Har jeg maskara på, blir finishen en nitrist panda. I tinningen dundrer en hodepine – en real grinepine. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått foran et baderomsspeil i påvente av å få tilbake mitt normale fjes. En kikk i speilet kan være nok til å sette gråten i gang igjen; jeg er så rufsete i sjelen at et blikk på meg selv kan trigge gråten på ny.
Et universelt følelsesuttrykk
Gråt blir definert som et komplekst fenomen av væskeutskillelse fra øynene. Ofte opptrer væskeutskillelsen sammen med muskelsammentrekninger i ansiktet og hulking, som innebærer ukontrollert inn- og utpust, rykninger i luftveiene og ustyrlige lyder.
Gråt er en refleks fra det autonome nervesystemet. Det vil si at gråt ikke er viljestyrt, selv om gråt også kan fremprovoseres av følelser og av irritamenter som rusk, løk og bålrøyk.
Gråt blir ofte tolket som et tegn på tristhet, men tårer kan komme som følge av alle følelser vi har i oss, for gråt er et sammensatt universelt følelsesuttrykk påvirket av biologiske, psykologiske og sosiokulturelle faktorer.
Gråt er ett av seks følelsesuttrykk som ligger i DNA-et til alle mennesker. De andre fem følelsesuttrykkene er latter, sinne, angst, overraskelse og avsky. Det varierer mellom mennesker hvor fremtredende disse uttrykkene er. Hormoner, kjønn, tilknytning, livserfaringer, normer, miljø og kultur har mye å si for hva vi gråter av. I tillegg påvirker gener og personligheten vår hvor tilbøyelige vi er til å gråte, hva vi gråter av, og hvor ofte vi gråter.
Gråt som stressrespons
En enkel måte å forestille seg hjernen på er ved en modell kalt den tredelte hjernen, lansert av den amerikanske nevrofysiologen Paul MacLean. Hjernen er en helhet, men er delt opp i tre deler: sansehjerne, følelseshjerne og tenkehjerne. Når vi er rolige og avbalanserte, spiller hjernen på lag, og de tre delene utfyller hverandre og samarbeider godt, mens stress kan gjøre at hjernedelene slutter å spille på lag. Gråt kan være regulert fra både det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet, som begge hører inn under det autonome nervesystemet.
Dette systemet kan ikke kontrolleres med viljen, men styres fra sansehjernen. Gråt kan være kroppens reaksjon på stress. Spesielt for små barn er gråt den vanligste måten å respondere overfor stress og fare på, men det samme gjelder for større barn og voksne. Kroppens alarmsystem, amygdala, som sitter i følelseshjernen, samarbeider med sansehjernen ved fare. Amygdala aktiverer dermed det sympatiske nervesystemet, og sørger for at kroppen er klar for å kjempe eller flykte. Da vil hjertet banke fortere, pustefrekvensen vil øke, og kroppen vil frigjøre stresshormoner og prioritere å sende blod til muskler, lunger og hjerne, slik at kroppen er best mulig forberedt på å overleve.
Hender, føtter, nese og ører kan da bli kalde, fordi kroppen i en krisesituasjon ikke sender like mye blod til de små kapillærene i de ytre ekstremitetene. Når situasjonen er over, eller det viser seg at faren ikke var reell, vil kroppen etter hvert vende tilbake til normal status, i hvert fall hos personer som ikke er utsatt for traumer. Hos mennesker som har vært utsatt for vedvarende eller dyptgående traumer som påvirker utvikling og fungering, reagerer ofte kroppen med å bli værende i det sympatiske nervesystemet, noe som gjør at de kan fortsette å gråte og oppleve hjertebank og sterk uro lenge etter at faren er over.
