvinner raskere.
En anoreksipasient som avstår fra å kompensere, vil ikke utvikle bulimi eller overspisingslidelse av å lytte til sultfølelsen. Å hjelpe pasienten å ikke finne kompenserende strategier, er nettopp det som er behandlerens oppgave.
Så er det ikke alle pasienter som klarer en slik form for eksponering, men det skal ikke under noen omstendigheter være behandlerne som stopper dem fra det. Behandlerne bør oppmuntre og motivere dem til å lytte til sultfølelsen om den er til stede, og trygge pasienten på at kostplanen kun er et minimum.
Det finnes også pasienter som på tross av behandlernes trygging, ikke klarer å avstå fra kompensasjon. Da kan det være hensiktsmessig å holde seg til kostplanen. Når du anbefaler pasienten i å holde seg til kostplanen fordi de kompenserer ved inntak av større mengder mat, er du nødt til å understreke at det er kompensasjonen som er grunnlaget for anbefalingen, ikke «overspisingen». Man kan ikke spise for mye når man har anoreksi.
LES OGSÅ: Anoreksi – et oppgjør med evidensresistent teori
At ekstrem sult og vektøkning ikke er reservert for de pasientene med lav kroppsmasseindeks, er også viktig å ha i bakhodet. Om min kropp ønsker en KMI på 25, vil sulten vedvare til min KMI er på 25. Å stoppe vektøkning fordi man er innenfor «normalen» vil rett og slett hindre tilfriskning. I tillegg er det kjent at pasienter som har vært restriktive og hatt vekttap kan ha overskuddsvekt i tilfriskningsprosessen.
Når jeg nevner sult, snakker jeg heller ikke kun om fysiske sultsignaler – tanker og fantasier om mat er også et tegn på sult. Hvis du som leser dette behandler mennesker med spiseforstyrrelser og ikke har kjennskap til begrepene ekstrem sult, mental sult og overskuddsvekt, bør du bruke resten av dagen på å lese deg opp på dette. For pasientene dine sin skyld.