Plutselig dukket begrepet «morsinstinkt» opp, og mødre som før hadde sendt sine barn til ammer, gjerne over flere år, fikk det travelt med å konkurrere i hvem som nå best kunne ta vare på og oppdra sine barn.
Moral og natur
Da den franske filosofen og forfatteren Jean-Jacques Rousseau ga ut romanen Émile – eller om opp dragelse i 1762, skrev han: «Den første form for utdanning mennesker får, er avhengig av kvinnenes omsorg; det er også kvinnene som er ansvarlig for vårt levevis (…) Å oppdra menn når de er små og pleie dem når de er blitt voksne, å råde dem og trøste dem (…), dette har vært kvinnenes plikt til alle tider.»
Til tross for at den var omdiskutert, markerte Émile startskuddet for et nytt syn på hva morsrollen innebar. Rousseau satte den nye rollen i sammenheng med moral og natur. Ikke natur som i noe som er fritt og vilt, men natur som i at moralen tilsa at kvinners naturgitte omsorgsevne skulle binde alle kvinner til enhver omsorgsoppgave.
Det hadde ikke noe å si hvor bundet de enkelte kvinner allerede var til annet arbeid. Dermed ble den nye morsrollen ganske kjapt vanskelig å innfri for kvinner i arbeiderklassen spesielt, som ofte var nødt til å arbeide, og som ofte verken hadde tid eller ressurser til stort annet enn lønnsarbeid.
I boka malte Rousseau et skremselsbilde av et Europa som var i ferd med å bli avfolket, fordi mødrene ikke gjorde jobben sin. Mødrene ble sett på som én eneste stor organisme, der alle var like og hadde likt utgangspunkt. Sånn var det selvfølgelig ikke, men ideen om morsrollen var likevel klasseblind.
Kvinnekroppen ble beskrevet som et instrument
Grunnen til at disse ideene oppstod, var blant annet at den moderne demografien ble dannet på midten av 1600-tallet i Europa. I årene som fulgte, begynte land etter land å telle sine befolkninger. I land som Frankrike førte disse tellingene til at man mot slutten av 1700-tallet la merke til at befolkningsveksten var mye lavere enn det myndighetene ønsket seg. Barnedødeligheten var høy, og man oppdaget at flere barn også representerte flere økonomiske ressurser.
Den franske demografen Jean-Baptiste Moheau (1745–1794) uttalte rundt samme tid at «mennesket utgjør grunnlaget for all rikdom (…), et råstoff som er i stand til å bearbeide alle de andre, og som, når det blir blandet med dem, gir dem både egenverdi og får sin verdi fra dem.»
Mødrene ble på den måten et middel på vei til et økonomisk mål, og kvinnekroppen skulle først og fremst være viet til barnefødsler, et verktøy for befolkningsøkning. Målet på god fødselsomsorg ble, hovedsakelig, en lavest mulig barnedødelighet.
Å beskrive kvinnekroppen som et instrument var heller ikke helt ukjent, det kunne man kanskje gjøre fordi den franske filosofen og matematikeren René Descartes rundt hundre år tidligere hadde introdusert verden for sin metafysiske dualisme. Descartes mente at mennesket består av to ting: legeme og sjel. Der sjelen representerte det rasjonelle, var legemet (kroppen) et eksempel på det omvendte.
Det skarpe skillet mellom det tenkende og rasjonelle, mot det kroppslige og irrasjonelle var med på å opprettholde gamle ideer om at kvinner i større grad tilhørte den siste og laverestående kategorien.
En defekt utgave av menn?
Gamle ideer som det at ordet «hysteri» kommer av et gammelt, gresk ord for livmor. I antikken trodde man nemlig at bare det å ha en livmor kunne forårsake symptomene på hysteri.
Eller det at den greske filosofen Aristoteles mente at kvinner bare var en defekt utgave av menn: «og kvinnen er liksom en impotent hann, for det er på grunn av en viss manglende evne at kvinnen er kvinne, og ute av stand til å koke sammen næringsstoffet i den siste fasen til sæd.»
Senere bygget berømte teologer og tenkere fra middelalderen, som Thomas Aquinas, videre på dette synet om at kvinner bare var mangelfulle menn. Mange år senere, da nevrologen og psykiateren Sigmund Freud utviklet psykoanalysens teorier, ble ideen om morsrollen som helt avgjørende for menneskeheten understreket.
Enkelte av Freuds mange disipler videreførte ulike teorier om at det til sjuende og sist var mødrene som bar skylden når barn ble psykisk syke. Mange av dem er blitt grundig kritisert opp gjennom årene, blant annet av feminister som Kate Millett. Men selv om disse ideene har møtt motstand, har de likevel preget kulturen i såpass stor grad at jeg – som mor – kjenner at de fortsatt har et tak på meg.
Før jeg fikk barn, forestilte jeg meg morsinstinktet nettopp som en slags naturlig kraft iboende i kvinner, som slippes løs i det øyeblikket vi føder et barn. Nå tror jeg mest at det er en skadelig og urettferdig illusjon om morskapet, som mange fortsatt oppfatter som en sannhet, enten det er bevisst eller ubevisst.
Jeg kjenner av og til på skyldfølelse
Ved å bygge opp en historie om at morsinstinktet var noe naturgitt som alle kvinner kunne hente fram på helt lik linje, gjorde man ikke bare ulikheten mellom kjønnene dypere, men man visket også vekk alle de ytre, sosiale rammene som kunne gjøre omsorgsoppgaven vanskeligere eller enklere, alt ettersom.
Og om man ser ut i verden i dag, er det fortsatt sånn. Mange steder i verden er tid til å gi omsorg en ufattelig luksus man ikke har mulighet til å unne seg. Men også hjemme i Norge øker ulikhetene i morskapet, forskjellen i formue mellom nordmenn er nå langt større enn i flere andre europeiske land.
Jeg har muligheten, jeg er i foreldrepermisjon, og senere skal barnet i magen min i barnehage. Jeg bor i et velferdssamfunn, og jeg har reist rett inn i middelklassen, jeg eier et rekkehus, vi har råd til å betale boliglånet. Jeg vet at jeg er heldig, men av og til kjenner til og med jeg på skyldfølelse.
For om vi skal følge logikken om at det er naturlig å ofre seg totalt for sine barn, blir det også unaturlig å gjøre alt annet enn det. Ideene om den dårlige moren eksisterer fortsatt. Det er bare å klikke seg inn på et hvilket som helst mammaforum på nett, så finner du dem.
Da jeg ble mor for første gang, oppdaget jeg at disse ideene også lever inni meg, det kjenner jeg på med jevne mellomrom. Jeg forsøker å tviholde på forståelsen av naturen som fri. Det er kanskje derfor jeg ofte strekker meg ut av huset, utover mot plantene på terrassen og skogen som ligger rett forbi den. Mot alt det som lever med, men også på tross av oss.