Kamp, flukt eller frys handler om vår naturlige reaksjon på opplevd fare. For barn er gråt en naturlig del av stressresponsen, hos voksne er det mer personavhengig om tårene kommer som følge av stress. En elg på stien foran oss igangsetter ulike reaksjoner; noen vil instinktivt forsøke å gjøre seg store og begynne å rope og slå rundt seg, noen vil løpe vekk fra elgen så fort de klarer, og noen vil bli stående musestille med hamrende hjerte, redde for å lee en muskel. Vi kan bytte ut elgen med en naturkatastrofe eller terrorhandling, og det er mulig vi vil handle annerledes i en slik situasjon, men sannsynligheten for at vi reagerer med å gå til kamp, flykte eller fryse, er stor.
I tillegg er det lansert en utfyllende teori av psykologen Shelley Taylor kalt tend and befriend. Den handler om at vi søker trygghet i flokken når vi blir stresset og ikke har mulighet til å kjempe eller flykte. Denne tendensen kan vi også se hos noen dyrearter, blant annet antiloper og reinsdyr, som samler seg i flokk for å ha bedre mulighet for overlevelse. Taylor viser til at i tidligere tider hadde spesielt kvinner med ansvar for små barn begrenset med andre gode muligheter for beskyttelse enn flokkbeskyttelse. Gråt er en naturlig mekanisme som sørger for inkludering i flokken ved at den vanligvis aktiverer omsorgssystemet hos dem som ser tårene, og som sørger for trøst og beskyttelse av flokken.
Vi gråter av ulike årsaker
Flere studier av friske voksne mennesker viser til at gråt virker beroligende fordi det parasympatiske nervesystemet blir aktivert etter en stund. Det parasympatiske nervesystemet jobber for å sikre balanse i kroppen, og er motpolen til det sympatiske nervesystemet. Når det parasympatiske nervesystemet er aktivert, vil hjerte- og pustefrekvens gå ned, og kroppen vil frigjøre smertedempende og beroligende hormoner som demper følelsene, slik at gråten avtar.
Det foregår altså ganske mye på innsiden av kroppen idet tårene renner på utsiden. Gråt gir fysiske utslag i mange ulike deler av kroppen. Charles Darwin var i 1872 den første som beskrev gråtens anatomi mer detaljert. Han beskrev hvordan flere av de rundt 30 ansiktsmusklene er involvert under gråt. Økt væskeutskillelse fra den lakrimale kjertelen danner tårer og snørr, som igjen fører til blunking og snufsing. Ved mer voldsom gråt – grining – skjer ubevisste muskelsammentrekninger i ansiktet og i luftveiene, som fører til hulking. Pusten er ukontrollert og kommer støtvis med hikst der man hiver etter pusten, og luftstrømmen fra lungene kan føre til at lyder presser seg frem gjennom taleorganet. Disse lydene kan være lave snøft eller mer høylytte hyl.
På grunn av muskelspenningen rundt stemmebåndet og svelget blir stemmen ofte grøtete og tykk, og den ujevne pusten gjør talen usammenhengende og hikstende. De mange musklene som spenner seg, fører ofte til en pressende hodepine og til en følelse av utmattelse i etterkant.
Å gråte er slitsomt! På Dropin-legene.no har de regnet seg frem til at én times intens gråt forbrenner mellom 120 og 240 kalorier. Vår tendens til å gråte er formet av personlighet og temperament, men også av miljø, følelsesregulering, livserfaringer, sykdom og dagsform. Gråtetilbøyelighet forteller om hvor mye vi gråter, men sier ikke noe om hva vi gråter av.
Mennesker kan gråte like mye, men av helt ulike årsaker. Noen feller hovedsakelig triste tårer, mens andre gråter ut overskuddet av følelser, så vel negative som positive. Mennesker er i endring, på samme måte som klimaet. Klimaforskere anslår at det vil bli mer styrtregn og flom fremover, de våteste stedene vil bli våtere, og de tørreste stedene vil bli tørrere. Personlige klimakriser kan utløse styrtregn og flom, men også tørke. Er du som Brekke eller som Atacamaørkenen, betyr det ikke at du er slik livet ut. Livet former oss og påvirker gråtetilbøyeligheten vår.